Blogg innlegg

NÅR DET SÅRE BARNET BLIR EN KREVENDE VOKSEN

NÅR DET SÅRE BARNET BLIR EN KREVENDE VOKSEN

  • en aldrende manns tanker om livet

Min mor var ikke særlig til mor. Vi ungene var stort sett i veien. En evig kilde til irritasjon og eksplosive sinneutbrudd. 

Vi var til for henne og hennes umettelige behov for oppmerksomhet. Hun tok all plass og styrte oss med frykt. Slik fikk hun oss til å utføre uendelige arbeidsoppgaver. Belønningen uteble. Alltid.

Til tider ble hun borte. Da var hun på hvilehjem og vi fikk et pusterom. Så kom hverdagen igjen.

I senere tid har jeg fått en dypere innsikt i min mors liv og adferd.

Jeg ser barnet i henne. Hun som satt fast i sine følelser og som ikke var i stand til å vokse inn i voksenlivet. Barndommen var preget av uhyrlige krenkelser som aldri ble bearbeidet. 

Derfor  kunne ikke min mor være mor. 

Sånn på riktig. Hun ble et monster. En monstermor.

Jeg har i voksen alder sett på meg selv som rettskaffen, raus, moralsk, evnerik og klok person. 

Litt bedre enn andre. Faktisk.

Selvom jeg fremstår som nonchalant og flau når jeg får ros, vokser jeg usunt mye innvendig. 

Historiene mine bærer preg av dårlig fordekt selvskryt. 

Joda, jeg ser det nå. Ørene brenner som glo og jeg blir varm av skam bare jeg tenker på det.

I relasjoner søkte jeg evig bekreftelse. 

Elsk meg, lik meg, begjær meg, bekreft meg. 

Når jeg ble usikker på en person, vendte jeg meg mot, med all min kraft og urettferdige anklager. 

Anklager preget av barnets umettelige behov for kjærlighet, trygghet og omsorg.

Ønsket om å føle seg ønsket. Sett. Forstått. Unik.

Jeg ble som min mor, sint, bebreidende og frastøtende. 

I dag, i en alder av 75 år, begynner jeg å bli følelsesmessig voksen. I terapi har jeg blitt bevisst det underbevisste. Alt det som styrer oss fra dypet av vår historie. At ubearbeidet historie ofte gjentar seg i handlingsmønster. 

Gjennom en dypere innsikt kan jeg frigjøre meg. Vokse inn i en større frihet hvor jeg ikke er avhengig av andres anerkjennelse for å kjenne verdi. Vokse ut av skam og mindreverd.

Jeg er nok i meg selv.

FEMININ OG MASKULIN SAMMEN

Å VÆRE I BALANSE

  • tanker på den internasjonale kvinnedagen

Det har i uendelige tider vært en ubalanse mellom kvinner og menn. Mulig det kommer fra Bibelhistorien om at mannen var først?
At han ble kvinnens overhode?

Kvinner er kraftfulle skapninger. Den naturlige feminine kraft har vært skremmende.
Intuitiv, kjærlighetsfull, myk, sensitiv, i kontakt med følelser, tilstedeværende, i flyt….

Kvinnens kropp og sensualitet må skjules. For menn uten selvkontroll.

Og kvinner har blitt undertrykt, fryktet, voldtatt og drept av redde, feige menn som er i sin skadede maskulinitet. Overgripere, undertrykkere, maktbrukere.

Denne ubalansen i oss selv gjenspeiles i samfunnet. I hele verden. I ungdomskulturen.

En av fem kvinner i Norge har blitt voldtatt!

Vi trenger ikke å gå lenger ut i verden.

Vi trenger å heles, kvinner og menn.
I oss selv. I relasjon til hverandre.
I vår egen historie, i epigenitikken, som samfunn.
Da kan vi muligens få en likestilling, i oss selv og i verden.

Vil vi se en endring i verden, er det fint å begynne med oss selv.

Til slutt vil jeg takke hver eneste modige kvinne og mann som søker
bedre balanse i seg selv. Dere endrer ikke bare dere selv.
Endringen gjenspeiles i samfunnet.

