GLEDE

GLEDE SOM MOTVEKT

Den siste tiden har jeg opplevd mye glede i møte med mange ungdommer.

Flere strever og opplever skolehverdagen og pålagte samtaler og utredninger med påfølgende diagnoser som unaturlig, ubehagelig, stigmatiserende og kjedelig.

Som en motvekt til alt dette finner de på ting for å ha det gøy, le og være glade.

De oppnår en form for balanse i alt det vanskelige og uutholdelige når latteren og gleden også får ta plass.

GLEDEN blir en motvekt til det vonde!

Når livet består av emosjonell selvbeskyttelse, overlevelses-roller, plikter og mye alvor gir det ikke alltid rom for å kjenne på egne følelser og behov. Gleden kan da bli fraværende og vi forblir uvitende om hva som gir oss glede.

Jeg undrer meg på om det er en av grunnene til at så mange ender opp med diagnosen depresjon med fravær av glede, manglende overskudd og lyst.

Disse fantastiske, kloke ungdommene er noen unike læremestere og har tydeligere vist meg viktigheten av å oppdage og dyrke gledene i livet, for lettere å tåle det vonde.

Jeg stiller ofte spørsmålet «hva gjør deg glad»?

Ofte blir det stille før et svakt «jeg vet ikke» høres.

Noen ganger må vi lete, prøve ting, kjenne etter, feile og prøve på nytt for å oppdage hva som faktisk gir oss glede.

GLEDE er en høyfrekvent følelse som gir energi og som kan balansere de mer lavfrekvente sinnstilstander som tapper oss.

Med rosenmetoden kan vi ofte komme bak de hindringer som blokkerer for gleden.

Dualiteten i oss

DUALITET OG DEN SKADELIGE SELVBESKYTTELSEN

For noen dager siden så jeg filmen «Selvportrett».
Det var for meg en usedvanlig smertefull og vakker opplevelse som ga uvurderlig innsikt i et liv hvor selvbeskyttelse har tatt over.

Lene Marie, som har hatt anoreksi siden hun var 10 år gammel sluttet å spise for å unngå å komme i puberteten og bli voksen. Hun ønsket ikke å være tynn eller å dø, men frykten for å bli voksen var sterkere enn frykten for å dø.

Hun beskriver en sterk dualitet i seg selv og den endeløse kampen mellom en sunn del som lengter etter å leve fullt ut, å skape, utforske og følge drømmer og en selvbeskyttelsesdel styrt av begrensninger, frykt og selvsabotering.

I Lene Maries tilfelle så vi tydelig hennes livsglede og styrke når hun var i sitt sunneste og skapte de vakreste scener for sine bilder, som ble internasjonalt anerkjent.
Da hadde hun glimt av håp om å tørre å møte frykten, om å bli voksen, bli frisk og leve det livet hun lengtet etter.

Vi behøver alle en form for selvbeskyttelse når vi utsettes for farer, innvadering, kritikk, krenking, urettferdighet, smerter og ubehag.
Noen ganger blir beskyttelsen kronisk og dominant og vi kan oppleve å leve i daglig kamp mellom selvsaboterende selvbeskyttelse og ønsket om et liv i frihet.

I behandlingsrommet ønsker vi å møte det som ligger bak behovet for den hemmende selvbeskyttelsen og de begrensningene denne kan føre til.

Ofte er det sterk frykt som dominerer.

Frykten for å være den vi er med alt det som aldri har fått anerkjennelse,
frykten for å gi slipp på den engang så nødvendige beskyttelsen,
frykten for noe ukjent som kan ligge så langt tilbake at vi ikke har bevisste minner om det.
Frykten kan være så dypt begravet at vi ikke engang er klar over at vi har en selvbeskyttelse basert på frykt.

Når vi møter kroppens minne kan vi møte det som har ført til hemmende selvbeskyttelse.
Gjennom bevisstgjøring og medfølelse gir vi større rom for å gi slipp på den beskyttelsen som vi ikke lenger behøver og oppnå en bedre balanse i oss selv slik at vi kan leve et liv med friere pust, mykere kropp og i større harmoni med våre ønsker, lengsler og drømmer.

