Forfatter: Admin

SLIPP MEG FRI!

Projisering. Vet du hva det er og vet du når du gjør det?

Clara forteller:
Da jeg var fjorten fikk jeg min første kjæreste.
Helt tilfeldig.
Jeg var ikke forelsket.
Ikke i ham.
Men han kysset meg og jeg kunne ikke si nei. Visste ikke hvordan. Kunne ikke avvise, såre.
Han var en fin gutt, følsom og snill.
Men jeg ville helst hatt han som var mer vill.

Denne episoden har kommet opp utallige ganger de siste ukene og jeg har forstått at «hjelperen» i meg har fått altfor god næring.
I min familie var det den som ble anerkjent, framsnakket og elsket.

Så, da ble jeg hjelperen.

Hjelperen har slitt seg tom i mange forhold og for en del år tilbake var jeg i kollaps. Det funket ikke lenger. Alene for første gang begynte jeg å gå veien.

Veien inn.
Hvem er jeg bak den tillærte?

Det tok noen år. Alene. Innimellom gjorde jeg et lite forsøk på å nærme meg menn, bare for å sjekke status.

Booom! Som troll ut av en eske spratt hjelperen frem.

Jeg trengte mer tid. Alene.

Så kom han. Mannen som jeg har tilbrakt noen uker i heftig berg og dalbane med.

Jeg melder.
Inkluderer.
Inviterer.
Gir.
Ringer.
Rapporterer.
Har dårlig samvittighet.
Styrer.
Stresser.

SKRIKER INNI MEG, SLUTT Å KREV MEG!
La meg puste.
Gi meg tid.
Frihet til meg selv.

Sjekker telefonen.
Ingen ubesvarte samtaler.
Ingen meldinger.
Ingen likes.

Time out!
Virkelig?
TIME OUT CLARA!!!

Hvem krever hva?
Ikke han….

Jeg er fanget.
I meg selv.
I hjelperen.

I selvpålagt inkludering, rapportering, dårlig samvittighet, krav og ufrihet.
Det er meg.
Ikke han.
Kanskje det aldri var noen andre enn meg selv?

Det gjør vondt. Veldig.
Men mindre vondt enn å være fanget.
Døren er åpen nå. Jeg kan gå ut av mitt forskjønnende fengsel.
Jeg kan være fri!
Jeg vil det!
Tør jeg?

Skritt for skritt. Dag for dag, øver jeg. Ringer mindre, rapporterer ikke, gjør mitt, han sitt. Det gikk bra, i dag og.
Jeg er helere.
Litt friere.
Litt modigere.
Så møtes vi.
Det er fint!

I morgen prøver jeg igjen.
Minner meg selv på at det er meg som fanger.
Projiserer.
Ikke han.
Omfavner sorgen.
Sorgen over at hjelperen måtte til for å få tilhørighet.
At det ble min identitet.
Gråter over alle årene i fangenskap.
Tilgir meg selv for å ha sviktet meg.
Sakte kan jeg elske frem den autentiske,
som har gjemt seg bak.
Dyp takknemlighet over å ha funnet meg.
Min innsikt.
Min vei til frihet.

Ordene bak

«Freedom is a state of mind»

blir tydelige for meg.

NB! Alle historier som blir delt er på oppfordring fra den det gjelder. Navn og detaljer er diktet.

www.zdrosentouch.com

JEG HADDE EN VENN

-hyllest av et liv og vennskap 

I seks måneder hadde jeg en venn,en slik venn som man øyeblikkelig kjenner igjen.

En slik venn som fra første øyeblikk så på meg med myk varme som smeltet alle forsvar.

En slik venn som ved første møte åpnet armene som i gjensynsglede og raust omfavnet hele meg til hjertet ble mykt og kroppen fant hvile.

En slik venn som satt helt nært inntil og naturlig holdt hånden min i sin. 

En slik venn som var spontan og raus med fysisk berøring, velvilje og omsorg.

En slik venn som ble flau og glad av ros, som ble fuktig i blikket over å bli møtt.

En slik venn som i hemmelighet betalte behandlinger for ukjente mennesker.

En venn som forsiktig lå hånden på hjertet mitt, i stillhet og kjærlighet, som berørte, dypere enn noen fysisk berøring kan berøre.

En venn som tilbød en havn i uro, 

et ekstra ankerpunkt i hverdagen, 

et hvilested når vandringen ble tøff, 

en lekekamerat med usedvanlig barnlig glede, entusiasme og uendelig takknemlighet for alt godt i livet.

En slik venn som var en kilde av kunnskap og en brønn av klokskap. 

