LIVET STARTER NÅR DU KOBLER DITT INDRE BARN PÅ DEN FRISKE, VOKSNE BEVISSTHETEN

Dette var overskriften på en artikkel om traumearbeid jeg nettopp leste og den beskriver godt det som ofte skjer i behandling når vi opplever å få en ny start.

Kroppen husker det vi har glemt i vårt bevisste minne. Mange av oss har erfart å brenne oss på en varm kokeplate. I det vi brenner oss programmeres minnet vårt til å huske at dette ble smertefullt og beskytter oss fra å gjenta hendelsen.
Slik fungerer vi også følelsesmessig, vi beskytter oss for å unngå ubehagelige minner og vonde følelser.

Når vi har behov for å stenge av er det viktig å forstå at det engang har vært en nødvendighet for å slippe å kjenne på det uutholdelige.
Da oppstår det gjerne en splitt i oss, hvor vi spalter bort (gjemmer) den smertefulle delen, som en overlevelsesmekanisme, slik at vi skal slippe å føle.

I terapi er det ofte barne-delen i oss som dukker opp. Små barn har ikke ord til å uttrykke seg, vi absorberer inntrykk, stemninger og opplevelser og hjernen formes av disse, da aller mest i de første barneårene. Disse opplevelsene kan legge grunnlag for handlings og reaksjonsmønster for resten av livet.

Jeg vil bruke et eksempel tatt fra et barnehjem.
Rundt om hundre spedbarn lå i hver sin seng på en sovesal. Det var helt stille, ingen barn gråt eller laget lyder.
Det ble fortalt at når barna først kom til barnehjemmet gråt de i timesvis, men etter en ukes tid stoppet de.
Barna kapitulerte fordi de hadde forstått at ingen vil komme, ikke nå, kanskje aldri.

Følelsen av å være forlatt, oppgitthet og manglende tro på at det nytter kan da bli grunnleggende følelser, som styrer fra underbevisstheten gjennom livet. Det er da et spedbarns følelser som lever i en voksen kropp.

Når vi lærer å undertrykke og stenge av for vonde følelser er vi i kronisk beredskap, (overlevelse) alltid på vakt slik at de uønskede følelsene holdes nede.
Dette er en veldig belastende tilstand som kan føre til blant annet uro, irritasjon, depresjon, sinne, tristhet og sykdom.

Følelser kan oppleves som truende fordi de trigger minnet om tidligere, vonde opplevelser, i dette tilfellet et spedbarn som gråter hjelpeløst uten å oppnå kontakt og den følelsen dette utløste i barnet.

Forsvaret (overlevelsesdelene) vårt vil jobbe hardt for å unngå dette og vi kan komme i konflikt med oss selv, mellom den trygge delen som ønsker å føle og den utrygge som gjemmer seg bak en følelsesmessig mur.

Ofte vender anklager, frustrasjon og sinne i feil retning. Siden vi ikke har kunne rette det mot omsorgspersoner vi er lojale mot og kanskje elsker, rettes gjerne de vonde følelsene innover, mot oss selv, mot det hjelpeløse barnet i form av kritikk, irritasjon, selvsabotering mm.
Andre kanaliserer disse følelsene gjennom forskjellige «kampsaker» slik som politikk, stå opp for de svake, religion, trening, kroppskontroll etc.

Det krever et enormt mot å våge å føle på det vonde i oss og gi rom for smerten, sinnet, anklagen, bitterheten..
I dette møtet er det lettere å møte vårt indre emosjonelle barn med kjærlig anerkjennelse for de autentiske følelsene barnet opplevde.
Vi når inn til barnet gjennom å identifisere de følelsene barnet hadde, da kan vi møtes i forståelse og aksept.
Barnet forstår ikke voksnes rasjonelle tanker eller språk og må møtes på barnets nivå med sine barnlige behov.

Det er en modningsprosess å komme forbi vårt følelsesmessige forsvar og det er viktig å akseptere at denne prosessen kan ta tid og ikke pushe, det er tross alt et følelses- barn inni oss som trenger trygghet.

Gjennom rosenberøring kan vi få tilgang til de kroppslige minner vi har behov for å bearbeide og få økt bevissthet rundt.
Det åpner for muligheten til å oppnå indre heling, større kroppslig og emosjonell frihet.
Vårt indre barn får mulighet til å vokse opp slik at vi blir helere voksne.

En klient som møtte sine verste barndoms mareritt uttalte dette:

«det er fantastisk å få lov til å møte det verste i meg i et trygt rom og med den støtten og forståelsen jeg aldri hadde da det skjedde. Det utgjør en stor forskjell.»