Blogg innlegg

FORELDRE SOM AVVISER OG BLIR AVVIST

FORELDRE SOM AVVISER OG BLIR AVVIST

  • refleksjoner rundt foreldreansvaret 

Tenk at det ikke kreves noen spesielle ferdigheter for å tre inn i en av de viktigste stillingene i verden.

Det kreves ingen vandelsattest, bakgrunnssjekk, forkunnskaper, evaluering, vurdering, godkjenning, emosjonell modenhet, klokskap eller sertifisering. 

Hvem som helst som oppfyller kun en forutsetning kan få denne uhyre ansvarsfulle og viktige stillingen som skal være med på å forme planetens fremtid. Økonomien. De menneskelige verdier. Familieliv. Samfunn. Miljøet. Fremtiden.

Det høres uvirkelig ut. Gjør det ikke?

Den eneste forutsetning er at du har friske og samarbeidsvillige reproduksjons-organer.

Om du derimot ønsker å adoptere, da sjekkes nok alt det overnevnte og litt til.

Underlig?

Det ligger i menneskets natur å reprodusere seg.

Biologiske klokker tikket. Behovet for å se seg selv leve videre i sitt avkom. 

Kollektive forventninger om formering. 

Mange drømmer om søte, myke, blide babyer. Familieidyll. Kjærlighet.

Det blir ikke alltid slik. Lite søvn, barn som gråter, slitne foreldre, forsømte parforhold, husarbeid som vokser…

Samtidig kan vi innhentes av fortid. Egen barndom. Generasjoners barndom som går i arv. Barnets behov og følelser trigger. 

Vekker barnedeler i oss. 

Vi har ingen utdannelse for p takle foreldrerollen. Så vi kopierer ofte. Det vi selv har opplevd. På godt og vondt.

Har du stoppet opp, tatt deg selv i å høres ut som din mor eller far? 

Blitt forundret?

Flau?

Skamfull?

BRA! Da er du forhåpentligvis blitt mer bevisst. 

I dag har vi stort fokus på barns behov. 

På bevisst omsorg. Emosjonell tilgjengelighet. Å snakke med og ikke bare til eller om barnet. 

Barnet skal lyttes til. 

Følelser skal speiles. 

Behov skal dekkes.

Evner skal oppmuntres.

Intellekt skal stimuleres.

Kroppen skal næres etc.

Fysisk avstraffelse er ulovlig. 

Seksuelle overgrep avdekkes oftere.

Religiøse overgrep er blitt et tema.

Behovene har alltid vært det. Vi har bare ikke vært klar over nødvendigheten av å møte dem. 

DEN UPERFEKTE FORELDER 

I følge den kjente forskeren på barndom, Karen Killén, ønsker nesten alle foreldre å være gode omsorgspersoner. Selv når de selv er relasjonsskadet, lever i en presset livssituasjon, er frustrerte og skader sine barn.

Virkeligheten er at vi ikke alltid får det til.

Kanskje livet er for krevende. Egen bagasje for smertefull. Bevissthetsnivået for lavt.

Som sagt, det kreves ingen forkunnskap for å få barn.

Vi vil ikke alltid strekke til som foreldre. Være i stand til å stoppe opp, lytte, møte, anerkjenne.

Barnet vil sannsynligvis føle seg avvist en gang i blant.

SUPERKREFTER

Da har vi et redskap med superkrefter vi kan ta i bruk. Det kan være vanskelig å oppdage den enorme effekten av dette, for mange, ukjente redskapet. Det må nemlig brukes, gjerne ofte og riktig for at vi venner oss til bruken. I begynnelsen kan det være vanskelig og unaturlig.

For at det skal fungere trenger det en form for kraft. Det må koples på. 

Hjertet. Bevisstheten. Oppriktighet.

Da får det superkrefter. 

Dette redskapet, det ene ordet. 

UNNSKYLD!