Depresjon – under press

De preción: fra press/trykk
– tanker på en søndag

Depresjon er en diagnose som de fleste til tider kan kjenne seg igjen i. Ungdom på utredning havner ofte i denne kategorien.
Depresjon er svært forenklet beskrevet, en betegnelse på å føle seg nedtrykt, med nedsatt evne til glede, konsentrasjon og handling og deles inn i forskjellige kategorier.
Uten ønske om å forenkle eller bagatellisere denne til tider særs alvorlige diagnosen, eller lidelser denne kan føre til, vil jeg dele noen tanker rundt det som jeg velger å kalle «hverdags-depresjonen».

Hva kommer denne økende depressive adferden fra?

Ordet depresjon kan deles til
«de preción» som på spansk betyr «fra trykk/press».

For meg er dette en svært naturlig forklaring på hvorfor vi føler oss deprimerte.

Når vi er under press over tid blir vi trykket ned, nedtrykte.

Når vi ikke kan uttrykke våre ekte følelser, behov og meninger må vi trykke dem ned et sted inni oss.

Når følelser inni oss hoper seg opp blir vi som en trykk-koker som bruker alle krefter til å holde lokket på plass slik at vi ikke koker over.

Når vi forblir aktivert i beskyttelsesmodus som
«fight-flight-freeze» på grunn av hendelser hvor vi har vært i pressede situasjoner, er det naturlig at vi blir utslitt og kjenner på reaksjoner etter langvarig press og blir deprimert.

Vi snakker om over og undertrykk når blodtrykket skal måles. Dette trykket forteller mye om vår helsetilstand. Høyt undertrykk er mer risikofylt enn høyt overtrykk.
Kanskje det rent billedlig kan beskrive emosjonelt overtrykk som press utenfra og undertrykk som press innenfra?

Det er mange situasjoner i et menneskeliv som kan oppleves som trykkende og presset. Noen ting må vi tåle, lære å stå i på en så god måte som mulig, andre situasjoner kan vi forlate eller endre.

Jeg opplever stadig at noen utfordrende situasjoner, som ikke kan endres og som ikke kan forlates, blir enklere å forholde seg til når vi står tryggere i oss selv, gjenkjenner egne triggere, gir oss selv tid til å føle og reflektere før vi handler.

Ofte må vi gi slipp på egne og ytre forventninger og oppfatninger, innlærte mønster og tankesett og akseptere tingenes tilstand før vi kan finne et bedre ståsted for oss selv, hvor vi kan tåle uten at presset fra det vonde blir for stort.

Vi har det best når vårt emosjonelle trykk er i balanse, akkurat slik som blodtrykket vårt bør være.
Hvordan måles det emosjonelle trykket?
Det kan kartlegges gjennom utallige skjemaer og samtaler, men det aller viktigste er å finne den emosjonelle trykkmåleren og lære å bruke den.

Som med alt annen krever beherskelse øvelse. For å kunne bruke vår indre trykkmåler må vi øve, lytte, gjenkjenne, justere og endre det som skaper usunt trykk inntil vi oppnår en balanse som gir overskudd til liv og lyst.

Alt godt!
-Zenoba

Vi er lys

VI ER LYS

For meg er sjelen, livspusten vår, selve LYSET.
Det som viser oss vei i livet.
Derfor er jeg er så usedvanlig opptatt av alt himmellys, alle sprekker hvor lyset kommer gjennom. Lyset gir gjenklang i meg selv og minner meg på å dyrke mitt eget lys.

Når det blir mørkt i naturen vet vi at det er midlertidig, lyset kommer alltid tilbake.
Det er ikke alltid slik når det mørkner inni oss, det hender mørket tar oss.
I går ble det for mørkt for en av oss  💔.
Det gjør noe med meg når mørket vinner, det gir meg en følelse av kollektivt tap.
Jeg rystes hver gang og ekstra når det er en av mine eller en av mine har mistet en av sine fordi de ikke finner vei i det menneskelige mørket.

