Å SNU SEG BORT FRA SANNHETEN
Det finnes et øyeblikk før løgnen.
Et lite sekund der sannheten er synlig,
men ubehagelig.
Der velger vi.
Verden i dag er full av mennesker som vet,
men som later som de ikke vet.
Ikke nødvendigvis av ondskap,
men fordi sannheten koster mer enn de er villige til å betale.
Urett skjer sjelden fordi ingen ser den.
Den skjer fordi mange ser –
og velger å se bort.
Hvorfor?
Fordi sannheten forplikter.
Den krever handling, brudd, tap av komfort,
tap av identitet.
Hvis jeg erkjenner det som skjer,
må jeg også erkjenne hvem jeg er i møte med det.
Det er et spørsmål som ofte dukker opp i behandling;
«hvordan kunne de ikke se?»
Og hva skjer med de utsatte ofrene?
De lærer tidlig at smerte ikke er nok til å bli reddet.
At det å rope ikke garanterer at noen svarer.
De lærer å bære det alene,
å tvile på sin egen virkelighet,
å bli små for ikke å være til bry.
Noen blir stille.
Noen blir sinte.
Noen forsvinner inni seg selv.
Felles for dem er dette:
De mister ikke bare trygghet –
de mister tilliten til verden.
Når sannheten blir ignorert lenge nok,
blir den til arv.
Traumer som ikke ble sett,
går i arv som taushet, skam og kroppslig hukommelse.
Det farligste er ikke brutaliteten.
Det er normaliseringen.
For når vi vender oss bort fra sannheten ofte nok,
slutter vi å kjenne den igjen.
Og da trenger vi ikke lenger å velge.
Da har vi allerede valgt.