Et mektig ord. Som kan forløse et helt liv. 

Tenk at vi har en løsning som vi så ofte unngår å ta i bruk.

Barn som ikke får anerkjennelse opplever ofte avmakt. Foreldre har også vært barn og tar med seg sine barnedeler inn i foreldrerollen. 

AVMAKT

Avmakt er en sammensatt følelse som inneholder både smerte og sorg. En frykt. Et rettferdig sinne. 

Som oftest er smerten skam, skyld, savn eller ensomhet.

Frykten handler om at det kan bli mer av de samme smertene hvis man ikke får gjort noe med saken. 

Følelser skaper frustrasjon. Hjelpeløshet. Avmakt. Sinne. 

Isolasjon. Avvisning.

GJENOPPRETTELSE  ETTER AVVISNING

Gjenopprette er å sette sammen. Hvordan sette sammen på nytt? 

Noe som var satt sammen feil i utgangspunktet.

GJENNOM USELVISK FORSTÅELSE

Å forstå, anerkjenne og respektere den andres sannhet. Uten å rettferdiggjøre oss selv, handle fra vårt ego eller ut fra eget behov. 

Og bruke det magiske ordet som kun virker når det er koplet til oppriktighet med kraft fra hjerte.

Praksis viser at vi som voksne lider i det udekte behovet for anerkjennelse. Først og fremst i de nære relasjoner.

Voksne med såre barnedeler som trenger å leges gjennom anerkjennelse.

Så kanskje vi som foreldre bør prøve? 

Å gå litt dypere i oss selv. Ta et skritt ut av stolthet og det som hindrer oss i å møte. Det kjæreste vi har. Våre barn.

Å selv bli den endringen vi ønsker å se i våre barn. Begynne med oss selv. 

Alt godt til deg og dine!

Anbefalt litteratur:

Kari Killèn, den kjente forskeren på barndom og barndomstraumer, har skrevet boken «BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER». 

NÅR DU SOV

N Å R   D U   S O V

Sent i går kveld skjedde det magiske. Mens du forhåpentligvis sov, oppstod begynnelsen på noe nytt. Et nytt kapittel

Det skjer forsåvidt hver natt. Men denne natten var spesiell.

Vintersolverv. 

Lyset kommer tilbake. 

Myk oppvåkning.

Lyset fordriver mørket. Det mørket som har bysset oss inn i en lang døs.

Der natt og dag glir i hverandre. Hjernen lures. Tror at dag er natt. Kroppen som innstilles på hvile. Laaaang hvile.

Mørket nærer ofte tungsinn. Apati. Giddaløshet.

Men nå har det snudd. Vi merker det nok ikke. Riktig ennå. Men vi vet. Og det kan gi håp. Dagene utvides. Med lys. Sol. Den livsnødvendige solen. Som lyser opp alt som har skjult seg i mørket.

Vitaliserer.

Regenerer.

Ser du metaforene i ordene? 

Parallellene til indre transformasjon? 

Til bevisstgjøringen?

Energiskifte? 

Vitalisering?

Når lyset slipper til. Opplyser. Oss.

Beste ønsker for deg denne første dag etter solsnu. 

Zenoba

I L L U S J O N E N E

I L L U S J O N E N E

En gang satt jeg og gråt stille og i skjul på et barneshow i syden. Mitt barn var på scenen. Jeg var eneste enslige forelder på resorten.

Ikke at jeg ville vært en del av de forholdene hvor far hadde tatt et glass for mye av all inklusive og kastet overmodige, blanke blikk i min retning. Ikke ville jeg vært den nysminkede kvinnen som hveser gift mot ham, med tynne, sammenpressede lepper, mens hun smiler og ler litt for lystig, med resten av følget.

Jeg ser slik. Og er glad for at vi kom oss ut av det som holdt på å ta knekken på oss alle.

For jeg er ikke knekt. Det bare brister litt innimellom.

