Blogg innlegg

Å SLIPPE INN FOR Å GI SLIPP

Å SLIPPE INN FOR Å GI SLIPP

Du har nok hørt det før. Mange ganger. 

At vi må gi slipp. 

Gi slipp på fortid.

Gi slipp på spenninger.

Gi slipp på negative tanker.

Gi slipp på vonde følelser.

Gi slipp på mennesker.

Listen kan være uendelig lang.

Uoverkommelig.

En kontinuerlig jobb.

Utmattende.

Det er ikke bare å gi slipp!

For å kunne gi slipp må vi først slippe inn.

Slippe inn alt det vi forsøker å holde på avstand i et forsøk på å gi slipp.

Når vi slipper inn og gir oss tid til å bli kjent med og forstå hvorfor vi tenker, føler, har kroppslige smerter og handler som vi gjør, da kan det bli lettere å gi slipp på det vi ikke lenger behøver.

Med berøring inviterer vi inn å for lettere kunne gi slipp.

PÅ ANDRE SIDEN AV FRYKT

PÅ ANDRE SIDEN AV FRYKT

For noen år siden hadde vi en rotte i huset. Jeg kunne høre hvordan den kravlet inni veggene, i taket, rundt meg, på alle kanter, mellom bordlagene.

Jeg ble fylt av vemmelse, frykt, sinne, kampånd og apati, alltid med fokus på rotta. 

Hører jeg den nå?

Hvor er den? 

Kan den komme helt inn?

Plutselig en natt våknet jeg av vill krafsing og et kvin etterfulgt av et dunk. 

Så ble det stille. Det er fremdeles stille.

Rotta er litt som frykten. 

Den tar vårt fokus, styrer følelsene, gjør oss både handlingslammet og aktivert, samtidig.

Noen ganger er det stille. 

Vi avventer. 

Lytter. 

Hvor er den? 

Så hører vi fjerne, gjenkjennende lyder. 

Joda, der var den jo.

Når stillheten har vart en stund stiger motet og vi våger kanskje å åpne den døren som var lukket på gløtt. 

Med ett trues frykten og lager et øredøvende rabalder.

Prøv deg! 

Frykt er nyttig! 

Den skal varsle om farer slik at vi kommer oss i trygghet. Når vi er trygge skal frykten skrues av.

Det skjer ikke alltid med oss mennesker. 

Vi forblir i over-aktivering,

På vakt.

Søker kontroll.

Unngår.

Forblir i det kjente.

Det kontrollerbare.

Med berøring kan aktiveringer dempes!

Frykten kan minske.

Den kan blir håndterbar.

Du kan styre livet ditt.

Frykten styrer ikke deg.

Alt vi ønsker er på den andre siden av frykten. 

Med de beste ønsker for deg fra meg.

Zenoba

SYKDOM SOM TERAPI?

SYKDOM SOM TERAPI?

Oppmerksomheten følger smertene som forflytter seg i kroppen. Det er mest intenst der jeg har hatt skader. 

Minnene strømmer på. Fra den gang jeg slo knærne kraftig som barn til smertefulle inngrep og følelsesmessige minner som fremdeles ligger i kroppen.

Smertene inviterer til en reise i tid og i lett feberdøs gjenopplever jeg hendelse etter hendelse. 

Jeg har tid og stillhet til å gå dypere nå. 

Bakenfor den rasjonell forståelsen og alle bortforklaringer. 

Jeg samler løse tråder fra livet.

Gjennom dyp bevissthet vever jeg sammen noen hull.

Etter noen dager står jeg opp.

Helere.

Mer innsiktsfull.

Friere.

Takknemlig!

INTEGRERING

INTEGRERING

Jeg var ikke klar over hvor splittet jeg var før jeg begynte i behandling. 

Da så jeg tydelig hvordan jeg har delt meg selv opp i fragmenter. 

Jeg opplevde meg selv som en koordinator som var travelt opptatt av å passe på og kontrollere hvilket fragment som kunne passe inn i settingen jeg var i. 

