Blogg innlegg

N Å R   D U   S O V

Sent i går kveld skjedde det magiske. Mens du forhåpentligvis sov, oppstod begynnelsen på noe nytt. Et nytt kapittel

Det skjer forsåvidt hver natt. Men denne natten var spesiell.

Vintersolverv. 

Lyset kommer tilbake. 

Myk oppvåkning.

Lyset fordriver mørket. Det mørket som har bysset oss inn i en lang døs.

Der natt og dag glir i hverandre. Hjernen lures. Tror at dag er natt. Kroppen som innstilles på hvile. Laaaang hvile.

Mørket nærer ofte tungsinn. Apati. Giddaløshet.

Men nå har det snudd. Vi merker det nok ikke. Riktig ennå. Men vi vet. Og det kan gi håp. Dagene utvides. Med lys. Sol. Den livsnødvendige solen. Som lyser opp alt som har skjult seg i mørket.

Vitaliserer.

Regenerer.

Ser du metaforene i ordene? 

Parallellene til indre transformasjon? 

Til bevisstgjøringen?

Energiskifte? 

Vitalisering?

Når lyset slipper til. Opplyser. Oss.

Beste ønsker for deg denne første dag etter solsnu. 

Zenoba

I L L U S J O N E N E

En gang satt jeg og gråt stille og i skjul på et barneshow i syden. Mitt barn var på scenen. Jeg var eneste enslige forelder på resorten.

Ikke at jeg ville vært en del av de forholdene hvor far hadde tatt et glass for mye av all inklusive og kastet overmodige, blanke blikk i min retning. Ikke ville jeg vært den nysminkede kvinnen som hveser gift mot ham, med tynne, sammenpressede lepper, mens hun smiler og ler litt for lystig, med resten av følget.

Jeg ser slik. Og er glad for at vi kom oss ut av det som holdt på å ta knekken på oss alle.

For jeg er ikke knekt. Det bare brister litt innimellom.

På ferier. Og i høytider.
Når vi skulle vært sammen. Kjernefamilien.

Det er høytidene som svir mest. Og ferier.
Da åpnes det vonde som til daglig er leget.
Det svir litt ekstra nå. I ventetiden.

Kanskje det er skårene fra de knuste drømmene jeg tråkker rundt i?

Illusjonen?
Den er som er kjempeblekksprut.
Sterke, glatte armer holder meg fast. Jeg kommer nesten fri. Så glir jeg inn i det kvelende favntaket igjen.

Vi mennesker er flinke til det. Å lage illusjoner. Den blir vår sannhet. Inntil vi blir bevisst.

Store norske leksikon har denne definisjonen:

«Illusjon er et sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning.»

Jeg lærer. Og øver meg. På å skille illusjon fra virkelighet.

Det finnes noen feiekoster hos oss. En til smuler på kjøkkengulvet. En annen til aske fra peisen og en tredje til grovbruk.

I dag finner jeg opp den fjerde kosten.
Den mykeste av dem, med silkebust.

Så gjør jeg så når jeg feier mitt hus, feier mitt hus…..

Ømt feier jeg opp noen skår.
Fra knuste drømmer.
En julerengjøring. Før jula.

Alt godt!
Zenoba

F E S T B R E M S E N

Jeg elsker når gatene glitrer med lys. Grønne juletrær i nakne gater. Duften av gran, naturens egen vinter-parfyme.
Folketomme gater fylles med mennesker. Vi løfter blikket. Ser opp. Mot lysene. Møter hverandres blikk. Smiler. Hilser.
Det er magisk!
Julens magi.

Ventetiden har fokus på hygge. Det bakes, smakes, pyntes og hygges.
Kalenderen fylles med fest.
For noen.

Så var det deg da.
Som står på sidelinjen av den kollektive festen.
Du som kjenner ubehaget vokse for hvert tente lys.

