DYP, VARIG HVILE
- tanker etter en sjelfull reise
Det er en underlig følelse å kjenne på.
Den nevroplastiske transformasjonen – som om hjernen faktisk endres.
Kroppen blir både tyngre og lettere på samme tid.
Et øyeblikk var det faktisk tungt å snakke med avspent ansikts-muskulatur.
En dyp, varig hvile.
I stillhet. I kaos. I stress. Selv i skumle situasjoner.
En dypere, indre hvile jeg nå bærer med meg og kan gå inn i.
Og det er kanskje akkurat det hvile egentlig er –
ikke fraværet av aktivitet,
men evnen til å være midt i alt, uten å miste kontakten med det rolige punktet inni.
Bare et øyeblikk.
Et pust.
En myk påminnelse: jeg kan hvile her også.
Hvilen får plass mellom ordene,
i blikket jeg møter andre med,
i måten jeg spiser, går, snakker og lytter.
Den trenger ikke alltid et stille rom –
den trenger oppmerksomhet.
Og litt vilje og mot til å slippe.
