I SENTRUM AV VÅRT VÆRENDE

Hva vil det si å være i sentrum av vårt værende?
Å være i sitt autentiske jeg?
Forandringen fra den man tror man er til den man virkelig er?

Jeg fikk noen aha-opplevelser på min reise i sommer som jeg har lyst til å dele.
Som de fleste vet er noen kulturer mer influert av «lureri» enn andre og selvom jeg har erfaring med denne finurlige væremåten, blir jeg fortsatt litt lurt.
Når dette skjer fører det gjerne til en kaskade av hendelser.

Jeg har reflektert over hva som skjer med meg i det øyeblikket jeg lar meg lure.
I etterkant av disse opplevelsene viser det seg at min første impuls har vært
«her er det noe som ikke stemmer»,
«jeg kan ikke stole på deg»,
«nå lyver du»,
«nå lurer du meg».

Så hvorfor ignorerer jeg denne viktige impulsen?
Rett og slett av veloppdragenhet, innlært høflighet og medfølelse!
Alle disse gode verdiene som skulle forme meg til et empatisk medmenneske, tar over kontrollen og overdøver et øyeblikk min naturlige, sunne reaksjonsevne og jeg lar meg lure…

I dag, når sinne, komplikasjoner og skuffelsen over både dem og meg selv har lagt seg, er jeg takknemlig for lurendreierne som åpnet for denne lærdommen, som har blitt en uvurderlig erfaring å ta med videre.

Jeg tenker at å være i sentrum av vårt værende, å være i vårt autentiske jeg,
er de gangene vi er i stand til å lytte,
føle og handle ut fra vår indre stemme, vår intuisjon som er ment å være vårt indre kompass på denne livsreisen vi alle er på.

Jeg tror at vi ofte må moderere det tillærte for at vi skal bli i stand til å komme i kontakt med den autentiske delen i oss, den som ofte er skjult bak tillært atferd og som vet,
fordi den er i kontakt med vår indre visdom.

Marion Rosen sa om rosenmetoden:
«Dette dreier seg om forandringen fra den vi tror vi er til den vi virkelig er.»