Julen er for mange tid for savn. Savn av og sorg over de vi har mistet. Smertefulle brudd. Ensomhet. Amputerte familier. Forsert familieidyll. Delt omsorg for barn. Nye familiekonstalasjoner. Økonomiske utfordringer. Følelse av mislykkethet.

Så derfor ønsker jeg å bremse festen litt, for deg.

Med et håp om at det kan være mulig for deg å endre fokus og se lysene. Glede deg over granens duft.
Et blikk som møter ditt i forbifarten.
Kjenne pepperkakens varmende virkning.
De små, konkrete gledene.
Uten forventninger. Uten krav.

Fra gammelt av feiret vi Jol.
Vintersolverv.
Det liker jeg.

Solen snur. Dagene blir lysere og det skjer helt av seg selv, uavhengig av oss mennesker.
En dag våkner du opp og solen har snudd.

Magi!
Julemagi.

Julen kommer.
Og går.
Etterfulgt av lysere dager.

Alt godt til deg som gleder eller gruer deg.

Zenoba

H E N D E L S E N

• et glimt inn i et behandlingsforløp

Jeg kjenner varmen fra den myke hånden.
Den trygge berøringen som støtter.

Hånden omfavner den tunge, harde klumpen i mellomgulvet. Gir trygghet til en redd kropp.

Jeg er ikke er alene. Noen har styrke til å følge meg helt inn. Helt ned. I mitt mørke.
Der som ingen før har turt å gå.

Sammen søker vi forsiktig inn i det harde. Varmen fra hånden mykner i dypet. Lytter inn. Venter på at kroppen er trygg. Nok til å åpne en ørliten sprekk hvor jeg kan få et innblikk. Til det fortrengte.

Det ligger panikk i mellomgulvet. Kvalme.
Et innestengt skrik som aldri ble skreket.
Noen sekunders motvillig tilbakeblikk. Til hendelsen.

Så er det over. For denne gang.

Uvel og lettet. På samme tid.
Lettet over kroppens reaksjon. Skriket. Motstanden.
Som forteller meg hvor grusomt det egentlig var. For meg. Den gang.

Lettelsen følger meg. Klumpen i mellomgulvet har minsket, er lettere å bære.

Historien innhenter meg nå.
Tyngden av et halvt liv i skam. Selvbebreidelse. Pålagt skyld. Den forvrengte sannheten.

Jeg ser det nå. Sannheten, den ekte, ligger i dypet. I mellomgulvet. I meg.

Sammen når vi dypere. Jeg blir modigere.
Hendene inviterer meg tilbake i tid.
Til kroppsminnet. Kroppens reaksjoner viser vei.
Inn i mørket. For å slippe inn lyset. Til den forlatte, unge utgaven av meg selv.
Inn dit jeg trenger å heles. I meg. Av meg.

Veien inn kan virke lang.
Med trygg støtte tar jeg noen skritt av gangen.
Mot nye sannheter og ny letthet.

Å GI SLIPP PÅ DEG FOR Å FINNE MEG

Den lukkede døren svir i mammahjertet.

Døren som før stod åpen, til barnerom og barnehjerte. Som inviterte inn i en magisk verden av fantasi, tanker, følelser og inkludering. Vi stod sammen. Hun og meg. 

Bak den lukkede døren finnes det nå en hule, tenåringshulen. Her ligger hun som et blomsterfrø i mørket, næret av skjermens blålys. Og venter. Muligens hun ikke vet det selv, hva hun venter på.

Kanskje på at noe skal spire frem? Slik at hun kan blomstre? I kraft av seg selv?

Tidvis åpner døren seg på gløtt. Innimellom står den på vid gap. Da virvler gjennomtrekk opp støv fra tanker og følelser. Opphopede ord triller ut. Alt det hun ikke kan romme alene. Et øyeblikk med åpne dører. 

Tilhørighet. Nærhet.  Samhold. Så lukkes døren igjen. Til neste gang.