Vi har alle et mørke i oss og når det ikke balanseres med lyset kan vi kjenne eget mørke lokke.
Har du det slik?
Da vil jeg be deg søke hjelp hos andre slik at du orker å holde ut til du igjen finner en sprekk hvor lyset kan komme inn.

Livets gleder

LIVETS GLEDER

Noen ganger gir livet oss uventede muligheter. Jeg kjenner på dyp takknemlighet for de mulighetene til vekst og skaperglede jeg har fått de siste måneder.
I mitt lille atelier NovArt kan jeg leke gjennom form og farger, noe mitt indre barn er uendelig glad for, finne ro og hvile, alene og i verdifulle menneskemøter.

I tillegg har jeg også her behandlingsrom for zdrosentouch.com hvor det skjer hverdagsunder og magi når mennesker får mulighet til å komme hjem til seg selv.
Det er en stor glede å få lov å følge et lite stykke på denne viktige reisen!

Hjemme hos oss, i en til tider krevende hverdag, har vi oppdaget at glede aggregerer mer glede, akkurat slik som kjærlighet gjør.
Da blir ofte utfordrende fjell til overkommelige berg.

Oppsummeringen av tre gleder på morgenkvisten ble slik:

Leonardo: trene med sin far, kose med katten Kimba og game.

Mor: kysse min sønn god morgen 💞 og få ham på skolen, nyte min nykverna kaffe og ha en fredfull stund til å kjenne litt etter hvor jeg er i meg selv.

Hverdagsgleder…

Kan du finne tre gleder i din hverdag?
Noen ganger, når livet butter imot, må vi lete litt grundigere, men de er der, gledene, og venter på at vi skal oppdage dem.

Lykke til! 🌸

En ny begynnelse – igjen.

EN NY BEGYNNELSE
– IGJEN.

Vi nærmer oss igjen slutten på et år og en ny begynnelse.

2020 gir meg en sitrende forventning og det føles litt slik som de berømte sommerfuglene som gjerne følger med en gryende forelskelse.
Ikke vet jeg hva året vil bringe eller hva denne litt yre fornemmelsen kommer fra, men den er der, dypt inni meg og lokker frem smil, håp og glede.

Livet er i stadig endring.

Noen ting endrer seg gradvis, sakte og nesten umerkelig, andre ganger rister det i grunnvollene, livet faller fra hverandre og må møysommelig bygges opp igjen.
Til tider får vi en ny innsikt som motiverer til bedre valg, gode endringer og nye begynnelser.

Livets flyt gjenspeiles i behandlingsrommet.
For å endre det som oppleves vanskelig må vi ofte tilbake til dets begynnelse, for å bevisstgjøres det som en gang var og gjenoppdage de inntrykk som har formet oss og livet vårt til i dag.

Når vi tør å gi slipp på det som ikke lenger fungerer, det som holder oss tilbake og skaper unødvendig frykt som begrenser oss, åpner vi et større rom for glede, inspirasjon og mot til å leve ut våre drømmer og omfavne denne forventningsfulle spenningen i «hva kommer nå..?»

Alt godt!

  1. – Zenoba

Når fortid lammet nåtid

NÅR FORTID LAMMER NÅTID

Jeg vokste opp i en liten bygd med rigide rammer på hva som var rett og galt.
Mye var galt.
Det var ingen rom for forhandling og mine foreldres ord var min lov og min vilje var til for å følge den loven.

Ungdomstiden var verst. Da strammet de inn den lille friheten jeg hadde hatt som barn og jeg ble en ufrivillig «out-sider» som hørte om klassefester, dans på lokalet, aktiviteter på skolen, ja, alt som var naturlig for en tenåring i utvikling å utforske.

Jeg var ung på den tiden «Grease» var på det hotteste og den store snakkisen. Fremdeles kjenner jeg smerten og skammen over å ikke ha fått tatt del i dette.