På ferier. Og i høytider.
Når vi skulle vært sammen. Kjernefamilien.

Det er høytidene som svir mest. Og ferier.
Da åpnes det vonde som til daglig er leget.
Det svir litt ekstra nå. I ventetiden.

Kanskje det er skårene fra de knuste drømmene jeg tråkker rundt i?

Illusjonen?
Den er som er kjempeblekksprut.
Sterke, glatte armer holder meg fast. Jeg kommer nesten fri. Så glir jeg inn i det kvelende favntaket igjen.

Vi mennesker er flinke til det. Å lage illusjoner. Den blir vår sannhet. Inntil vi blir bevisst.

Store norske leksikon har denne definisjonen:

«Illusjon er et sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning.»

Jeg lærer. Og øver meg. På å skille illusjon fra virkelighet.

Det finnes noen feiekoster hos oss. En til smuler på kjøkkengulvet. En annen til aske fra peisen og en tredje til grovbruk.

I dag finner jeg opp den fjerde kosten.
Den mykeste av dem, med silkebust.

Så gjør jeg så når jeg feier mitt hus, feier mitt hus…..

Ømt feier jeg opp noen skår.
Fra knuste drømmer.
En julerengjøring. Før jula.

Alt godt!
Zenoba

F E S T B R E M S E N

F E S T B R E M S E N

Jeg elsker når gatene glitrer med lys. Grønne juletrær i nakne gater. Duften av gran, naturens egen vinter-parfyme.
Folketomme gater fylles med mennesker. Vi løfter blikket. Ser opp. Mot lysene. Møter hverandres blikk. Smiler. Hilser.
Det er magisk!
Julens magi.

Ventetiden har fokus på hygge. Det bakes, smakes, pyntes og hygges.
Kalenderen fylles med fest.
For noen.

Så var det deg da.
Som står på sidelinjen av den kollektive festen.
Du som kjenner ubehaget vokse for hvert tente lys.

Julen er for mange tid for savn. Savn av og sorg over de vi har mistet. Smertefulle brudd. Ensomhet. Amputerte familier. Forsert familieidyll. Delt omsorg for barn. Nye familiekonstalasjoner. Økonomiske utfordringer. Følelse av mislykkethet.

Så derfor ønsker jeg å bremse festen litt, for deg.

Med et håp om at det kan være mulig for deg å endre fokus og se lysene. Glede deg over granens duft.
Et blikk som møter ditt i forbifarten.
Kjenne pepperkakens varmende virkning.
De små, konkrete gledene.
Uten forventninger. Uten krav.

Fra gammelt av feiret vi Jol.
Vintersolverv.
Det liker jeg.

Solen snur. Dagene blir lysere og det skjer helt av seg selv, uavhengig av oss mennesker.
En dag våkner du opp og solen har snudd.

Magi!
Julemagi.

Julen kommer.
Og går.
Etterfulgt av lysere dager.

Alt godt til deg som gleder eller gruer deg.

Zenoba



H E N D E L S E N

H E N D E L S E N

  • et glimt inn i et behandlingsforløp

Jeg kjenner varmen fra den myke hånden.
Den trygge berøringen som støtter.

Hånden omfavner den tunge, harde klumpen i mellomgulvet. Gir trygghet til en redd kropp.

Jeg er ikke er alene. Noen har styrke til å følge meg helt inn. Helt ned. I mitt mørke.
Der som ingen før har turt å gå.

Sammen søker vi forsiktig inn i det harde. Varmen fra hånden mykner i dypet. Lytter inn. Venter på at kroppen er trygg. Nok til å åpne en ørliten sprekk hvor jeg kan få et innblikk. Til det fortrengte.

Det ligger panikk i mellomgulvet. Kvalme.
Et innestengt skrik som aldri ble skreket.
Noen sekunders motvillig tilbakeblikk. Til hendelsen.

Så er det over. For denne gang.