Takk 💙💗

ORD FRA EN SLITEN «PLEASER»

PLEASEREN

Å være pleaser kan gi en høy status.
I min familie, i et samfunn basert på dugnadsånd, på jobb, i vennekretsen.
Det er jo lettere å spør en som alltid sier ja enn en som setter grenser. Vi går helst på minste motstands vei.

De tror jeg liker å hjelpe. At jeg er grenseløs. Ikke blir lei.

Litt rett har de.
Jeg liker følelsen av at de er takknemlige. Snakker meg opp. Gir meg status.
Å være en viktig del i livet deres.
Selv som hjelper.
At mitt behov for anerkjennelse og inkludering gjør meg grenseløs og at min indre drivkraft ikke tillater at jeg blir lei.

Bitterheten vokser i takt med min grenseløshet. Jeg pleaser ikke av godhet. Så edel er jeg ikke.
Det er ren nødvendighet som driver meg.
Som en indre pisk som tvinger meg videre. Trosser trøtthet og min egen tomhet.

Jeg er på billigsalg. Året rundt.

Og vemmelsen for egen og andres grenseløshet ulmer som et bål med fuktig ved. Under røyken ligger sinne. Et sinne som kunne gitt meg kraft, fått meg til å sette grenser, for dem og meg. Men sinne får jeg ikke tak i. Så jeg forblir i den kjente rollen.
Meg, offeret.
Den grenseløse.

Slik levde jeg i mange år.
Det var ikke mye til liv.
Lav egenverdi. Voksende bitterhet mot dem som ikke så min grenseløshet. Behovet bak. Under. I meg.

Vi har brukt litt tid på dette, terapeuten min og meg.
Å bli kjent med ham bak pleaseren. Han som var der før alle hendelsene.
Før selvforakt, skam og lav egenverdi.
Det har vært smertefullt, men mest av alt legende.
For meg. Og ham.
Den lille gutten, i meg.

Nå hjelper jeg når jeg kan. Ikke fordi jeg må. Nei triller over tungen uten kvelnings og kvalmefornemmelser.
Jeg har fått høyere verdi.
Egenverdi.
I meg selv.
Mine tjenester eller de jeg har tjent definerer meg ikke lenger.
Det gjør jeg. Selv.

MED SJELEN I EN SVEVENDE BALLONG

MED SJELEN I EN SVEVENDE BALLONG

  • en historie om dissosiasjon og heling

I mange år levde jeg i intens frykt. Lå våken natt etter natt og lyttet. Var det en dør som åpnet seg? Luskende skritt over gulvet? En annens pust i rommet?

Jeg satt aldri med ryggen til en dør. Orienterte meg i rommet.
Lyttet til stemmeleie mer enn til ordene. Stemningen. Tonen i latteren.

Av og til trodde jeg at jeg så ham, da frøs kroppen til is. Sjelen fløt ut av meg, slik som da.

Jeg så ham aldri i virkeligheten de årene jeg levde med frykten, men inni meg var han høyst tilstedeværende.

I dag, etter mange kroppsbehandlinger, er jeg ikke lenger redd.

Min største frykt ble til slutt å møte min egen vemmelse. Hver celle i meg gjorde motstand, men jeg visste at jeg måtte. Den lå som en død rotte i mellomgulvet. Et ekkelt syn. Vemmelig. Sannheten. Min sannhet.

Gjennom vemmelsen ble jeg fri.
Den frigjorde meg fra rester av implantert skyld og skam. Hans skyld. Hans skam. Usannhet.

Det hender jeg blir trigget. Et raskt flashback fra et minne.
Jeg kjenner mønsteret nå.

Frossen kropp, sjelen flyter ut og jeg forsvinner. Som da.

Så er jeg tilbake igjen. Raskere for hver gang.
Jeg kjemper ikke lenger for å bli kvitt historien min. Den er en del av mitt livsløp som jeg kan tåle nå, som en integrert del i en større sammenheng.

Sjelen, livspusten min, henger ikke lenger i en ballong over kroppen. Den har fått plass i kroppen. Jeg er helere. Puster friere. Lever mer, uten frykt.

Jeg deler nå et glimt i min historie med et ønske om å gi håp.

  • klient, 52 år.

Definisjoner fra SML.
Sjel: livspusten, det som holder oss i live.