Det er forvirrende. Jeg tar imot. Det lille jeg blir budt. 

Og trigges langt tilbake i tid.

Tristheten ligger som et klamt ullteppe over skuldrene mine. 

Jeg setter meg ned, omfavner det triste. Lytter. Hva vil den fortelle meg? Denne tunge tristheten.

Ingenting.

Bevegelse. Jeg trenger bevegelse. Flyt.

Jeg lar meg føre til gjengrodde stier. Min gamle skolevei. Barndomshjemmet. Skogen. Badeplassen. Tristheten viser vei.

Til en annen ungdom. I meg. 

Til opplevelsen av å være i samme hus men allikevel alene. Utestengt fra det som foregår der inne. Manglende interesse for meg. Mitt. Ensomheten. Sorgen.

Jeg sitter med henne. Mitt yngre jeg. Til noe løsner inni meg. 

Det er tid.

For henne, min datter, å finne seg. Løsrevet fra meg.

Og for meg, til å finne frem til mine lukkede dører og lege de glemte delene i meg.

FRA TENKING TIL BEVISST VÆRENDE.

• tanker rundt kroppsbehandling

En psykiater uttalte en gang «når du kan snakke om hendelsen uten å gråte er den bearbeidet.»

I vesten har vi stort fokus på kognitiv terapi. Å snakke om det. Snakke ut. Helt til vi kan snakke uten å gråte. Leve uten å tenke på det.

Det er viktig.
Men…
Er det alltid nok?

Jeg har sett mange «stein-ansikt» snakke om de grusomste hendelser, helt uten mimikk.
Uten antydning til følelser.
Er det fordi hendelser er bearbeidet?
Kroppen sier ofte noe annet.

Erfaring viser, gang på gang, at de hendelser vi tror er bearbeidet ofte sitter igjen i kroppen.

Gjennom sanse-systemet vårt sendes det kontinuerlig signaler til hjernen.
Sansene oppfatter lukt, lyder, ord, berøring, stemninger, smak etc. Det oppstår en sensasjon. En følelse.

Signalene sendes til hjernen.
Til nervesystemet.
Deretter kommer det gjerne en reaksjon.
FØR tanken.

Denne mekanismen skjer lynraskt. Vi er som oftest ikke bevisst før vi handler eller tenker.

I kroppsbehandling inviterer vi denne underbevisste delen frem. Den som oppstår i sansene våre. Som ofte ligger i kroppsminnet.

Vi møter det underbevisste med oppriktig nysgjerrighet. Respekt. Anerkjennelse.
For hvordan det opplevdes da.
For hva det har gjort med oss til nå.

Gjennom kroppens minne åpnes muligheten for å nå dypere. Bak tanken. Inn i sensasjonen.
For så å komme ut.
Friere. Helere. Tryggere. Mer bevisst.

VEIEN TIL LYKKE GÅR GJENNOM SMERTE

Når vi begynner å få det bedre blir vi gjerne tristere.

Tristere fordi det går opp for oss hvordan vi har hatt det. 

Hva mennesker har utsatt oss for.

Hvordan vi er blitt behandlet.

Hva vi har gjort mot oss selv.

Hva vi har tillatt.

Innimellom kommer også skammen.

Over lav egenverdi. 

Lite selvrespekt.

Manglende ivaretakelse av oss selv.

Selvforakt.

Vonde følelser. 

Nødvendige følelser.

Før vi kan åpne for medfølelse.

Med oss selv. Med andre.

Tilgi. 

Oss selv fordi vi ikke så vår egen verdi.

Fordi vi ikke satte sunne grenser.

Manglet regulering.

Tilgi andre. For at vi selv skal bli fri.

Fra bitterhet.

Anklager.

Selvmedlidenhet.

Veien til frihet går ofte gjennom smerte.

Før den avtar.

Gir rom for gleden.

Livslyst.