En slik venn som jeg ville valgt på nytt og på nytt og på nytt, om jeg bare kunne.

OM JEG BARE KUNNE ENDRET

Endret slik at han kunne sett seg selv gjennom mine øyner.

Endret slik at han kunne vendt mer av omsorgen og kjærligheten innover og dempet de skyhøye forventningene til seg selv om å alltid by på sitt beste.

Endret slik at han kunne sett sin egenverdi i kraft av å bare være, selv når han var sliten, i smerte og med sterke egne behov.

Endret slik at han visste hva han behøvde.

Endrer slik at han tydelig kunne sette grenser for seg selv og si nei uten ubehag.

Endret slik at han hadde snakket seg selv mer opp enn ned 

Endret slik at han ikke bagatelliserte sin egen betydning.

Endret slik at han kunne ropt ut sin fortvilelse, høyt og tydelig, helt til han ble hørt.

Endret slik at han hadde orket å la meg ta hånden hans i min og sittet tett inntil helt til lyset igjen brøt gjennom mørket.

«OM VI BARE KUNNE ENDRE ANDRE TIL Å SE SEG SELV MED VÅRT KJÆRLIGSTE BLIKK.»

TIDLIG VERDIGRUNNLAG

Når vi tidlig har lært å undertrykke egne behov kan det oppleves umulig å kjenne på og uttrykke disse. 

Å ta imot. 

Den indre drivkraften er ofte den grenseløse «pleaseren» som har bygd sin verdi og eksistens på å alltid være på tilbudssiden. 

Hva skjer da når man har slitt seg selv ut og egne behov blir påtrengende?

Når kroppen har skreket «Stopp» i åresvis og går inn i kollaps?

Hvem er vi da når vi ikke lenger har mer å gi? 

Hvem er vi bak våre tillærte handlingsmønster? 

Marion Rosen sa om rosenmetoden:

«This work is about the transformation from who you think you are to the one you really are.”

Når vi kan finne tilbake til kjernen i oss, bak det tillærte og være autentiske og tro mot den vi virkelig er, da er livet godt å leve.

Med beste ønsker for deg!

~ Zenoba

Nb! Når jeg deler disse svært personlige ordene fra eget liv, gjør jeg det med ønske og visshet om at ordene finner vei der de behøves mest og kan gi håp om endring.

Hva skjer med oss når vi blir fratatt det livet vi elsket? 

Når livet blir trangt og begrenset og vi blir overlatt til oss selv i ensomhet med våre mørkeste tanker og triggerne lurer i hver utpust? 

For noen av oss har de pålagte begrensinger gitt oss mulighet til å bli kjent med mørket, savnet og triggerne på en utviklende måte. Vi har fått økt selvinnsikt, silt ut noe grums og lært å se på triggere som veivisere til det såre i oss, som trenger omsorg. 

Uheldigvis er det ikke slik for alle. 

Det var ikke slik for min dyrebare, kjære venn. 

Han forsvant mer og mer inn i isolasjon, orket ikke å ta imot de hendene som strakk seg mot ham i kjærlighet, som hadde styrke til å løfte ham opp til et glimt av lys.

Tungsinnet la seg som et klamt ullteppe over livslysten, hans barnlige, smittende glede og enorme omsorg for andre. 

Han lot seg absorbere i mørket.

Må han hvile i fred i lyset nå.

Hvorfor deler jeg dette? 

Jeg har tidligere delt hvor rystet jeg blir når livet blir for vondt å leve. 

Hvor smertefullt det er når den hjelpende hånden blir avvist.

Hvor hjerteskjærende det er å bli igjen med alle tankene, skyld og spørsmål. 

Derfor vil jeg minne om et par ting som du kanskje har glemt.

Vi er ikke alene i denne verden. Det finnes hender med styrke til å løfte når våre egne krefter ebber ut. 

Men vi må ta imot dem! 

Vi eier den frie viljen til å velge å ta imot eller avvise, 

MEN VI MÅ TA IMOT MENS VI FREMDELES ORKER!

Så, dette er en inderlig og kjærlig oppfordring til deg som sliter.

Om å søke støtte, omsorg og forståelse av noen som sammen med deg kan løfte deg til du skimter lysglimt av håp og glede. 

Vi er ikke skapt for å gå gjennom livet alene. Livet er et samspill mellom mennesker og vi trenger hverandre for å leve. 

Du er ikke alene! 

Alt godt.

• Zenoba

JEG MÅTTE MISTE MEG SELV FOR Å FINNE MEG

Disse ordene uttrykte en mann forleden.
Han opplevde å være fanget i mors historie som ble grunnlag for hvem han trodde han måtte være. Han var full av selvforakt, sinne og levde et liv han ikke var stolt av.

