Gamle minner kan bære med seg en tung skam. Minner fra en tid man ikke er stolt av, og som fortsatt kan gjøre vondt å møte.
Men skam trenger ikke være et sted man blir værende. Den kan være en veiviser. Et signal om at det finnes deler av en selv som fortsatt lengter etter å bli sett, forstått og helet.
Det er først når skammen møtes med kjærlighet og medfølelse, at den begynner å miste grepet. Ikke ved å fornekte fortiden, men ved å møte den med et åpent hjerte.
Å tilgi seg selv handler ikke om å viske ut det som har vært. Det handler om å gi slipp på troen om at fortiden skal definere egen verdi.
For bak skammen finnes et menneske som alltid har vært verdt kjærlighet – også når det ikke klarte å se det selv.