Dissosiasjon betegner i psykologien det fenomenet at hjernen splitter opp sanseinntrykkene når personer opplever ekstreme hendelser som truer eksistensen deres, for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, slik at de blir i stand til å takle angsten som følger med.

JEG VAR EN KØDD

JEG VAR EN KØDD

Per forteller:

Jeg kommer fra en pengesterk familie. Da er ofte livsløpet forutbestemt. Av noen andre enn deg selv. 

Fra tidlig barndom var det innlysende at jeg skulle gå i min fars fotspor. Slik som han gikk i sin fars. 

I tidlig ungdom gjorde jeg opprør, ble avkuttet formuen. En stund.

Så fikk jeg en gave, en pengegave. 

Trodde jeg. 

Uvitende som jeg var, tok jeg imot. 

Jeg var raskt tilbake til gammel forbruk.

Alltid den som hadde mest.

Fikk status. Venner. Damer. 

Russetiden var en lek.

De gamle lot meg leke. Bekymringsløs, trodde jeg.

Så kom praten. Om veien videre. Fotsporene som skulle fylles. Påminnelsen om hva jeg hadde fått. Takknemlighetsgjeld. Plikt. Forventninger. 

Jeg gjorde et nytt, kort opprør. Med ny avskjæring. 

Jeg holdt ikke ut lenge. Når hesten har stått til havresekken hele livet vet den ikke hvordan den skal beite. Jeg var en slik hest. 

Gikk på BI. Bodde i takleilighet på beste vestkant. Jeg fløt gjennom, på sjarm og penger. Subsidiert av far.   

Jeg drev familiebedriften i mange år. Kjørte de feteste biler. Reiste verden rundt. På business- Clas. Femstjerners hotell. 

Huset mitt lå høyest. I beliggenhet og pris i åsen.

Familien var kledd i Gucci, Chanel og andre navn fra haute couture. 

Jeg ble beundret for hva jeg hadde.

Og hatet for hva jeg var.

En kynisk kødd. Manipulerende. Løgnaktig.  Grisk. Hevngjerrig. 

Det har tatt litt tid å se meg selv. 

Erkjenne sannheten. 

Bli bevisst. 

Jeg forstår nå det jeg har blitt fortalt i terapi. Om å være i «overgreps-energi». 

Først trodde jeg det var noe seksuelt i begrepet. Det kan jo være det. 

Definisjonen var en annen. 

Når en person bestemmer over andres ønsker, behov og vilje, bruker vold, makt, manipulering eller andre pressmidler for å tvinge gjennom egen vilje, da kalles det å være en form for overgriper på individets identitet, vilje og bestemmelsesrett.

Jeg ble et offer. For min egen familie. 

Det bygget seg opp en enorm aggressivitet som jeg ikke kunne ta ut. Da forsvant jo havresekken. 

Jeg vendte den inn. I selvforakt.

Og så ut. I superior overlegenhet.

En tyrann. Kamuflert i sjarm, manipulerte, belønnet og innkrevde jeg. 

Som min far. Bare verre.

Det har vært en smertefull prosess å se meg selv. Kjenne på selvforakt. Skam. Avsky. 

Jeg har gitt avkall på det meste nå. Huset i åsen, firmaet, formuen, bilene. Alt det minner meg kun på den jeg var. 

Den gang,

Jeg er i endring, transformasjon.

Finner inn til den jeg skulle fått lov til å være fra starten av. Bak sinnet, selvforakt og skam. 

Inn i forståelse, medfølelse og tilgivelsen av mitt skadede jeg. 

Livet er enklere nå, friere, bedre. 

Veien ut av mitt tilgjorte selv er kronglete. Jeg blir stadig dratt tilbake til gamle mønster. Skammen. Uverdigheten.

Men det varer kortete hver gang. 

Fordi jeg ser meg i en større helhet nå. 

Møter med det skadede med forståelse før jeg finner inn til mitt sanne selv igjen.

NÅR KROPPEN HUSKER DET DU HAR GLEMT

NÅR KROPPEN HUSKER DET DU HAR GLEMT

  • en klienthistorie

Jeg har få minner fra barndom og tidlig ungdomstid. Innimellom får jeg et Flash. Det meste er borte. Fra mitt bevisste minne. 

