TANKER OM FRYKT, LYDIGHET OG MOT
Forleden var jeg på Kilden teater, på en forestilling om historien bak Roseslottet, en fantastisk minnespark i Holmenkollen.
Det som festet seg i meg var dette:
«DIKTATUR TRENGER FRYKT OG LYDIGHET, DEMOKRATI TRENGER MOT.»
Jeg har over tid reflektert over hva som får oss til å handle på tross av det som ikke kjennes riktig ut.
Er det frykt?
Som igjen fører til lydighet?
Det krever mot å gjøre motstand. Som barn var det muligens en umulighet. Var det da frykten som gjorde oss lydige?
Som fikk oss til å bli noe annet enn det som var riktig innerst inne?
Frykt er kanskje det mektigste, ikke fysiske, våpen i all krigføring? Massemedia har en tendens til å fore frykten. Blir vi redde nok, blir vi da lydige? Føyelige?
Sosiale media. Frykten for å ikke nå ut, få likes, bli sett, anerkjent, få en business til å gå rundt.
Blir vi så redde at vi hopper og danser oss bort fra oss selv i frykt og lydighet?
Hvor stor makt skal trender og algorytmer få i livet vårt?
Frykten for andres forventninger, meninger og behov. Hva gjør den med vår egen autentisitet?
Hvem blir vi når vi lar oss styre av frykt?
Hvor blir det av motet, det riktige og det sanne?
Et annet ordtak lyder slik:
«Alt du trenger er på den andre siden av frykten.»
I terapi har vi fokus på mot. Og vilje.
Motet vi behøver for å møte våre frykter, viljen til å gå gjennom og ut på den andre siden. Til det som venter der.
Hvem ville du vært på den andre siden av frykt?