Med ekstrem tilpasning, med sannheter som ikke er våre egne og i solidaritet med foreldre og deres historie, skapet vi gjerne en personlighet som ikke alltid er i harmoni med vårt innerste, autentiske SELV. Vi kan oppleve å være i konstant indre konflikt. Da oppstår det gjerne følelser som frustrasjon, sinne, selvforakt og sorg.
De følelsene som ikke kan uttrykkes setter seg ofte i kroppen og kan forårsake store fysiske smerter.

Så hvordan komme ut av et slikt «fangenskap»?

Gjennom bevisstgjøring finnes mulighet for endring.
Vi skreller bort lag på lag med tillærte sannheter og oppfatninger av hva og hvem vi er, inntil vi når dypere og dypere inn til vårt sanne JEG, som ikke har sett muligheten til å vokse seg synlig.

Den samme mannen uttalte også dette: «Jeg har aldri tørt å gå dypt nok før.»

Å gå i dypet krever mot, mye mot!

Med rosenmetoden ønsker vi å la kroppen vise vei til hvor dypt vi tør å gå, uten press men med respekt og ydmykhet for den enkeltes grenser og begrensninger.

zdrosentouch.com

Å UTFORDRE SEG SELV

Det siste covid-året har bydd på mange utfordringer. Alt fra nedstengt virksomhet, delvis nedstengt verden, monotoni og reise-stopp.

Hva gjør det med oss når vi blir tvunget inn i en langvarig og ufrivillig situasjon?

For min del har det vært interessant å gå gjennom et bredt følelsesspekter fra desperat utferdstrang til oppgitthet.

Et sted midt i mellom har jeg etter hvert funnet en form for ro. 

Utrykket «lær å blomstre hvor du er plantet» dukket stadig opp.

Jeg har, som så mange andre, gjort ting som før har vært utenkelige. 

For meg, som flykter sydover så fort gradestokken synker under ti pluss, som normalt ikke bader under 20 grader i vannet har det vært eventyrlig å overleve lange turer i snø og vind og kjenne kikket etter et iskaldt vinterbad.

For å dra noen tenåringer ut av en seig vinter-covid-dvale måtte min komfortsone utvides helt opp til Hovdens alpinbakker.

Der, på toppen av en bakke står vi, en rusten, middelaldrende mor, som parkerte sine ski for tretti år siden, tre tenåringer bestående av to halvt spanjoler og en etnisk afghaner, som knapt har hatt ski på beina.

Frykten er klam og urolig, den trenger gjennom vinterklærne og legger seg som en tung tåke mellom snøfillene som daler ned.

Hva nå?

Utsagnene: «frykten sitter kun i hodet», «du må tro på at du klarer det», «ikke tenk at det går galt»…. preller av som vann på gåsa og blir besvart med svarte, sinte ord.

Etter en times lirking, oppmuntring og overtalelser er vi nede, like hele, med litt mindre kjepphøye ungdommer, men ikke knekt og med mot nok til en ny runde og femten til!

Min glede over å bryte egne begrensninger, hive meg utpå og mestre var euforisk. Enda større var lykken over å se de unge vokse fra lammende frykt til ustoppelig utfoldelse, trygghet og skyhøye i pur mestrings-rus.

Frykt er ment å varsle oss om reell fare for så å skrues av når faren er over. Dette skjer ikke alltid og da står frykten og spinner i oss og fører til bevisste eller ubevisste begrensninger.

Frykten kan hindre oss i å leve det livet vi drømmer om å lengter etter.

Tør du å utforske din frykt?

Hva er på andre siden av frykten

Historie fra behandlingsrommet:

Å FINNE RO MED ROSENMETODEN

Per forteller: Jeg har opplevd mye vanskelig i livet. I godt voksen alder kollapset jeg etter en alvorlig sykdom og fikk diagnosen PTSD, post traumatisk stress syndrom.

Jeg var heldige som kom til en dyktig psykolog med fokus på og erfaring med å behandle traumer. Han veiledet meg gjennom levd liv og lærte meg teknikker for å roe ned et overaktivert nervesystem. 

Men behandlingen hos psykolog var ikke nok. Traumer sitter i kroppen og kroppen behøvde å bli møtt.

Den trengte støtte, trygghet og aksept for hva den hadde gjennomgått. 

Gjennom Rosenmetodens trygge berøring kunne kroppen forsiktig gi slipp på gamle minner, nervesystemet roe seg ned, helingsprosessen ble mer integrer og jeg kunne finne hvile.