Men ALDRI kunne alle deler av meg samles. 

Ikke i offentligheten. Ikke med andre.

Etter behandling gikk jeg for meg selv.

Samlet delene mine.

Ble hel.

Fullstendig.

For en liten stund.

Inntil jeg igjen måtte ut, i fellesskapet.

Jeg ble bevisst på hvor innarbeidet dette mønsteret var og hvor det kom fra. 

Som ganske liten forstod jeg at det ikke var rom for hele meg. Jeg har minner fra et rådvilt barn, alene i skogen, som desperat måtte finne en vei inn igjen.

I fellesskapet. Tilknytningen. Til sin flokk.

Så lærte jeg å gjemme bort de delene som ikke passet inn. Dissosiere, fragmentere.

Og slik passerte årene, mange år, livet.

Det er med dyp sorg jeg skriver den siste setningen.

Sorg over alt ulevd liv! Men jeg kjenner også takknemlighet, glede og håp.

Takknemlig over den endringen som daglig finner sted.

Glede, åh, for en glede å kunne heles tilbake til livet. Jeg omfavner håpet om å gjenopprette min fullkomne tilstand! 

  • Erfaring delt av klient.

«Verbet å integrere betyr å fullføre, gjøre fullstendig eller å gjenopprette en fullkommen tilstand.» 

Kilde: Norsk leksikon, Dag Østerberge 1977.

ZdRosentouch.com

K J Æ R L I G H E T

K J Æ R L I G H E T !

Jeg lengter. Har lengter hele livet.

Drømt. Åh, som jeg har drømt!

Lett. Høy og lavt. På kryss og tvers i verden.
Eksponert meg forbi alle grenser. Bydd på meg selv lang inn i skam og selvforakt.
Lekt. Til tider lystig. Andre ganger forsert og påtatt velvillig.
Underkastet meg andre. Min ide om hva som må til.

Undertrykt. Åh, som jeg har undertrykt meg selv.

Latt meg undertrykke.

Kjærligheten har blitt introdusert i livet mitt slik. Tidlig har barnet lært at kjærlighet undertrykker.

Kjærlighet gir makt!

Kjærlighet må jobbes for. Den er som balsam for en sår sjel når den kommer. Den kommer i små drypp. Akkurat nok til at håpet gir styrke til underkastelse til neste kjærlige dråpe drypper. Mens jeg selv øser og ødsler min kjærlighet ut.

Programmert fra starten av, dypt inn i nervesystemet, tankesett, handlingsmønster og
EGENVERDI.
Min sannhet, mitt livsløp.

Jeg kjenner på sorg og skam når jeg snakker om det. Sorgen over at kjærligheten, den rene, vakre kjærligheten, er blitt så besudlet.
At sannheten om min verdi er blitt så forvrengt.
At store deler av livet har jeg vært fanget av en sannhet som ikke er sann.

Jeg ser tydeligere nå. Hvorfor det ble slik. Nye sannheter får plass. Integreres dypt inn i essensen av min eksistens.
Jeg et blitt verdig.
Kjærlighet.
Fra meg selv og andre.
Forsiktig åpner jeg opp.
Titter inn bak stengslene.
Det er i grunnen ganske fint her inne.
I SELVET mitt. I det urørte. Rene. Vakre.
Kjærlighetsfullt.
Trygt.

Her vil jeg være. I min kjærlighet. Handle og tenke herfra, fra sannheten. Kjærligheten.
Jeg er verdig!
I kraft av å være meg selv.
Her kan jeg la meg elske.
For hvem jeg er.

  • «Tanker rundt kjærlighet basert på manges erfaringer.»

DEN UFORKLARLIGE ADFERDEN

DEN UFORKLARLIGE ADFERDEN

Har du kjent på den?
Undringen over følelser og mønster du ikke forstår?
Det som ikke vil endre seg?
Kan det være epigenitikken som er blitt aktivert?

