Blogg innlegg

EGENKJÆRLIGHET

REFLEKJONER RUNDT KJÆRLIGHET OG DET Å LA SEG ELSKE

Vi har hørt det mange ganger, kanskje til det kjedsommelige, at vi må elske oss selv for å elske andre.
Jeg er faktisk litt usikker på den teorien etter å ha sett mange mennesker som til daglig utøver stor kjærlighet og elsker andre,
men ikke seg selv.

Når vi er blitt sviktet følelsesmessig, elsket betingelsesfullt, krenket, undertrykket, begrenset eller kritisert har vi lett for å tro at det er noe med vår natur som ikke er verdt å elske.

Da blir det dårlig flyt i kjærlighet.

Når våre elskede og omsorgspersoner ikke evner å logge seg på våre følelser og behov og utøver kjærlighet på en annen måte en vi behøver, når ikke kjærligheten frem.
Ofte utøver vi kjærlighet utifra egne behov og da kan det lett bli litt feiltolkninger i kjærlighets-språket vårt.
Om du er norsktalende og blir gitt kjærlighetserklæringer på mandarin er det ikke sikkert at budskapet når inn.

Jeg hører stadig setningen:
«jeg vet at jeg blir elsket, men jeg føler det ikke«.
Da blir vi sannsynligvis elsket gjennom et språk som vi ikke relaterer til.

Lite gjør så vondt som å elske uten å oppleve seg elsket tilbake.

Idet vi opplever oss avvist og lite elsket oppstår forskjellige følelser, beskyttelsesmønster og overlevelsesmekanismer i oss, som å stenge for kjærligheten til oss selv.

Et par utpregede følelser er skammen og skyldfølelsen.

Skammen over å være feil og ikke verdig kjærlighet og skyldfølelsen over å være en skuffelse for våre nærmeste.

Skam er sannsynligvis den mest skadelige følelsen for egenkjærlighet og for å tørre å bli elsket.

Det er den følelsen som vi minst uttaler fordi den er skamfull, den gjennomsyrer egenverdien og selvaktelsen og ligger som et panser rundt kjærlighetens mottakssenter i oss.

For at kjærligheten skal flyte fritt i oss selv og mellom oss som mennesker må vi arbeide oss gjennom skammen.
Forskere på skam mener at alle bærer på skam i større eller mindre grad og den gir seg utslag i forskjellige væremåter som ikke alltid er de mest sjarmerende (verdensmester, krenker, dominerer) eller sunneste (jeg er ikke verdt noe).

Min refleksjon på det nåværende tidspunkt er at mangel på egenkjærlighet kan skape en enveisflyt i kjærligheten, vi kan elske andre men har vanskelig for å la oss elske tilbake.

Hva behøver du for å åpne for kjærligheten til deg selv?

Love out,
Love in,
Love-flow! 💗

FRA NÅ AV

FRA NÅ AV
står årets 365 dager ubrukte og venter på å fylles med det livet vi velger å leve.
Hva vil du fylle dine dager med?

Overganger er for meg tid for refleksjon og jeg har igjen, som så ofte før, søkt til havet hvor jeg ruslet barbeint og tar inn lys, sol, salt havluft og livet.

Jeg tenker på valg jeg tok i året som var og kjenner på glede og takknemlighet for de gangene jeg valgte å søke enda litt dypere inn og oppnådde å leve i større tillit, ro og glede uten så mye planlegging og kamp for å kontrollere livet.
Samtidig observerer jeg og forsøker å møte den selvsaboterende delen i meg, som innimellom kommer frem gjennom mindre sunne valg, og ber om forståelse og medfølelse.

Det er blitt så tydelig for meg hvor avgjørende det er for livsutfoldelsen vår at vi bevisst velger hvordan vi ønsker å møte de opplevelser livet byr på.

Livet i seg selv ser jo ofte ut til å utfolde seg ut fra en egen vilje og kan virke overveldende og ukontrollert.
Da er det enkelt å gå inn i offerrollen og gi opp eller inn i kampmodus og kjempe mot det uunngåelige.
Min erfaring er at ingen av delene fører til annet enn stagnasjon og slit.
Heldigvis finnes andre veier å gå, kanskje litt ukjente og uvante, men de fører til steder som kan gi oss nye opplevelser og innsikter.
Vi kan velge, gjennom tillit og trygghet, å la livet utfolde seg og møte overgangene med undring og forventning til hva de fører til av nye hendelser i vårt liv.

