Forfatter: Admin

DEN UFORKLARLIGE ADFERDEN

Har du kjent på den?
Undringen over følelser og mønster du ikke forstår?
Det som ikke vil endre seg?
Kan det være epigenitikken som er blitt aktivert?

Forskning viser at vi kan arve følelser og adferd fra flere generasjoner tilbake i tid.
Det er fra naturens side et smart trekk men det virker ikke alltid til sin hensikt.

EKSEMPEL
En dag ble en ni år gammel gutt forlatt av den voksne som hadde ansvar for å passe på ham.
Det var kun i en overgang på en halvtime inntil foreldrene kom hjem.
I utganspunktet burde ikke dette være en overveldende opplevelse, om den voksne hadde gjort det riktige, forklart og avklart dette med barnet.
Det ble ikke gjort.

Barnets egen opplevelse av å være totalt forlatt ble aktivert.
I tillegg bar barnet på en nedarvet opplevelse fra far som ble bortplassert og forlatt av sine foreldre som niåring.
Når denne delen av DNA-et i tillegg ble aktivert ble opplevelsen en overveldende forlatthetsfølelse.

Hendelsen førte til et emosjonelt traume og utviklingen av sterk seperasjons-angst, mistillit, nedstemthet og psykosomatiske smerter.
I dag, flere år senere, har barnet, som nå er en voksen mann, utfordringer med tilknytning.

Det fine med denne såre historien er at det over år har pågått en gradvis deaktivering av epigenitikken.
Han kan lettere skille mellom egenopplevde og nedarvede hendelser og blir ikke så lett styrt av ubevisste følelser og handlingsmønster.

KVELERTAK PÅ SJELEN

Jeg har aldri lært å sette grenser for meg selv. Det var ikke rom for kritiske spørsmål.
Uenighet. Sannheten var fastlåst. Noen andres sannhet. Den måtte også være min. Viljen min. Den ble for skummel. Måtte kues.
Livet. Sensurert.
Sjel. Åh, min ville frie sjel. I et stramt kvelertak. Livspust på sparebluss.
Livslyst….hva var det?

Et halvt liv har jeg levd på sparebluss.
Vært utydelig. Utvisket. Velvillig. Villig.
Fastlåst.
Uvillig og ute av stand til å endre.

Så skjedde det! At smerten ble større. Større enn frykten.
Den grunnleggende, tillærte frykten for å møte. MEG.
Føle meg.
Bli kjent med meg.
Være meg.
Den utstøtte.
Den halvkvalte.

En dag stod vi der. Ansikt til ansikt. Min indre fireåring og mitt voksne jeg.
Jeg så MEG!
Hvem jeg var.
Hva jeg var blitt.

Livet endret seg den dagen.
Noe brast. Åpnet seg.
Ga rom for kjærligheten. Til MEG!
Livet. Lysten. Pusten. Tydelighet. Vilje. Grensesetting. Verdi.

Vi har vandret mer i takt etter den dagen, sjelen min og jeg. Sjelen viser vei.

En historie fra behandlingsrommet.

«Definisjon av sjel: Livspust

• Refleksjoner og tanker rundt seksualitet, basert på observasjoner.

Tror du sex er kjærlighet? 

Seksualiteten er en av de sterkeste krefter i oss. Når den er balansert og sunn kan den gi oss dyp nytelse og harmoni. Den kan være et vakkert utrykk for intim nærhet, tillit og kjærlighet. Men sex er ikke kjærlighet.

UBALANSERT SEKSUELL ENERGI

En ubalansert seksualitet, kan brukes til distraksjon fra andre følelser, flukt, rask utløsning for spenninger, den kan gi makt, dominans, undertrykkelse, fornedrelse, selvforakt og skam.

Den kan være utagerende og grenseløs eller undertrykt og offer-preget.

Seksuelle ubalanser kan være sterkt knyttet til vår tillærte identitet, vårt handlingsmønster og våre traumer. 

Seksuell adferd kan gå i arv i generasjoner!

PLEASEREN

Er du en «pleaser» eller «flinkis» vil det muligens forhindre en naturlig flyt i gjensidig nytelse? 

Presset på partnerens evne til nytelse kan oppleves intenst fordi «pleaserens» selvfølelsen er sterkt knyttet til denne.

Partneren vil muligens late som for ikke å såre?

Hva med egen nytelse? 

Evne til å ta imot og være i egen nytelse? 

«Pleaseren» har ofte et stort bekreftelsesbehov.

EGO-TRIPPEREN

Når følelser er undertrykt kan det oppstå mer trykk på de følelser som er akseptert. Er seksualiteten den aksepterte følelsen kan den bli altoppslukende.