Uvel og lettet. På samme tid.
Lettet over kroppens reaksjon. Skriket. Motstanden.
Som forteller meg hvor grusomt det egentlig var. For meg. Den gang.

Lettelsen følger meg. Klumpen i mellomgulvet har minsket, er lettere å bære.

Historien innhenter meg nå.
Tyngden av et halvt liv i skam. Selvbebreidelse. Pålagt skyld. Den forvrengte sannheten.

Jeg ser det nå. Sannheten, den ekte, ligger i dypet. I mellomgulvet. I meg.

Sammen når vi dypere. Jeg blir modigere.
Hendene inviterer meg tilbake i tid.
Til kroppsminnet. Kroppens reaksjoner viser vei.
Inn i mørket. For å slippe inn lyset. Til den forlatte, unge utgaven av meg selv.
Inn dit jeg trenger å heles. I meg. Av meg.

Veien inn kan virke lang.
Med trygg støtte tar jeg noen skritt av gangen.
Mot nye sannheter og ny letthet.

Å GI SLIPP PÅ DEG FOR Å FINNE MEG

Å GI SLIPP PÅ DEG FOR Å FINNE MEG

Den lukkede døren svir i mammahjertet.

Døren som før stod åpen, til barnerom og barnehjerte. Som inviterte inn i en magisk verden av fantasi, tanker, følelser og inkludering. Vi stod sammen. Hun og meg. 

Bak den lukkede døren finnes det nå en hule, tenåringshulen. Her ligger hun som et blomsterfrø i mørket, næret av skjermens blålys. Og venter. Muligens hun ikke vet det selv, hva hun venter på.

Kanskje på at noe skal spire frem? Slik at hun kan blomstre? I kraft av seg selv?

Tidvis åpner døren seg på gløtt. Innimellom står den på vid gap. Da virvler gjennomtrekk opp støv fra tanker og følelser. Opphopede ord triller ut. Alt det hun ikke kan romme alene. Et øyeblikk med åpne dører. 

Tilhørighet. Nærhet.  Samhold. Så lukkes døren igjen. Til neste gang.

Det er forvirrende. Jeg tar imot. Det lille jeg blir budt. 

Og trigges langt tilbake i tid.

Tristheten ligger som et klamt ullteppe over skuldrene mine. 

Jeg setter meg ned, omfavner det triste. Lytter. Hva vil den fortelle meg? Denne tunge tristheten.

Ingenting.

Bevegelse. Jeg trenger bevegelse. Flyt.

Jeg lar meg føre til gjengrodde stier. Min gamle skolevei. Barndomshjemmet. Skogen. Badeplassen. Tristheten viser vei.

Til en annen ungdom. I meg. 

Til opplevelsen av å være i samme hus men allikevel alene. Utestengt fra det som foregår der inne. Manglende interesse for meg. Mitt. Ensomheten. Sorgen.

Jeg sitter med henne. Mitt yngre jeg. Til noe løsner inni meg. 

Det er tid.

For henne, min datter, å finne seg. Løsrevet fra meg.

Og for meg, til å finne frem til mine lukkede dører og lege de glemte delene i meg.

FRA TENKING TIL BEVISST VÆRENDE

FRA TENKING TIL BEVISST VÆRENDE.

  • tanker rundt kroppsbehandling

En psykiater uttalte en gang «når du kan snakke om hendelsen uten å gråte er den bearbeidet.»

I vesten har vi stort fokus på kognitiv terapi. Å snakke om det. Snakke ut. Helt til vi kan snakke uten å gråte. Leve uten å tenke på det.

Det er viktig.
Men…
Er det alltid nok?

Jeg har sett mange «stein-ansikt» snakke om de grusomste hendelser, helt uten mimikk.
Uten antydning til følelser.
Er det fordi hendelser er bearbeidet?
Kroppen sier ofte noe annet.