Forskning viser at vi kan arve følelser og adferd fra flere generasjoner tilbake i tid.
Det er fra naturens side et smart trekk men det virker ikke alltid til sin hensikt.

EKSEMPEL
En dag ble en ni år gammel gutt forlatt av den voksne som hadde ansvar for å passe på ham.
Det var kun i en overgang på en halvtime inntil foreldrene kom hjem.
I utganspunktet burde ikke dette være en overveldende opplevelse, om den voksne hadde gjort det riktige, forklart og avklart dette med barnet.
Det ble ikke gjort.

Barnets egen opplevelse av å være totalt forlatt ble aktivert.
I tillegg bar barnet på en nedarvet opplevelse fra far som ble bortplassert og forlatt av sine foreldre som niåring.
Når denne delen av DNA-et i tillegg ble aktivert ble opplevelsen en overveldende forlatthetsfølelse.

Hendelsen førte til et emosjonelt traume og utviklingen av sterk seperasjons-angst, mistillit, nedstemthet og psykosomatiske smerter.
I dag, flere år senere, har barnet, som nå er en voksen mann, utfordringer med tilknytning.

Det fine med denne såre historien er at det over år har pågått en gradvis deaktivering av epigenitikken.
Han kan lettere skille mellom egenopplevde og nedarvede hendelser og blir ikke så lett styrt av ubevisste følelser og handlingsmønster.

KVELERTAK PÅ SJELEN

KVELERTAK PÅ SJELEN

Jeg har aldri lært å sette grenser for meg selv. Det var ikke rom for kritiske spørsmål.
Uenighet. Sannheten var fastlåst. Noen andres sannhet. Den måtte også være min. Viljen min. Den ble for skummel. Måtte kues.
Livet. Sensurert.
Sjel. Åh, min ville frie sjel. I et stramt kvelertak. Livspust på sparebluss.
Livslyst….hva var det?

Et halvt liv har jeg levd på sparebluss.
Vært utydelig. Utvisket. Velvillig. Villig.
Fastlåst.
Uvillig og ute av stand til å endre.

Så skjedde det! At smerten ble større. Større enn frykten.
Den grunnleggende, tillærte frykten for å møte. MEG.
Føle meg.
Bli kjent med meg.
Være meg.
Den utstøtte.
Den halvkvalte.

En dag stod vi der. Ansikt til ansikt. Min indre fireåring og mitt voksne jeg.
Jeg så MEG!
Hvem jeg var.
Hva jeg var blitt.

Livet endret seg den dagen.
Noe brast. Åpnet seg.
Ga rom for kjærligheten. Til MEG!
Livet. Lysten. Pusten. Tydelighet. Vilje. Grensesetting. Verdi.

Vi har vandret mer i takt etter den dagen, sjelen min og jeg. Sjelen viser vei.

En historie fra behandlingsrommet.

«Definisjon av sjel: Livspust

LETS TALK ABOUT SEX!

  • Refleksjoner og tanker rundt seksualitet, basert på observasjoner.

Tror du sex er kjærlighet? 

Seksualiteten er en av de sterkeste krefter i oss. Når den er balansert og sunn kan den gi oss dyp nytelse og harmoni. Den kan være et vakkert utrykk for intim nærhet, tillit og kjærlighet. Men sex er ikke kjærlighet.

UBALANSERT SEKSUELL ENERGI

En ubalansert seksualitet, kan brukes til distraksjon fra andre følelser, flukt, rask utløsning for spenninger, den kan gi makt, dominans, undertrykkelse, fornedrelse, selvforakt og skam.

Den kan være utagerende og grenseløs eller undertrykt og offer-preget.

Seksuelle ubalanser kan være sterkt knyttet til vår tillærte identitet, vårt handlingsmønster og våre traumer. 

Seksuell adferd kan gå i arv i generasjoner!

PLEASEREN

Er du en «pleaser» eller «flinkis» vil det muligens forhindre en naturlig flyt i gjensidig nytelse? 