Fokuset på egen nytelse kan bli så intens at man ikke klarer å «tune» inn på partnerens følelser og behov. Man handler ut fra et sterkt ego og kan be partneren om fornedrende adferd for å tilfredsstille egne lyster.

Da oppstår det tillitsbrudd. 

Partneren kan føle seg forlatt, brukt, forgrepet seg på, fornedret.

BELØNNEREN

Sex kan gi makt! Mye makt!

Og usunn adferd kan bruke sex som belønning. Det er forskjell på å være seksuelt imøtekommende fordi vi føler oss ivaretatt og gi sex fordi vi har oppnådd noe vi ønsket. Balansen kan være fin, men avgjørende for de signaler vi sender ut.

FLUKT

Noen mennesker har lært at kroppen er et ubehagelig sted å være. Da kan det å miste kroppskontakt være en effektiv måte å overleve på. Når denne mekanismen er integrert kan man raskt «gå ut» av kroppen og overlate den til det som kommer uten å registrere med bevissthet eller bevisst huske det som har skjedd.

Det er forskjell på å være villig og i flukt.

DEN UNDERTRYKTE KVINNEROLLEN

I generasjoner har vi lært at menn har sterkere seksualdrift enn kvinner og at kvinner plikter å imøtekomme mannens lyster.

Dette mønsteret kan ligge nedarvet i oss.

Hva skjer med egenverdi, vilje og kroppen når vi underlegger oss andres lyst uten kontakt med egen lyst? Når vi har sex for å slippe å høre på maset, blidgjøre, for familiefreden.. ?

MAMMAS PRINS

PAPPAS PRINSESSE

Barn, som har vært mammas eller pappas  søte, uskyldige lille prins eller prinsesse er plutselig blitt kjønnsmodne tenåringer. 

Kan mor og far gi slipp på den lille og gi rom for at den voksende med sin seksualitet kan ta plass og løsrive seg fra sin uskyldige, pålagte rolle?

Om ikke, hvordan blir den voksnes seksualitet?

Å BÆRE FOR

Må barnet bære mors ellers fars erfaring fra seksuelle overgrep?

Hvordan påvirker det senere den voksnes egen seksualitet?

SEX ER IKKE KJÆRLIGHET

Er seksualitet blitt innført som overgrep fordekt som kjærlighet?

Da tror du muligens at sex er kjærlighet?

Det finnes uendelige mange påvirkninger av seksualiteten og vår seksuelle adferd. Påvirkninger som skaper ubalanser i oss selv, i parforhold, familiesystemer og i samfunnet.

Så hvorfor snakke om sex?

VI KAN ENDRE SEKSUELL ADFERD GJENNOM BEVISSTGJØRING!

Når vi forløser egen, ubalansert seksuell adferd, forløser vi oss selv. Ringvirkningen kan frigjøre våre etterkommere fra nedarvede mønster og vår påvirkning i samfunnet bli mer harmonisk.

Ved å møte kroppsminner kan vi oppnå økt bevissthet og lettere utvikle en mer harmonisk adferd. 

Alt godt til deg!

Jeg har ingen klare minner om smerter selvom jeg med hodet vet at det gjorde vondt.
Det jeg husker er rommet, sinnet, brutaliteten og kjeftingen.
Men kroppen husker det jeg har fortrengt. Den brekker seg av lukten, får hjertebank av lydene, musklene spenner seg, synet blir uklart og og en underlig, indre vibrering dirrer i meg.
Innimellom kan det komme et flashback av ord eller bilder.
Men det er stemningen jeg husker.
Sinnet.
Brutaliteten.
Å ikke komme seg bort.

Etterpå mister jeg all kraft, skjelver og fryser. Det kan vare timer eller dager.

Denne opplevelsen er fra min barndom. Fra noe som skulle være et rutinemessig møte med barne-tannlegen.
Det ble et overveldende møte med en sint og bitter mann som tok ut sin frustrasjon på barnet i stolen.
Dype krater ble boret og fire jeksler trukket.
Med sinne.
Og bitterhet.

Minnene sitter i kroppen.
Fremdeles fortrengt, men jeg øver.
Øver på å nærme meg minnene.

Jeg har begynt å gå til tannlegen igjen.
Trodde jeg var kurert nå. Hadde reparert de skader jeg ble påført på tenner og sinn.
Men.
Kanskje må en ødelagt tann trekkes. Erstattes.
Tanken gjør med ør og kvalm.
Noe inni meg romesterer.
Jeg vet det er minnene.
De fortrengte, som nå presser på.
Jeg vet også at det er bedre å huske enn å fortrenge.
Møte, anerkjenne, romme.
Bli fri.
Litt etter litt.
Ør, kvalm og matt, men med
MOT TIL Å MØTE.
BLI FRI!
Hvile.

En tannlegeopplevelse.
Kun det.
Og så uendelig mye mer.