Etter lang tid i terapi og med et helt voksenliv til bearbeidelse av fortid, flyttet jeg tilbake til den bygda jeg flyktet fra som ung.
Daglig strømmer tidligere opplevelser mot meg og triggerne står i kø mens jeg ønsker dem velkommen. De fører meg inn i de mørkeste rom og dypeste daler og gir meg innsikter som styrker meg på veien ut og opp igjen.

Forleden dag var det igjen dans på lokalet og jeg kjente uroen prikke meg på skulderen som en påminner fra fordums tid. Jeg er fri sa jeg til uroen og entret spent det festpyntede lokalet der jeg i yr glede tok inn rytmene som lokket meg inn i den smektende dansen.

Alene i dansen, der kropp og sjel smelter sammen i harmoni, der livet får pulsere fritt og blodet renne raskere blir jeg levende og fri!

Men dans er jo så mangt og inn i min livgivende solo-dans kommer en partner, og en til og en til, smilende, mens musikken toner ut for meg, rytmen stilner, kroppen stivner og hodet fylles av et underlig, overdøvende sus.
Halsen snører seg i innestengt gråt, skammen tyller meg inn i sitt klamme, tunge teppe og fyller kroppen med blytung selvforakt og drar meg mange år tilbake til en fjern tenårings fortid.

Vel hjemme kan den tenåringsjenta som har dukket opp i meg få øse ut sin smerte og jeg tar imot, overveldet av intensiteten i fortvilelsen i minnet om det som den gang var.

I gjenopplevelsen kan jeg møte min indre tenåring med all den forståelse, medfølelse og anerkjennelse hun aldri fikk og slik hele noe av det knuste i meg selv.

Jeg er fremdeles litt skjør i skjøtene men tilbake i nåtid.
Dansen inni meg lever fortsatt, den utfolder seg fysisk i enerom og i trygge relasjoner.

Muligens den en dag vil bli helt fri….

– Anonym, av hensyn til alle «mine».

REBELLEN OG VILJEN

HVORDAN FINNER EN REBELL SIN VEI?

Forleden skrev jeg en artikkel basert på en klienthistorie med tittelen:

«Din vilje er i min bukselomme».

Denne taleformen kommer stadig opp som et utsagn i samtaler og må ha vært en kjent taleform for mange.
I den historien ble barnet en redd «pleaser» og et offer.

Hva skjer så med de mer rebelske barna når de voksne prøver å kneble deres vilje?

MIN VILJE!
Barnet som nekter å la seg knekke kan fort lære å leve et dobbeltliv, hvor den rebelske delen som ikke lar seg overstyre lever ut alt det forbudte bak en mur av utallige løgner.
Samvittigheten, stresset og frykten gnager og for å dempe egen smerte og selvforakt kan barnet kompensere for sin skjulte adferd ved å bli usedvanlig tjenestevillig og føyelig på andre områder.

DUALITETEN
Barnet utvikler et mønster hvor det går fra den ene ekstreme ytterligheten til den andre.
Dette mønsteret preger voksenlivet og kan gi forskjellige utslag slik som i følgende historie.

Etter år med selvransakelse og diverse terapi-former forteller en mann hvordan hans liv utartet seg i dette mønsteret.
Han oppdaget hvordan han i nære forhold hadde en grenseløs trang til å tilrettelegge for den andres velbehag og ble ganske selvutslettende i sin streben etter å selv å bli ivaretatt.

Det var som et spill, jeg viser deg hva jeg behøver gjennom alle mine gode intensjoner og handlinger slik at du kan gi meg det jeg behøver.
Motspilleren var komfortabel uvitende og uimottagelig for disse uuttalte spilleregler og halvdøset i en nyvunnet lykkerus av oppvartninger.
Utslitt og såret kryper mannen inn i offerrollen og lider seg småklagende og anklagende gjennom de selvpålagte pliktene. Forholdet blir surt og lite tilfredsstillende og han søker ut til andre før han bryter ut av den slitsomme relasjonen, anklagende og helt uten å være i stand til å formidle egne behov som ikke ble møtt.