Presset på partnerens evne til nytelse kan oppleves intenst fordi «pleaserens» selvfølelsen er sterkt knyttet til denne.

Partneren vil muligens late som for ikke å såre?

Hva med egen nytelse? 

Evne til å ta imot og være i egen nytelse? 

«Pleaseren» har ofte et stort bekreftelsesbehov.

EGO-TRIPPEREN

Når følelser er undertrykt kan det oppstå mer trykk på de følelser som er akseptert. Er seksualiteten den aksepterte følelsen kan den bli altoppslukende.

Fokuset på egen nytelse kan bli så intens at man ikke klarer å «tune» inn på partnerens følelser og behov. Man handler ut fra et sterkt ego og kan be partneren om fornedrende adferd for å tilfredsstille egne lyster.

Da oppstår det tillitsbrudd. 

Partneren kan føle seg forlatt, brukt, forgrepet seg på, fornedret.

BELØNNEREN

Sex kan gi makt! Mye makt!

Og usunn adferd kan bruke sex som belønning. Det er forskjell på å være seksuelt imøtekommende fordi vi føler oss ivaretatt og gi sex fordi vi har oppnådd noe vi ønsket. Balansen kan være fin, men avgjørende for de signaler vi sender ut.

FLUKT

Noen mennesker har lært at kroppen er et ubehagelig sted å være. Da kan det å miste kroppskontakt være en effektiv måte å overleve på. Når denne mekanismen er integrert kan man raskt «gå ut» av kroppen og overlate den til det som kommer uten å registrere med bevissthet eller bevisst huske det som har skjedd.

Det er forskjell på å være villig og i flukt.

DEN UNDERTRYKTE KVINNEROLLEN

I generasjoner har vi lært at menn har sterkere seksualdrift enn kvinner og at kvinner plikter å imøtekomme mannens lyster.

Dette mønsteret kan ligge nedarvet i oss.

Hva skjer med egenverdi, vilje og kroppen når vi underlegger oss andres lyst uten kontakt med egen lyst? Når vi har sex for å slippe å høre på maset, blidgjøre, for familiefreden.. ?

MAMMAS PRINS

PAPPAS PRINSESSE

Barn, som har vært mammas eller pappas  søte, uskyldige lille prins eller prinsesse er plutselig blitt kjønnsmodne tenåringer. 

Kan mor og far gi slipp på den lille og gi rom for at den voksende med sin seksualitet kan ta plass og løsrive seg fra sin uskyldige, pålagte rolle?

Om ikke, hvordan blir den voksnes seksualitet?

Å BÆRE FOR

Må barnet bære mors ellers fars erfaring fra seksuelle overgrep?

Hvordan påvirker det senere den voksnes egen seksualitet?

SEX ER IKKE KJÆRLIGHET

Er seksualitet blitt innført som overgrep fordekt som kjærlighet?

Da tror du muligens at sex er kjærlighet?

Det finnes uendelige mange påvirkninger av seksualiteten og vår seksuelle adferd. Påvirkninger som skaper ubalanser i oss selv, i parforhold, familiesystemer og i samfunnet.

Så hvorfor snakke om sex?

VI KAN ENDRE SEKSUELL ADFERD GJENNOM BEVISSTGJØRING!

Når vi forløser egen, ubalansert seksuell adferd, forløser vi oss selv. Ringvirkningen kan frigjøre våre etterkommere fra nedarvede mønster og vår påvirkning i samfunnet bli mer harmonisk.

Ved å møte kroppsminner kan vi oppnå økt bevissthet og lettere utvikle en mer harmonisk adferd. 

Alt godt til deg!