Leste du historien om Clara og hennes stressfulle utfordringer i relasjoner? 

I siste behandling fikk hun en dypere innsikt som hun gjerne vil dele.

Det er jo slik det er, at vi ofte må gå dypere for å komme til «roten av ondet».

Clara forteller:

«Som tidligere nevnt er det som et uendelig krav som står og spinner inni meg. 

Jeg må, jeg må, jeg må….

Det er der hele tiden, men trigges mest når jeg går inn i en relasjon. Da tar det helt av. Jeg sliter med søvnen, får konsentrasjonsvansker og spenningshodepine.

I siste behandling gikk jeg dypt, kanskje helt til begynnelsen av livet. Jeg kunne kjenne hvordan noe inni meg ble aktivert.

Hvordan det begynte å spinne.

Det kjentes som jeg ble dradd inn i noe uforståelig, kaotisk og ekstremt stressende.

Det dukket opp bilder av min mor som ung.

Jeg fikk en fornemmelse av underdanighet, urettferdighet og undertrykt sinne. 

Et underlig bilde av min far på en trone dukket opp. Jeg forstod hva det ville vise meg.

Mor hadde gitt ham tronen.

Livet mitt har vært preget av frykt. 

Frykten for å skuffe far lå som en klam, tung hånd på ryggen. 

Jeg kjenner kvelningsfornemmelser og hvordan kroppen snurper seg sammen.

Kan en kropp det? Snurpe seg?

Det kjennes slik ut.

Plutselig ser jeg den!

Min mors frykt. 

Det står så tydelig for meg.

Jeg ser det nå. 

Hvordan hun projiserte frykten på oss barna. 

Jeg kjenner den igjen.

Hvordan jeg blir liten. Usikker. Tjenende. Underdanig. Redd. Vil lure meg unna.

Det er slik jeg blir.

I relasjon til menn.

Programmert av mor.

Til hennes adferd,

Jeg går tilbake. 

Til begynnelsen av livet.

Omprogrammerer gjennom bevisstgjøring.

Det tar litt tid.

Å løsrive seg fra det gamle.

Jeg øver. 

Litt hver dag. 

Det stilner mer inni meg. Søvnen er dypere, varer lengre. 

Jeg er tryggere. Friere.

Mindre mor. 

MER MEG.

SLIPP MEG FRI!

Projisering. Vet du hva det er og vet du når du gjør det?

Clara forteller:
Da jeg var fjorten fikk jeg min første kjæreste.
Helt tilfeldig.
Jeg var ikke forelsket.
Ikke i ham.
Men han kysset meg og jeg kunne ikke si nei. Visste ikke hvordan. Kunne ikke avvise, såre.
Han var en fin gutt, følsom og snill.
Men jeg ville helst hatt han som var mer vill.

Denne episoden har kommet opp utallige ganger de siste ukene og jeg har forstått at «hjelperen» i meg har fått altfor god næring.
I min familie var det den som ble anerkjent, framsnakket og elsket.

Så, da ble jeg hjelperen.

Hjelperen har slitt seg tom i mange forhold og for en del år tilbake var jeg i kollaps. Det funket ikke lenger. Alene for første gang begynte jeg å gå veien.

Veien inn.
Hvem er jeg bak den tillærte?

Det tok noen år. Alene. Innimellom gjorde jeg et lite forsøk på å nærme meg menn, bare for å sjekke status.

Booom! Som troll ut av en eske spratt hjelperen frem.

Jeg trengte mer tid. Alene.

Så kom han. Mannen som jeg har tilbrakt noen uker i heftig berg og dalbane med.

Jeg melder.
Inkluderer.
Inviterer.
Gir.
Ringer.
Rapporterer.
Har dårlig samvittighet.
Styrer.
Stresser.

SKRIKER INNI MEG, SLUTT Å KREV MEG!
La meg puste.
Gi meg tid.
Frihet til meg selv.

Sjekker telefonen.
Ingen ubesvarte samtaler.
Ingen meldinger.
Ingen likes.

Time out!
Virkelig?
TIME OUT CLARA!!!

Hvem krever hva?
Ikke han….

Jeg er fanget.
I meg selv.
I hjelperen.

I selvpålagt inkludering, rapportering, dårlig samvittighet, krav og ufrihet.
Det er meg.
Ikke han.
Kanskje det aldri var noen andre enn meg selv?

Det gjør vondt. Veldig.
Men mindre vondt enn å være fanget.
Døren er åpen nå. Jeg kan gå ut av mitt forskjønnende fengsel.
Jeg kan være fri!
Jeg vil det!
Tør jeg?

Skritt for skritt. Dag for dag, øver jeg. Ringer mindre, rapporterer ikke, gjør mitt, han sitt. Det gikk bra, i dag og.
Jeg er helere.
Litt friere.
Litt modigere.
Så møtes vi.
Det er fint!