Mitt ønske for våre neste 365 dager er at vi bevisst kopler oss på oss selv, vår indre livs-GPS og lever i flyt med livet som utfolder seg, i gode og vonde dager.
GOD FLYT OG MYE GLEDE I 2019! 🍀

Jeg flyter litt løst rundt på en øy i havet denne uken men gleder meg veldig til å være tilbake i behandlingsrommet på IFlyt senteret fra neste uke.

DEN TRYGGE FRYKTEN

DEN TRYGGE FRYKTEN

Det høres selvmotsigende ut, gjør det ikke?
Hvordan kan frykt gjøre oss trygge?

Frykt er en mektig og nødvendig følelse som skal varsle om reell fare slik at vi kan flykte, kjempe eller beskytte oss.
Når vi har opplevd skremmende eller smertefulle hendelser kan noen ganger frykten forbli aktivert i oss.
Den minner oss på faren og forhindrer at vi går der de ubehagelige opplevelsene trigges, finnes eller truer.

Frykten styrer oss trygt bort fra alt det som engang ble overveldende og for mye for oss.

Mange av oss lever i både bevisst og ubevisst frykt som hindrer oss i å leve fullt ut.

Frykten kan beskytte oss
fra å vise hele oss, noe som det kanskje ikke var aksept for,
uttale følelser, behov, ønsker og meninger som ikke ble møtt og respektert,
frykten for å i det hele tatt å våge å kjenne på følelser og behov for da igjen å oppleve seg avvist,
frykten for å elske uten å oppleve seg elsket tilbake, frykten for å feile og bli latterliggjort eller ikke leve opp til egne eller andres forventninger, frykten for å ikke være rettroende og ende i evig fortapelse, frykten for den negative sosiale kontroll, frykten for å gi slipp på kontroll og leve i tillit… Listen er «uendelig».

Frykten har engang vært helt reel og nødvendig og har kanskje vært det vi har behøvd for å overleve fysisk, mentalt eller emosjonelt.
Spørsmålet er om vi virkelig trenger den så sterkt i livet vårt i dag?

Finnes det en mulighet til å gi litt slipp?

Når frykten dempes øker muligheten for å komme i kontakt med en trygghet i oss selv som gjør oss bedre rustet til å møte livet med det det innebærer.

TILGI DEG SELV

Tilgi deg selv for det sviket du engang måtte påføre deg selv i overlevelse og tilpasning.

Tilgi deg selv for å ha måttet undertrykke dine autentiske følelse og behov.

Tilgi deg selv for å leve ut i fra ytre forventninger og ikke innenfra.

Tilgi deg selv for ubevisste handlinger, mønster og overlevelsesstrategier du har tatt i bruk.

Tilgi deg selv for alle kreftene du har brukt på å bære pålagt skyld som ikke var for deg å bære.

Tilgi deg selv for at frykten har tappet motet til å stå opp for deg selv.

Hva enn du bærer på,
tilgi deg selv,

slik at du kan komme helt hjem,
til deg selv. 💗

Å SITTE FAST I SINE RØTTER

Jeg har lenge vært opptatt av epigenetikk og det er med glede jeg ser at dette nå får mer oppmerksomhet i Norge.

Epigenetikk beskrives som nedarvede følelser/traumer som legger seg rundt vårt DNA.

Om vi blir trigget av opplevelser som kan minne om hva våre forfedre og – mødre har opplevd, blir en del av vårt DNA aktivert og vi kan få litt uforståelige reaksjoner som skaper uheldige mønster, følelsesmessig og fysisk ubalanse i oss.
I rosenmetoden bruker vi utrykket «å bære for andre» og det kan nok være beskrivende her.

Heldigvis kan disse DNA- aktiveringene «skrues av» gjennom trygg bevisstgjøring og aksept.