Andre husker. Bedre enn meg. For meg. 

Barndomsvenninner som ikke kan glemme. 

Innimellom forteller de historier. 

Om meg. Mitt liv. 

Og jeg lytter. Som til en tilfeldig historie. Kald. Uberørt. Undrende. 

Så skjer det. Noe i kroppen. Et ubehag. Som om rommet er for lite for meg.

Har lyst til å stikke. Komme meg unna. 

Jeg stakk. Flyttet hjemmefra tidlig. Rømte bygda. Minnene mine er fra tiden etterpå. Etter at jeg flyttet. 

Det samme gjentar seg i behandling. Kroppen reagerer. Uten minner. Igjen og igjen. 

Jeg forstår det har vært kjipt. For meg. 

Over tid ser jeg sammenhenger. Den røde tråden i historien min. Fra grytidlig barndom til i dag. 

Smertene i kroppen.

Pustebesvær.

Slitenheten.

Mønstrene.

Kreftene jeg bruker i kampen. For å undertrykke minner. 

Kroppen husker. Det jeg vil glemme.

KROPPSTERAPI

Kroppsterapi. Den respektfulle berøringen. Lyttende værende. Til kroppens språk. Hender som forsiktig inviterer meg inn. 

I min historie.

Ord som åpner vei. Støtter. Anerkjenner. 

En person som holder rommet. Meg. 

Trygt.

Slik har jeg sakte men sikkert viklet meg ut. Av mørket. Fortrengelse. Kampen. 

Jeg husker ikke så mye. Men mer. Det viktige. Som har holdt meg fanget i fortid.

Kroppen er mykere. Pusten lettere.

Jeg er ikke lenger redd for hva som ligger der. I min historie. 

For det er bare det det er.

Historie.

Opplevd.

Gjennomlevd.

Overlevd.

Minner om noe som er forbi.

Jeg er blitt mer fri.

NB: Historier deles kun på oppfordring fra klienter som selv har et ønske om å dele sin historie.

Alt godt!

Zenoba

FORELDRE SOM AVVISER OG BLIR AVVIST

FORELDRE SOM AVVISER OG BLIR AVVIST

  • refleksjoner rundt foreldreansvaret 

Tenk at det ikke kreves noen spesielle ferdigheter for å tre inn i en av de viktigste stillingene i verden.

Det kreves ingen vandelsattest, bakgrunnssjekk, forkunnskaper, evaluering, vurdering, godkjenning, emosjonell modenhet, klokskap eller sertifisering. 

Hvem som helst som oppfyller kun en forutsetning kan få denne uhyre ansvarsfulle og viktige stillingen som skal være med på å forme planetens fremtid. Økonomien. De menneskelige verdier. Familieliv. Samfunn. Miljøet. Fremtiden.

Det høres uvirkelig ut. Gjør det ikke?

Den eneste forutsetning er at du har friske og samarbeidsvillige reproduksjons-organer.

Om du derimot ønsker å adoptere, da sjekkes nok alt det overnevnte og litt til.

Underlig?

Det ligger i menneskets natur å reprodusere seg.

Biologiske klokker tikket. Behovet for å se seg selv leve videre i sitt avkom. 

Kollektive forventninger om formering. 

Mange drømmer om søte, myke, blide babyer. Familieidyll. Kjærlighet.

Det blir ikke alltid slik. Lite søvn, barn som gråter, slitne foreldre, forsømte parforhold, husarbeid som vokser…

Samtidig kan vi innhentes av fortid. Egen barndom. Generasjoners barndom som går i arv. Barnets behov og følelser trigger. 

Vekker barnedeler i oss. 

Vi har ingen utdannelse for p takle foreldrerollen. Så vi kopierer ofte. Det vi selv har opplevd. På godt og vondt.

Har du stoppet opp, tatt deg selv i å høres ut som din mor eller far? 

Blitt forundret?

Flau?

Skamfull?

BRA! Da er du forhåpentligvis blitt mer bevisst. 

I dag har vi stort fokus på barns behov. 

På bevisst omsorg. Emosjonell tilgjengelighet. Å snakke med og ikke bare til eller om barnet. 

Barnet skal lyttes til. 

Følelser skal speiles. 

Behov skal dekkes.

Evner skal oppmuntres.