Frihet.

FØRSTE HØSTDAG

Morgenluften er crispy. Tøflene er kommer frem og kjelleren fylles forhåpentligvis snart med nok ved for vinteren.

Høst…

Tid for å høste.
Så noe nytt.
Gå inn i modningstiden.

Fremdeles varmer sola.
Badetemperaturen er på sitt beste og sommerfølelsen sitter i kroppen.

Sammen med takknemlighet.

Over det vakre rundt meg.
Blomstrende lyng mot blått hav.
Innbydende sjø.
Frisk luft.
Gleden over å suse avsted på sykkel.
Varmen fra en lun ullgenser.
Duften av nybakt brød.
Nykvernet kaffe.
Latteren i skolegården.
Smilet til min sønn.
Den gode samtalen.
De myke blikkene.
Nikkene.
Tilhørighet.

Takknemlighet i en verden som oppleves for trang. Hvor fokus er på bekymring. Frykt for inflasjonen som graver dypt i lommeboken og forstyrrer fremtidsplaner.

Jeg velger å skifte fokus.
Se det gode. Det vakre.
Dyrke gleden. Over det nære.
Over lyngen.
Vannet som omsluttet kroppen idet jeg stuper uti salt sjø.
Menneskemøtene.
Det som ikke påvirkes av frykt for økonomi og en vaklende verden.

Ordene til Mahatma Gandhi blir stadig tydeligere:

«Bli den endringen du ønsker å se i verden»

Det begynner med meg. Alltid.
Mitt fokus.

Hvor støtt står jeg i meg selv?
Hva bringer jeg inn i fellesskapet?

Gjennom kontinuerlig bevisstgjøring opplever jeg en økende indre ro. Selv i kaoset rundt oss.
I usikkerhet. I bekymringer.

Jeg må stadig sjekke ankerfestet.
Det kan storme.
Ankeret løsner.
Da må jeg finne nytt feste.
Kjenne at jeg er forankret. I meg selv.

Det er nok mye av intensjonen ved behandling.

Å finne indre ro.
Å leve bedre i egen kropp.
Stå støtt i seg selv.
I relasjoner.
I samfunnet.
I livet.

Alt godt!

Å VENDE MOTSTAND TIL STYRKE

• en mor forteller

Jeg ønsker å dele et lite glimt fra vårt liv. Vår hverdag. Fordi jeg vet at det er mange i lignende situasjon.

Min sønn er stor nå. Går siste året på videregående. Etter en lang og tung barndom og gryende ungdomstid,  preget av skole-vegring. 

Mistrivsel. Dag etter dag. År etter år.

Det begynte tidlig. Allerede i andre klasse. Den lekende, lattermilde og snille læreren ble byttet ut. 

Inn kom disiplin, perfeksjonisme, anmerkninger og straff. Bra kunne alltid bli bedre. Perfeksjonismen tok strupetak.

Min sprudlende glade gutt som hadde superkrefter og lærte fortere enn lysets hastighet svant gradvis bort.

Hverdagen ble et mareritt. 

Jeg ropte. Høyt. De snakket om røde og grønne tanker, rosa elefanter og avledninger. Modeller. Inntil de ga opp. Overlot oss til oss selv.

Vi kom oss gjennom. Et år til.

Gråt bøtter med tårer. Mine og hans. Lirket, lokket, oppmuntret. Med snill, optimistisk stemme, bestemt stemme, sint stemme.  Morgen etter morgen.

Hverdager preget av stress, psykosomatisk sykdom, søvnproblemer, spiseforstyrrelse, oppgitthet, utmattelse, skam, frustrasjon og sorg.

Vi kom oss gjennom!

Vi kom oss gjennom ved hjelp av EN person. Han hadde gjort jobben. Med seg selv. Bearbeidet sitt for å bedre kunne møte mitt. Vårt. Hans. Min sønns.

I går var en stor dag. 