Erfaring viser, gang på gang, at de hendelser vi tror er bearbeidet ofte sitter igjen i kroppen.

Gjennom sanse-systemet vårt sendes det kontinuerlig signaler til hjernen.
Sansene oppfatter lukt, lyder, ord, berøring, stemninger, smak etc. Det oppstår en sensasjon. En følelse.

Signalene sendes til hjernen.
Til nervesystemet.
Deretter kommer det gjerne en reaksjon.
FØR tanken.

Denne mekanismen skjer lynraskt. Vi er som oftest ikke bevisst før vi handler eller tenker.

I kroppsbehandling inviterer vi denne underbevisste delen frem. Den som oppstår i sansene våre. Som ofte ligger i kroppsminnet.

Vi møter det underbevisste med oppriktig nysgjerrighet. Respekt. Anerkjennelse.
For hvordan det opplevdes da.
For hva det har gjort med oss til nå.

Gjennom kroppens minne åpnes muligheten for å nå dypere. Bak tanken. Inn i sensasjonen.
For så å komme ut.
Friere. Helere. Tryggere. Mer bevisst.

VEIEN TIL LYKKE GÅR GJENNOM SMERTE

VEIEN TIL LYKKE GÅR GJENNOM SMERTE

Når vi begynner å få det bedre blir vi gjerne tristere.

Tristere fordi det går opp for oss hvordan vi har hatt det. 

Hva mennesker har utsatt oss for.

Hvordan vi er blitt behandlet.

Hva vi har gjort mot oss selv.

Hva vi har tillatt.

Innimellom kommer også skammen.

Over lav egenverdi. 

Lite selvrespekt.

Manglende ivaretakelse av oss selv.

Selvforakt.

Vonde følelser. 

Nødvendige følelser.

Før vi kan åpne for medfølelse.

Med oss selv. Med andre.

Tilgi. 

Oss selv fordi vi ikke så vår egen verdi.

Fordi vi ikke satte sunne grenser.

Manglet regulering.

Tilgi andre. For at vi selv skal bli fri.

Fra bitterhet.

Anklager.

Selvmedlidenhet.

Veien til frihet går ofte gjennom smerte.

Før den avtar.

Gir rom for gleden.

Livslyst.

Frihet.

FORANKRING

FØRSTE HØSTDAG

Morgenluften er crispy. Tøflene er kommer frem og kjelleren fylles forhåpentligvis snart med nok ved for vinteren.

Høst…

Tid for å høste.
Så noe nytt.
Gå inn i modningstiden.

Fremdeles varmer sola.
Badetemperaturen er på sitt beste og sommerfølelsen sitter i kroppen.

Sammen med takknemlighet.

Over det vakre rundt meg.
Blomstrende lyng mot blått hav.
Innbydende sjø.
Frisk luft.
Gleden over å suse avsted på sykkel.
Varmen fra en lun ullgenser.
Duften av nybakt brød.
Nykvernet kaffe.
Latteren i skolegården.
Smilet til min sønn.
Den gode samtalen.
De myke blikkene.
Nikkene.
Tilhørighet.

Takknemlighet i en verden som oppleves for trang. Hvor fokus er på bekymring. Frykt for inflasjonen som graver dypt i lommeboken og forstyrrer fremtidsplaner.

Jeg velger å skifte fokus.
Se det gode. Det vakre.
Dyrke gleden. Over det nære.
Over lyngen.
Vannet som omsluttet kroppen idet jeg stuper uti salt sjø.
Menneskemøtene.
Det som ikke påvirkes av frykt for økonomi og en vaklende verden.

Ordene til Mahatma Gandhi blir stadig tydeligere:

«Bli den endringen du ønsker å se i verden»

Det begynner med meg. Alltid.
Mitt fokus.

Hvor støtt står jeg i meg selv?
Hva bringer jeg inn i fellesskapet?