Intellekt skal stimuleres.

Kroppen skal næres etc.

Fysisk avstraffelse er ulovlig. 

Seksuelle overgrep avdekkes oftere.

Religiøse overgrep er blitt et tema.

Behovene har alltid vært det. Vi har bare ikke vært klar over nødvendigheten av å møte dem. 

DEN UPERFEKTE FORELDER 

I følge den kjente forskeren på barndom, Karen Killén, ønsker nesten alle foreldre å være gode omsorgspersoner. Selv når de selv er relasjonsskadet, lever i en presset livssituasjon, er frustrerte og skader sine barn.

Virkeligheten er at vi ikke alltid får det til.

Kanskje livet er for krevende. Egen bagasje for smertefull. Bevissthetsnivået for lavt.

Som sagt, det kreves ingen forkunnskap for å få barn.

Vi vil ikke alltid strekke til som foreldre. Være i stand til å stoppe opp, lytte, møte, anerkjenne.

Barnet vil sannsynligvis føle seg avvist en gang i blant.

SUPERKREFTER

Da har vi et redskap med superkrefter vi kan ta i bruk. Det kan være vanskelig å oppdage den enorme effekten av dette, for mange, ukjente redskapet. Det må nemlig brukes, gjerne ofte og riktig for at vi venner oss til bruken. I begynnelsen kan det være vanskelig og unaturlig.

For at det skal fungere trenger det en form for kraft. Det må koples på. 

Hjertet. Bevisstheten. Oppriktighet.

Da får det superkrefter. 

Dette redskapet, det ene ordet. 

UNNSKYLD!

Et mektig ord. Som kan forløse et helt liv. 

Tenk at vi har en løsning som vi så ofte unngår å ta i bruk.

Barn som ikke får anerkjennelse opplever ofte avmakt. Foreldre har også vært barn og tar med seg sine barnedeler inn i foreldrerollen. 

AVMAKT

Avmakt er en sammensatt følelse som inneholder både smerte og sorg. En frykt. Et rettferdig sinne. 

Som oftest er smerten skam, skyld, savn eller ensomhet.

Frykten handler om at det kan bli mer av de samme smertene hvis man ikke får gjort noe med saken. 

Følelser skaper frustrasjon. Hjelpeløshet. Avmakt. Sinne. 

Isolasjon. Avvisning.

GJENOPPRETTELSE  ETTER AVVISNING

Gjenopprette er å sette sammen. Hvordan sette sammen på nytt? 

Noe som var satt sammen feil i utgangspunktet.

GJENNOM USELVISK FORSTÅELSE

Å forstå, anerkjenne og respektere den andres sannhet. Uten å rettferdiggjøre oss selv, handle fra vårt ego eller ut fra eget behov. 

Og bruke det magiske ordet som kun virker når det er koplet til oppriktighet med kraft fra hjerte.

Praksis viser at vi som voksne lider i det udekte behovet for anerkjennelse. Først og fremst i de nære relasjoner.

Voksne med såre barnedeler som trenger å leges gjennom anerkjennelse.

Så kanskje vi som foreldre bør prøve? 

Å gå litt dypere i oss selv. Ta et skritt ut av stolthet og det som hindrer oss i å møte. Det kjæreste vi har. Våre barn.

Å selv bli den endringen vi ønsker å se i våre barn. Begynne med oss selv. 

Alt godt til deg og dine!

Anbefalt litteratur:

Kari Killèn, den kjente forskeren på barndom og barndomstraumer, har skrevet boken «BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER». 

NÅR DU SOV

N Å R   D U   S O V

Sent i går kveld skjedde det magiske. Mens du forhåpentligvis sov, oppstod begynnelsen på noe nytt. Et nytt kapittel

Det skjer forsåvidt hver natt. Men denne natten var spesiell.

Vintersolverv. 

Lyset kommer tilbake. 

Myk oppvåkning.

Lyset fordriver mørket. Det mørket som har bysset oss inn i en lang døs.

Der natt og dag glir i hverandre. Hjernen lures. Tror at dag er natt. Kroppen som innstilles på hvile. Laaaang hvile.

Mørket nærer ofte tungsinn. Apati. Giddaløshet.

