Å VÆRE I DET SOM ER
-en gjenfortelling
Hans satt alene ved det lange spisebordet. Ikke en lyd i huset, bare den lave duringen fra kjøleskapet. Klokka var 06:42. Han hadde vært våken siden 04. Kroppen verket. Ikke sånn som etter en hard treningsøkt – nei, mer som en tyngde han ikke kunne plassere.
En gang var dette suksess. Store eiendommer, raske beslutninger, høy inntjening. Kontrakter signert i løpet av minutter. Han hadde ofret alt – kjærligheten, kontakten med barna, de gamle vennene han sluttet å ringe. Alt for det han trodde var suksess, følelsen av makt og kontroll.
Men så… begynte ting å glippe.
Markedet snudde. Eiendommer som skulle vært solgt for måneder siden sto nå tomme og slukte penger. Et prosjekt ble stanset av kommunen. Leieinntektene forsvant én etter én. Telefonen som pleide å ringe konstant, hadde vært stille i fire dager.
Han stirret ut av vinduet. Trærne rørte så vidt på seg i vinden. Det var noe urovekkende med hvor stillestående alt var.
For første gang på lenge kom han ikke videre ved å “pushe” ting gjennom. Det var som å stå å stampe uten å komme noen sted, utslitt men samtidig elektrisk av urolig, uforløst energi.
Og det var da det begynte å skje. Ikke ute – men inne.
Et indre trykk, som en demning som langsomt begynte å sprekke opp. Ikke lenger panikk– men en stille, sakte kollaps. Terapeuten han hadde begynt å se, snakket om overlevelsesmodus. Om å bruke suksess som flukt fra seg selv.
“Men hva rømmer jeg fra?” hadde han spurt.
“Stans. Kjenn etter,” hadde hun svart.
Så han hadde stanset. Prøvd.
Og det var i tomheten han begynte å finne konturene av noe annet. Ikke gevinst. Ikke mål. Men aksept. Stillhet. En merkelig form for lettelse. Ro.
Kanskje livet ikke lenger handler om å vinne, men om å være?
Være her. I kroppen. I nået. Med alt som er – også det som gjør vondt. Å bare være i det som er akkurat slik det er nå.