Mønsteret gjentar seg år etter år og i forhold etter forhold, han går fullt inn, sliter seg ut og blir skuffet over manglende respons. I flere år søkte han å få dekket sine behov ved gjentagende sidesprang. Han rettferdiggjorde utroskap på grunnlag av sin egeninnsats i forholdet. Når han følte seg urettferdig behandlet i jobbsituasjon rettferdiggjorde han små underslag som kompensasjon for egen arbeidsinnsats. Han var fanget i mønsteret.

BEVISSTGJØRING
I dag konkluderer han med at den ekstreme dominansen som begge foreldre utøvde og til dels utøver den dag i dag, forårsaket en form for personlighetsforstyrrelse i ham.
Han var avhengig av sine foreldre som barn og kunne ikke bryte ut av relasjonen. Det opplevdes til tider som et fengsel og for å overleve og kjenne på et minimum av selvbestemmelse måtte han flykte, inn i det forbudte og løgnen.
Dette gjenspeilet seg senere i par- og arbeidsforhold.
Han har vekslet mellom å være offer som er tvunget til å over-yte og forbli i utilstrekkelige relasjoner og selvgod overgriper(dominant) som tar seg til rette, er utro som partner og ansatt.

EGEN TRAUMEBIOGRAFI
Når han i dag er bevisst sin egen traume-biografi og sitt handlingsmønster er han også i stand til å bryte dette mønsteret og oppleve økt balanse i seg selv og i sine relasjoner. Fysiske spenninger avtar og han har en friskere kropp og lettere sinn.

INTENSJONEN BAK GJENFORTELLINGENE

Alle artikler som deles her er basert på sanne historier. De er iblandet fiksjon og personer er byttet ut, kjønn blir endret, navn og steder er oppdiktet. Jeg kommer i kontakt med mange mennesker i inn og utland og da livshistorier er det som opptar meg mest blir jeg ofte invitert til å lytte til disse. Noen ganger blir jeg bedt om å gjengi og da blir de til historier her. Ønsket er å formidle ord som resonnerer og berører gjenkjennelse i eget liv samt gi håp om egen mulighet for endring.

– Med de beste intensjoner for deg og oss alle.
Zenoba

Å BLI FRATATT SIN VILJE

DIN VILJE ER I MIN BUKSELOMME

Dette er for mange et kjent uttrykk fra barneårene.

Hva gjør det med er barn når vi blir fratatt viljen?

Forleden dag kom denne setningen opp i en IOPT-behandling og gjennopplevelsen av barnets følelse var dyp krenkelse, å bli ydmyket og være fanget.
Hun opplevde faren som overlegen, autoritær og nedlatende og lærte svært tidlig å alltid peile seg inn på fars ønsker og bli et barn som behager far og hans behov for et prakteksemplar av et barn som han stolt kan vise til sin egen mor.

Bak denne historien ligger det et nedarvet psykotraume som føres videre i generasjoner, såkalt epigenetikk.

På Sørlandet har vi i lange tider emigrert til Amerika når ting er blitt utfordrende i gamlelandet. Det har hovedsakelig vært fattigdom som har vært utdriveren, men det var også en god fluktmulighet for dem som trengte å flykte fra livet sitt.

Mange bærer på historier om svik fra de emigrantene man trodde var omkommet og som siden ble observert i beste velgående over dammen.

Bestemoren til min klient bar på en slik historie.
Hun ble forlatt av sin far, sørget og trodde han var død inntil budskapet om en observert, høyst levende far i USA nådde den norske småbyen.
Skammen blandet seg inn i sorgen og som kjent er skam den følelsen vi helst vil skjule.
Med høyt hevet hode og tilgjort stolthet hevet den lille forlatte familien seg over småbysnakk og skam og utviklet en utsøkt og tillært fornemhet.

I IOPT sies det at den perfekte fasaden skjuler løgner og i denne familien ble fasaden deres overlevelse. Bak det blankpussede ytre lå tapstraume, svik og skam.