NÅR KROPPEN HUSKER DET VI HAR FORTRENGT

Jeg har ingen klare minner om smerter selvom jeg med hodet vet at det gjorde vondt.
Det jeg husker er rommet, sinnet, brutaliteten og kjeftingen.
Men kroppen husker det jeg har fortrengt. Den brekker seg av lukten, får hjertebank av lydene, musklene spenner seg, synet blir uklart og og en underlig, indre vibrering dirrer i meg.
Innimellom kan det komme et flashback av ord eller bilder.
Men det er stemningen jeg husker.
Sinnet.
Brutaliteten.
Å ikke komme seg bort.

Etterpå mister jeg all kraft, skjelver og fryser. Det kan vare timer eller dager.

Denne opplevelsen er fra min barndom. Fra noe som skulle være et rutinemessig møte med barne-tannlegen.
Det ble et overveldende møte med en sint og bitter mann som tok ut sin frustrasjon på barnet i stolen.
Dype krater ble boret og fire jeksler trukket.
Med sinne.
Og bitterhet.

Minnene sitter i kroppen.
Fremdeles fortrengt, men jeg øver.
Øver på å nærme meg minnene.

Jeg har begynt å gå til tannlegen igjen.
Trodde jeg var kurert nå. Hadde reparert de skader jeg ble påført på tenner og sinn.
Men.
Kanskje må en ødelagt tann trekkes. Erstattes.
Tanken gjør med ør og kvalm.
Noe inni meg romesterer.
Jeg vet det er minnene.
De fortrengte, som nå presser på.
Jeg vet også at det er bedre å huske enn å fortrenge.
Møte, anerkjenne, romme.
Bli fri.
Litt etter litt.
Ør, kvalm og matt, men med
MOT TIL Å MØTE.
BLI FRI!
Hvile.

En tannlegeopplevelse.
Kun det.
Og så uendelig mye mer.

HVORDAN MORS ADFERD BLE MIN

Leste du historien om Clara og hennes stressfulle utfordringer i relasjoner? 

I siste behandling fikk hun en dypere innsikt som hun gjerne vil dele.

Det er jo slik det er, at vi ofte må gå dypere for å komme til «roten av ondet».

Clara forteller:

«Som tidligere nevnt er det som et uendelig krav som står og spinner inni meg. 

Jeg må, jeg må, jeg må….

Det er der hele tiden, men trigges mest når jeg går inn i en relasjon. Da tar det helt av. Jeg sliter med søvnen, får konsentrasjonsvansker og spenningshodepine.

I siste behandling gikk jeg dypt, kanskje helt til begynnelsen av livet. Jeg kunne kjenne hvordan noe inni meg ble aktivert.

Hvordan det begynte å spinne.

Det kjentes som jeg ble dradd inn i noe uforståelig, kaotisk og ekstremt stressende.

Det dukket opp bilder av min mor som ung.

Jeg fikk en fornemmelse av underdanighet, urettferdighet og undertrykt sinne. 

Et underlig bilde av min far på en trone dukket opp. Jeg forstod hva det ville vise meg.

Mor hadde gitt ham tronen.

Livet mitt har vært preget av frykt. 

Frykten for å skuffe far lå som en klam, tung hånd på ryggen. 

Jeg kjenner kvelningsfornemmelser og hvordan kroppen snurper seg sammen.

Kan en kropp det? Snurpe seg?

Det kjennes slik ut.

Plutselig ser jeg den!

Min mors frykt. 

Det står så tydelig for meg.

Jeg ser det nå. 

Hvordan hun projiserte frykten på oss barna. 

Jeg kjenner den igjen.

Hvordan jeg blir liten. Usikker. Tjenende. Underdanig. Redd. Vil lure meg unna.

Det er slik jeg blir.

I relasjon til menn.

Programmert av mor.

Til hennes adferd,

Jeg går tilbake. 

Til begynnelsen av livet.

Omprogrammerer gjennom bevisstgjøring.

Det tar litt tid.

Å løsrive seg fra det gamle.

Jeg øver. 

Litt hver dag. 

Det stilner mer inni meg. Søvnen er dypere, varer lengre. 

Jeg er tryggere. Friere.

Mindre mor. 

MER MEG.