Men nå har det snudd. Vi merker det nok ikke. Riktig ennå. Men vi vet. Og det kan gi håp. Dagene utvides. Med lys. Sol. Den livsnødvendige solen. Som lyser opp alt som har skjult seg i mørket.

Vitaliserer.

Regenerer.

Ser du metaforene i ordene? 

Parallellene til indre transformasjon? 

Til bevisstgjøringen?

Energiskifte? 

Vitalisering?

Når lyset slipper til. Opplyser. Oss.

Beste ønsker for deg denne første dag etter solsnu. 

Zenoba

I L L U S J O N E N E

I L L U S J O N E N E

En gang satt jeg og gråt stille og i skjul på et barneshow i syden. Mitt barn var på scenen. Jeg var eneste enslige forelder på resorten.

Ikke at jeg ville vært en del av de forholdene hvor far hadde tatt et glass for mye av all inklusive og kastet overmodige, blanke blikk i min retning. Ikke ville jeg vært den nysminkede kvinnen som hveser gift mot ham, med tynne, sammenpressede lepper, mens hun smiler og ler litt for lystig, med resten av følget.

Jeg ser slik. Og er glad for at vi kom oss ut av det som holdt på å ta knekken på oss alle.

For jeg er ikke knekt. Det bare brister litt innimellom.

På ferier. Og i høytider.
Når vi skulle vært sammen. Kjernefamilien.

Det er høytidene som svir mest. Og ferier.
Da åpnes det vonde som til daglig er leget.
Det svir litt ekstra nå. I ventetiden.

Kanskje det er skårene fra de knuste drømmene jeg tråkker rundt i?

Illusjonen?
Den er som er kjempeblekksprut.
Sterke, glatte armer holder meg fast. Jeg kommer nesten fri. Så glir jeg inn i det kvelende favntaket igjen.

Vi mennesker er flinke til det. Å lage illusjoner. Den blir vår sannhet. Inntil vi blir bevisst.

Store norske leksikon har denne definisjonen:

«Illusjon er et sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning.»

Jeg lærer. Og øver meg. På å skille illusjon fra virkelighet.

Det finnes noen feiekoster hos oss. En til smuler på kjøkkengulvet. En annen til aske fra peisen og en tredje til grovbruk.

I dag finner jeg opp den fjerde kosten.
Den mykeste av dem, med silkebust.

Så gjør jeg så når jeg feier mitt hus, feier mitt hus…..

Ømt feier jeg opp noen skår.
Fra knuste drømmer.
En julerengjøring. Før jula.

Alt godt!
Zenoba

F E S T B R E M S E N

F E S T B R E M S E N

Jeg elsker når gatene glitrer med lys. Grønne juletrær i nakne gater. Duften av gran, naturens egen vinter-parfyme.
Folketomme gater fylles med mennesker. Vi løfter blikket. Ser opp. Mot lysene. Møter hverandres blikk. Smiler. Hilser.
Det er magisk!
Julens magi.

Ventetiden har fokus på hygge. Det bakes, smakes, pyntes og hygges.
Kalenderen fylles med fest.
For noen.

Så var det deg da.
Som står på sidelinjen av den kollektive festen.
Du som kjenner ubehaget vokse for hvert tente lys.

Julen er for mange tid for savn. Savn av og sorg over de vi har mistet. Smertefulle brudd. Ensomhet. Amputerte familier. Forsert familieidyll. Delt omsorg for barn. Nye familiekonstalasjoner. Økonomiske utfordringer. Følelse av mislykkethet.

Så derfor ønsker jeg å bremse festen litt, for deg.

Med et håp om at det kan være mulig for deg å endre fokus og se lysene. Glede deg over granens duft.
Et blikk som møter ditt i forbifarten.
Kjenne pepperkakens varmende virkning.
De små, konkrete gledene.
Uten forventninger. Uten krav.

Fra gammelt av feiret vi Jol.
Vintersolverv.
Det liker jeg.

Solen snur. Dagene blir lysere og det skjer helt av seg selv, uavhengig av oss mennesker.
En dag våkner du opp og solen har snudd.

Magi!
Julemagi.

Julen kommer.
Og går.
Etterfulgt av lysere dager.

Alt godt til deg som gleder eller gruer deg.

Zenoba