Praten gikk løst. Han snakket om gleden over å være på et godt sted. I seg selv. I livet. Kjenne mestring. Min sønn!

Tidligere var jeg på et foredrag. Det berørte dypt.

Alt ble sagt. 

Hvordan vi voksne påvirker selvbildet til barn. Blir den kristiske stemmen i hodet. Pisken vi slår oss til blods med. Psykosomatiske smerter i kroppen. Selvdestruktiv adferd. Livstrøtthet.

Alt ble kastet mot oss i publikum. Rått. Ekte. Gripende.

VENDEPUNKTET

Adil Khan deler sin historie med sterk innlevelse. En oppvekst få kan forestille seg men med glimt av gjenkjennelse for mange. Også for meg.

Han nådde bunnen. Før han ble reddet.

Kom til er vendepunkt gjennom farens anger og etterlengtede omfavnelse. Han fikk hjelp, intens, profesjonell hjelp. Med en som turte å gå inn i mørket med ham. Som kunne se i større perspektiv.

I dag er Adil en viktig stemme. Muligens den viktigste til å formidle mental helse.Til unge. Lærere. Foreldre. Verden. Han har gjort jobben. Er kjendis. Når bredt. Med et tydelig budskap. 

Gjør jobben!

Slik at du kan vende motstand til din styrke. Slik at du kan møte andre i et åpent mellomrom,

Gjør jobben, slik at du ikke sprer dårlige «vibes» rundt deg.

Til familie. I dine relasjoner. I klasserommet. I samfunnet.

Da og kun da, finnes det håp om en bedre fremtid.

Takk til DEG. Som gjør jobben.

M O R S – 

R E L A S J O N E N

Relasjoner….

Det er vel det mest utfordrende vi mennesker må forholde oss til? 

Helt fra fosterliv preges vi av relasjonen. 

Til mor.

Var barnet ønsket?

Hvordan var mors relasjon til barnefaren?

Har mor vært påkoblet det voksende barnet under hjertet?

Hvordan har hun bearbeidet sin egen historie FØR hun ble gravid?

Hva slags sinnsstemning var hun i?

Levde hun i trygge, omsorgsfulle relasjoner eller misnøye og frykt?

Var hun bekymret, i sorg?

Har hun mistet barn tidligere?

Forskning har lenge vist at barnet formes følelsesmessig allerede som foster. 

Vi bruker uttrykket «å marineres i mors følelser». 

Allerede her kan det oppstå sensasjon av å være forlatt, frykt, symbiose, sorg, stress etc.

Følelser som kan påvirke våre kommende  relasjoner i livet.

«Mor» er et tilbakevendende tema i behandling. 

Mor er vår første relasjon.

Vårt anker i livet.

Vårt følelsesmessige speil.

Vår tilknytning.

Vår oppfattelse av livet.

Vårt grunnlag for selvfølelse.

Hvordan har den relasjonen vært fra begynnelsen av? 

De fleste av oss bærer på et snev av savn.

Ønske om at noe skulle vært annerledes.

Mer anerkjennelse.

Større respekt for behov, grenser og begrensninger.

Tilstedeværelse og følelsesmessig tilgjengelighet.

Forståelse og medfølelse.

Listen kan være lang…

Og vi kommer tilbake hit, til mor, gang på gang.

I behandling inviterer vi ofte barne-delene inn. Lytter til de historiene og oppfatninger som disse delene sitter fast i. 

Lytter med oppmerksomhet.

Medfølelse.

Anerkjennelse.

Av det som var. Den gang.

Slik kan sår heles.

Vi blir helere.

Noen relasjoner kan repareres.

Sees i nytt lys.

Andre, der forsoning er umulig, kan vi oppnå større mulighet til å forsone oss med vår egen historie og hvordan den har påvirket oss.

Økt indre fred. Med oss selv og det som var slik at vi kan leve friere i nåtid.