Med disse to behandlingsformene, som suplementerte hverandre, kunne jeg sakte, men sikkert vende tilbake til livet og en bedre hverdag.

For meg var det helt essensielt å bli møtt kroppslig for å oppnå en helhetlig bedring.

Alle pasienthistorier er gjengitt på oppfordring og med samtykke av klienter. Navnet er fiktivt.

Berøring er helt essensielt for oss mennesker.
Det kalles vårt første og siste språk og har dypt helende effekt på vår helhetlige helse.

Jeg har behandlet sterkt demente og opplevd hvordan jeg gjennom berøring kan nå inn og oppnå en ekte tilstedeværende kontakt.
For en tid tilbake satt jeg med en døende kvinne i koma. Når jeg la hånden på hjertet hennes, rant tårene og hun presset frem et svakt takk før hun igjen forsvant inn i koma.
BERØRINGENS kraft er så enkel og samtidig så dyptgående.
Det er faktisk laget et eget ord for mangel på berøring, «hud-hunger».

Som kroppsterapeut berører jeg under trygge omgivelser. Jeg forholder meg til smittevernsregler for bransjen og jeg passer også på smittevernstiltak i mitt privatliv.

Kjenner du behovet for berøring?
Da er du velkommen, som du er, der du er i deg selv og i ditt liv.

Zenoba

zdrosentouch.com

https://klassekampen.no/utgave/2020-07-23/helbredende-klemmer

https://www.instagram.com/tv/B9weE96pM0b/?igshid=1nw065a55fw6g

NESTEN IKKE TIL STEDE

For mange år siden drev jeg en musikk-kafé hvor Jan Eggum likte å holde intimkonserter.

En av tekstene hans,

«nesten ikke til stede i sitt eget liv, litt våken her og der, et lite øre til hver…..»

berørte meg så sterkt at jeg ble nødt til å ta noen alvorlige valg i livet mitt.

Ordene dukker fremdeles opp med jevne mellomrom. De er blitt en påminner om å kjenne etter, ta en gjennomgang av hvor jeg befinner meg i livet og min egen tilstedeværelse i det.

Vi har så lett for å gli inn i rutiner, det som kanskje ikke er best for oss blir normalt, vi sløves stadig ned, cyberverden overtar for den nære, virkelige verden og vi lever fort med minimal tilstedeværelse.

Tilstedeværelse kan være smertefullt.

Vi tvinges til å kjenne etter på både godt og vondt, i oss selv, i møte med andre og i samfunnet vårt.

Orker vi det?
Tør vi?
Vil det tvinge frem endringer vi helst vil unngå?

Livet, dette skjøre, vakre og til tider utfordrende livet, utfoldes gjennom full tilstedeværelse.

Er du til stede i ditt liv eller kun litt våken her og der?

Med ønsker om en nær og tilstedeværende helg, i deg selv og i samspill med andre. 🌱

– Zenoba

GLEDE SOM MOTVEKT

Den siste tiden har jeg opplevd mye glede i møte med mange ungdommer.

Flere strever og opplever skolehverdagen og pålagte samtaler og utredninger med påfølgende diagnoser som unaturlig, ubehagelig, stigmatiserende og kjedelig.

Som en motvekt til alt dette finner de på ting for å ha det gøy, le og være glade.

De oppnår en form for balanse i alt det vanskelige og uutholdelige når latteren og gleden også får ta plass.

GLEDEN blir en motvekt til det vonde!

Når livet består av emosjonell selvbeskyttelse, overlevelses-roller, plikter og mye alvor gir det ikke alltid rom for å kjenne på egne følelser og behov. Gleden kan da bli fraværende og vi forblir uvitende om hva som gir oss glede.

Jeg undrer meg på om det er en av grunnene til at så mange ender opp med diagnosen depresjon med fravær av glede, manglende overskudd og lyst.

Disse fantastiske, kloke ungdommene er noen unike læremestere og har tydeligere vist meg viktigheten av å oppdage og dyrke gledene i livet, for lettere å tåle det vonde.

Jeg stiller ofte spørsmålet «hva gjør deg glad»?

Ofte blir det stille før et svakt «jeg vet ikke» høres.

Noen ganger må vi lete, prøve ting, kjenne etter, feile og prøve på nytt for å oppdage hva som faktisk gir oss glede.

GLEDE er en høyfrekvent følelse som gir energi og som kan balansere de mer lavfrekvente sinnstilstander som tapper oss.

Med rosenmetoden kan vi ofte komme bak de hindringer som blokkerer for gleden.