UT AV ENSOMHET
Jeg har vært ensom hele livet. Tror faktisk at jeg ble født ensom.
Ikke alene. Bare ensom.
Alltid litt på utsiden av kretsen, i familie, blant venner, på jobb. Som om jeg aldri helt fant min plass.
Det synes ikke på meg. Jeg har en tendens til å være midtpunkt. Folk trekkes mot meg, lytter til mine historier, meninger og liker mitt gode humør.
Jeg blir oppfattet som sosial og er faktisk et populær innslag i sosiale sammenkomster. Paradoksalt nok.
For en tid tilbake begynte jeg i terapi. Med denne terapeuten som tar meg med på en tidsreise. Som belyser sammen med meg og viser vei til krinkler og kroker i min historie som jeg aldri har gitt oppmerksomhet. Vi blåste bort gamle lag av støv og lette med nysgjerrighet. Som om vi var på skattejakt.
Og der, i en støvete krok i meg fant vi det.
Det glemte barnet.
Han som aldri helt passet inn.
Som aldri fikk mulighet til å vise hvem han virkelig var.
Møtet var sterkt.
Jeg gråt stille.
Varme tårer.
Noe rant ut av meg med de tårene.
I ettertid har jeg undret meg over at det var mulig å endre så mye så enkelt. Så raskt.
Jeg har forstått at jeg var gjennom en modningsprosess. At ensomheten var uutholdelig. At ønsket om endring ble sterkere enn frykten for å møte smerten det glemte barnet satt i.
Paradoksalt, igjen.
Det var jo den smerten jeg har bært på og som har ført til ensomhet hele livet. Uten at jeg var klar over det.
Etter det møtet, i den støvete kroken i meg, er jeg endret.
Jeg er ikke ensom, selv om jeg ofte er alene.