Den lille forlatte jenten vokste til en vakker kvinne, giftet seg og ble mor til en gutt, som ble formet i hennes kropp og følelser i ni lange måneder, direkte i kontakt med morens undertrykte men absolutt eksisterende vonde følelser.
Han ble daglig finpusset til en perfekt liten utgave av en veloppdragen gutt som mor stolt kunne pryde sin fasade med. Han ble det ytre tegnet på hennes vellykkethet som godt gift mor.

Den lille gutten blir en dag far…
-og historien gjentar seg.

Han frastjeler den lille hennes vilje, krenker, ydmyker og former henne til en redd liten viljeløs «pleaser» som ikke har annet valg enn å behage far før hun som voksen vandrer ut i den store verden og behager helt til kroppen kollapser og sier stopp.

Selv da, fra en utmattet, ekstremt sliten og syk kropp er det en indre driv som vil behage, i et lite, gammelt og desperat håp om å bli likt, anerkjent og sett!

Etter denne bevisstgjøringen av sammenhenger mellom ubevisste handlinger skjer det en endring i henne, en omprogrammering av den feilprogrammeringen som kom inn i familiesystemet for så lenge siden.
Gjennom denne omprogrammeringen kan hun fri seg selv og sine etterkommere fra de nedarvede traumer som ubevisst har styrt familien på fjerde generasjon.

Med beste ønsker for denne vakre, modige kvinnen som har valgt å dele sin opplevelse og for alle hennes etterkommere. 💙

Å KOMME INN TIL SJELEN

Å KOMME INN TIL SJELEN
– noen refleksjoner på en søndagsmorgen

Vi kommer alle inn i denne verden med en unik sjel, et autentisk Selv, som vet hvem vi er, hva vi ønsker og behøver og som kjenner vår sannhet.

De fleste av oss er født inn i familier som behøver at vi skal være noe spesielt for dem. Dette noe, kan være helt annerledes enn hva vi egentlig er.
Våre omsorgspersoner kan projisere ubearbeidede traumer, følelser og livs-sannheter på oss og gjennom denne projiseringen blir vi «spurt» om vi kan bære deres vonde følelser, møte deres udekte behøv, være på en spesiell måte og delta i den dynamikken de er fanget i.

Barnet behøver tilhørighet for å overleve og er ofte villig til total Selvutslettelse for å oppnå en viss tilhørighet, allerede fra fosterstadiet. Da går vi fra vårt autentiske Selv og inn i en overlevelsesdel.

I IOPT (identitetsorientert traumeteori og terapi)
er teorien at vårt morsforhold vil prege oss mest i livet og reflekteres i alle våre relasjoner. Med denne teorien dukker det gjerne opp noen Aha-opplevelser for de fleste av oss…

I tilpasningen til å bli den personen omgivelsene trenger at vi er, mister vi stadig mer kontakt med vårt autentiske Selv, vår sjel, vår sannhet, vårt indre navigasjonssystem.
Når vi lever som den tillærte versjonen kommer vi i en indre konflikt som vil prege våre valg, relasjoner, selvfølelse og på sikt vil vises i kroppen, gjennom muskelspenninger, skjelett-smerter, uro, depresjoner, hodepine, utmattelse, avstand til egen kroppskontakt, hormonforstyrrelser, autoimmune sykdommer mm.
Vi er i krig med oss selv.

Vårt Selv er utholdende og trofast og vil hele tiden finne små sprekker i fasaden hvor det prøver å komme frem og vise oss sannheten om hvem vi er, hva som er våre autentiske drømmer, følelser og oppfatninger.

I Selvet finnes fred og trygghet til å leve i harmoni med vårt indre,
i dagliglivet, i våre relasjoner, i vår kropp og i samfunnet.

Med rosenmetoden og identitetsorientert terapi ønsker vi å gjenopprette kontakten med Selvet, å komme helt inn i sjelen, til din egen livspust.

Marion Rosen definerte rosenmetoden slik:
«Dette arbeidet er forvandlingen fra den vi tror vi er til den vi egentlig er.»

*Sjelen defineres som livspust i medisinsk leksikon.