Med rosenmetoden møter vi kroppens underbevisste minner helt ned på cellenivå og da kan det være mulig å revisere forstyrrende aktiveringer som ikke har noen hensikt for oss.

I et familietre springer vi som grener ut fra en stamme. Noen ganger er grenene såpass infiltrert i hverandre at de ikke gir plass til luft og lys for å utvikle seg fritt.
Da kan det være fint å løsrive seg fra det som holder oss fastlåst, muligens helt ned på cellenivå.

I SENTRUM AV VÅRT VÆRENDE

Hva vil det si å være i sentrum av vårt værende?
Å være i sitt autentiske jeg?
Forandringen fra den man tror man er til den man virkelig er?

Jeg fikk noen aha-opplevelser på min reise i sommer som jeg har lyst til å dele.
Som de fleste vet er noen kulturer mer influert av «lureri» enn andre og selvom jeg har erfaring med denne finurlige væremåten, blir jeg fortsatt litt lurt.
Når dette skjer fører det gjerne til en kaskade av hendelser.

Jeg har reflektert over hva som skjer med meg i det øyeblikket jeg lar meg lure.
I etterkant av disse opplevelsene viser det seg at min første impuls har vært
«her er det noe som ikke stemmer»,
«jeg kan ikke stole på deg»,
«nå lyver du»,
«nå lurer du meg».

Så hvorfor ignorerer jeg denne viktige impulsen?
Rett og slett av veloppdragenhet, innlært høflighet og medfølelse!
Alle disse gode verdiene som skulle forme meg til et empatisk medmenneske, tar over kontrollen og overdøver et øyeblikk min naturlige, sunne reaksjonsevne og jeg lar meg lure…

I dag, når sinne, komplikasjoner og skuffelsen over både dem og meg selv har lagt seg, er jeg takknemlig for lurendreierne som åpnet for denne lærdommen, som har blitt en uvurderlig erfaring å ta med videre.

Jeg tenker at å være i sentrum av vårt værende, å være i vårt autentiske jeg,
er de gangene vi er i stand til å lytte,
føle og handle ut fra vår indre stemme, vår intuisjon som er ment å være vårt indre kompass på denne livsreisen vi alle er på.

Jeg tror at vi ofte må moderere det tillærte for at vi skal bli i stand til å komme i kontakt med den autentiske delen i oss, den som ofte er skjult bak tillært atferd og som vet,
fordi den er i kontakt med vår indre visdom.

Marion Rosen sa om rosenmetoden:
«Dette dreier seg om forandringen fra den vi tror vi er til den vi virkelig er.»

En spennende og virkningsfull metode

FULLFØRT GRUNNUTDANNELSE I
Identitetsorientert psykotraumeteori og -terapi.

Sliten og preget av helgens intensive traume-arbeid, men mest av alt glad og takknemlig for dyp indre forståelse og forløsning og ny faglig innsikt.

Jeg ser frem til fortsettelsen!

 

LIVET STARTER NÅR DU KOBLER DITT INDRE BARN PÅ DEN FRISKE, VOKSNE BEVISSTHETEN

Dette var overskriften på en artikkel om traumearbeid jeg nettopp leste og den beskriver godt det som ofte skjer i behandling når vi opplever å få en ny start.

Kroppen husker det vi har glemt i vårt bevisste minne. Mange av oss har erfart å brenne oss på en varm kokeplate. I det vi brenner oss programmeres minnet vårt til å huske at dette ble smertefullt og beskytter oss fra å gjenta hendelsen.
Slik fungerer vi også følelsesmessig, vi beskytter oss for å unngå ubehagelige minner og vonde følelser.

Når vi har behov for å stenge av er det viktig å forstå at det engang har vært en nødvendighet for å slippe å kjenne på det uutholdelige.
Da oppstår det gjerne en splitt i oss, hvor vi spalter bort (gjemmer) den smertefulle delen, som en overlevelsesmekanisme, slik at vi skal slippe å føle.

I terapi er det ofte barne-delen i oss som dukker opp. Små barn har ikke ord til å uttrykke seg, vi absorberer inntrykk, stemninger og opplevelser og hjernen formes av disse, da aller mest i de første barneårene. Disse opplevelsene kan legge grunnlag for handlings og reaksjonsmønster for resten av livet.