Gjennom kontinuerlig bevisstgjøring opplever jeg en økende indre ro. Selv i kaoset rundt oss.
I usikkerhet. I bekymringer.

Jeg må stadig sjekke ankerfestet.
Det kan storme.
Ankeret løsner.
Da må jeg finne nytt feste.
Kjenne at jeg er forankret. I meg selv.

Det er nok mye av intensjonen ved behandling.

Å finne indre ro.
Å leve bedre i egen kropp.
Stå støtt i seg selv.
I relasjoner.
I samfunnet.
I livet.

Alt godt!

Å VENDE MOTSTAND TIL STYRKE

Å VENDE MOTSTAND TIL STYRKE

  • en mor forteller

Jeg ønsker å dele et lite glimt fra vårt liv. Vår hverdag. Fordi jeg vet at det er mange i lignende situasjon.

Min sønn er stor nå. Går siste året på videregående. Etter en lang og tung barndom og gryende ungdomstid,  preget av skole-vegring. 

Mistrivsel. Dag etter dag. År etter år.

Det begynte tidlig. Allerede i andre klasse. Den lekende, lattermilde og snille læreren ble byttet ut. 

Inn kom disiplin, perfeksjonisme, anmerkninger og straff. Bra kunne alltid bli bedre. Perfeksjonismen tok strupetak.

Min sprudlende glade gutt som hadde superkrefter og lærte fortere enn lysets hastighet svant gradvis bort.

Hverdagen ble et mareritt. 

Jeg ropte. Høyt. De snakket om røde og grønne tanker, rosa elefanter og avledninger. Modeller. Inntil de ga opp. Overlot oss til oss selv.

Vi kom oss gjennom. Et år til.

Gråt bøtter med tårer. Mine og hans. Lirket, lokket, oppmuntret. Med snill, optimistisk stemme, bestemt stemme, sint stemme.  Morgen etter morgen.

Hverdager preget av stress, psykosomatisk sykdom, søvnproblemer, spiseforstyrrelse, oppgitthet, utmattelse, skam, frustrasjon og sorg.

Vi kom oss gjennom!

Vi kom oss gjennom ved hjelp av EN person. Han hadde gjort jobben. Med seg selv. Bearbeidet sitt for å bedre kunne møte mitt. Vårt. Hans. Min sønns.

I går var en stor dag. 

Praten gikk løst. Han snakket om gleden over å være på et godt sted. I seg selv. I livet. Kjenne mestring. Min sønn!

Tidligere var jeg på et foredrag. Det berørte dypt.

Alt ble sagt. 

Hvordan vi voksne påvirker selvbildet til barn. Blir den kristiske stemmen i hodet. Pisken vi slår oss til blods med. Psykosomatiske smerter i kroppen. Selvdestruktiv adferd. Livstrøtthet.

Alt ble kastet mot oss i publikum. Rått. Ekte. Gripende.

VENDEPUNKTET

Adil Khan deler sin historie med sterk innlevelse. En oppvekst få kan forestille seg men med glimt av gjenkjennelse for mange. Også for meg.

Han nådde bunnen. Før han ble reddet.

Kom til er vendepunkt gjennom farens anger og etterlengtede omfavnelse. Han fikk hjelp, intens, profesjonell hjelp. Med en som turte å gå inn i mørket med ham. Som kunne se i større perspektiv.

I dag er Adil en viktig stemme. Muligens den viktigste til å formidle mental helse.Til unge. Lærere. Foreldre. Verden. Han har gjort jobben. Er kjendis. Når bredt. Med et tydelig budskap. 

Gjør jobben!

Slik at du kan vende motstand til din styrke. Slik at du kan møte andre i et åpent mellomrom,

Gjør jobben, slik at du ikke sprer dårlige «vibes» rundt deg.

Til familie. I dine relasjoner. I klasserommet. I samfunnet.

Da og kun da, finnes det håp om en bedre fremtid.

Takk til DEG. Som gjør jobben.