Jeg vil bruke et eksempel tatt fra et barnehjem.
Rundt om hundre spedbarn lå i hver sin seng på en sovesal. Det var helt stille, ingen barn gråt eller laget lyder.
Det ble fortalt at når barna først kom til barnehjemmet gråt de i timesvis, men etter en ukes tid stoppet de.
Barna kapitulerte fordi de hadde forstått at ingen vil komme, ikke nå, kanskje aldri.

Følelsen av å være forlatt, oppgitthet og manglende tro på at det nytter kan da bli grunnleggende følelser, som styrer fra underbevisstheten gjennom livet. Det er da et spedbarns følelser som lever i en voksen kropp.

Når vi lærer å undertrykke og stenge av for vonde følelser er vi i kronisk beredskap, (overlevelse) alltid på vakt slik at de uønskede følelsene holdes nede.
Dette er en veldig belastende tilstand som kan føre til blant annet uro, irritasjon, depresjon, sinne, tristhet og sykdom.

Følelser kan oppleves som truende fordi de trigger minnet om tidligere, vonde opplevelser, i dette tilfellet et spedbarn som gråter hjelpeløst uten å oppnå kontakt og den følelsen dette utløste i barnet.

Forsvaret (overlevelsesdelene) vårt vil jobbe hardt for å unngå dette og vi kan komme i konflikt med oss selv, mellom den trygge delen som ønsker å føle og den utrygge som gjemmer seg bak en følelsesmessig mur.

Ofte vender anklager, frustrasjon og sinne i feil retning. Siden vi ikke har kunne rette det mot omsorgspersoner vi er lojale mot og kanskje elsker, rettes gjerne de vonde følelsene innover, mot oss selv, mot det hjelpeløse barnet i form av kritikk, irritasjon, selvsabotering mm.
Andre kanaliserer disse følelsene gjennom forskjellige «kampsaker» slik som politikk, stå opp for de svake, religion, trening, kroppskontroll etc.

Det krever et enormt mot å våge å føle på det vonde i oss og gi rom for smerten, sinnet, anklagen, bitterheten..
I dette møtet er det lettere å møte vårt indre emosjonelle barn med kjærlig anerkjennelse for de autentiske følelsene barnet opplevde.
Vi når inn til barnet gjennom å identifisere de følelsene barnet hadde, da kan vi møtes i forståelse og aksept.
Barnet forstår ikke voksnes rasjonelle tanker eller språk og må møtes på barnets nivå med sine barnlige behov.

Det er en modningsprosess å komme forbi vårt følelsesmessige forsvar og det er viktig å akseptere at denne prosessen kan ta tid og ikke pushe, det er tross alt et følelses- barn inni oss som trenger trygghet.

Gjennom rosenberøring kan vi få tilgang til de kroppslige minner vi har behov for å bearbeide og få økt bevissthet rundt.
Det åpner for muligheten til å oppnå indre heling, større kroppslig og emosjonell frihet.
Vårt indre barn får mulighet til å vokse opp slik at vi blir helere voksne.

En klient som møtte sine verste barndoms mareritt uttalte dette:

«det er fantastisk å få lov til å møte det verste i meg i et trygt rom og med den støtten og forståelsen jeg aldri hadde da det skjedde. Det utgjør en stor forskjell.»

PSYKOTRAUME, fra foredrag med Frantz Ruppert.

Ved å møte våre traumatiserte/undertrykte/glemte/avspaltete deler i anerkjennelse og medfølelse med oss selv kan den sunne delen i oss vokse.

Overlevelsesdelene lever i konstant stress.
De består av forsvar vi har bygd opp og som har vært helt nødvendig for å overleve en gang.
Overlevelsesdelene beskytter oss fra å møte og føle på det som har forårsaket smerte/traume og kan kun gi slipp når vi føler oss trygge og er klare for å gi slipp/møte.

Både i rosenmetoden og IOPT møter vi overlevelsesdelene med respekt og forståelse uten å fremtvinge noe vi ikke er klar for.