I morgen prøver jeg igjen.
Minner meg selv på at det er meg som fanger.
Projiserer.
Ikke han.
Omfavner sorgen.
Sorgen over at hjelperen måtte til for å få tilhørighet.
At det ble min identitet.
Gråter over alle årene i fangenskap.
Tilgir meg selv for å ha sviktet meg.
Sakte kan jeg elske frem den autentiske,
som har gjemt seg bak.
Dyp takknemlighet over å ha funnet meg.
Min innsikt.
Min vei til frihet.

Ordene bak

«Freedom is a state of mind»

blir tydelige for meg.

NB! Alle historier som blir delt er på oppfordring fra den det gjelder. Navn og detaljer er diktet.

www.zdrosentouch.com

JEG HADDE EN VENN

-hyllest av et liv og vennskap 

I seks måneder hadde jeg en venn,en slik venn som man øyeblikkelig kjenner igjen.

En slik venn som fra første øyeblikk så på meg med myk varme som smeltet alle forsvar.

En slik venn som ved første møte åpnet armene som i gjensynsglede og raust omfavnet hele meg til hjertet ble mykt og kroppen fant hvile.

En slik venn som satt helt nært inntil og naturlig holdt hånden min i sin. 

En slik venn som var spontan og raus med fysisk berøring, velvilje og omsorg.

En slik venn som ble flau og glad av ros, som ble fuktig i blikket over å bli møtt.

En slik venn som i hemmelighet betalte behandlinger for ukjente mennesker.

En venn som forsiktig lå hånden på hjertet mitt, i stillhet og kjærlighet, som berørte, dypere enn noen fysisk berøring kan berøre.

En venn som tilbød en havn i uro, 

et ekstra ankerpunkt i hverdagen, 

et hvilested når vandringen ble tøff, 

en lekekamerat med usedvanlig barnlig glede, entusiasme og uendelig takknemlighet for alt godt i livet.

En slik venn som var en kilde av kunnskap og en brønn av klokskap. 

En slik venn som jeg ville valgt på nytt og på nytt og på nytt, om jeg bare kunne.

OM JEG BARE KUNNE ENDRET

Endret slik at han kunne sett seg selv gjennom mine øyner.

Endret slik at han kunne vendt mer av omsorgen og kjærligheten innover og dempet de skyhøye forventningene til seg selv om å alltid by på sitt beste.

Endret slik at han kunne sett sin egenverdi i kraft av å bare være, selv når han var sliten, i smerte og med sterke egne behov.

Endret slik at han visste hva han behøvde.

Endrer slik at han tydelig kunne sette grenser for seg selv og si nei uten ubehag.

Endret slik at han hadde snakket seg selv mer opp enn ned 

Endret slik at han ikke bagatelliserte sin egen betydning.

Endret slik at han kunne ropt ut sin fortvilelse, høyt og tydelig, helt til han ble hørt.

Endret slik at han hadde orket å la meg ta hånden hans i min og sittet tett inntil helt til lyset igjen brøt gjennom mørket.

«OM VI BARE KUNNE ENDRE ANDRE TIL Å SE SEG SELV MED VÅRT KJÆRLIGSTE BLIKK.»

TIDLIG VERDIGRUNNLAG

Når vi tidlig har lært å undertrykke egne behov kan det oppleves umulig å kjenne på og uttrykke disse. 

Å ta imot. 

Den indre drivkraften er ofte den grenseløse «pleaseren» som har bygd sin verdi og eksistens på å alltid være på tilbudssiden. 

Hva skjer da når man har slitt seg selv ut og egne behov blir påtrengende?

Når kroppen har skreket «Stopp» i åresvis og går inn i kollaps?

Hvem er vi da når vi ikke lenger har mer å gi? 

Hvem er vi bak våre tillærte handlingsmønster? 

Marion Rosen sa om rosenmetoden:

«This work is about the transformation from who you think you are to the one you really are.”

Når vi kan finne tilbake til kjernen i oss, bak det tillærte og være autentiske og tro mot den vi virkelig er, da er livet godt å leve.

Med beste ønsker for deg!

~ Zenoba

Nb! Når jeg deler disse svært personlige ordene fra eget liv, gjør jeg det med ønske og visshet om at ordene finner vei der de behøves mest og kan gi håp om endring.

Hva skjer med oss når vi blir fratatt det livet vi elsket? 

Når livet blir trangt og begrenset og vi blir overlatt til oss selv i ensomhet med våre mørkeste tanker og triggerne lurer i hver utpust? 

For noen av oss har de pålagte begrensinger gitt oss mulighet til å bli kjent med mørket, savnet og triggerne på en utviklende måte. Vi har fått økt selvinnsikt, silt ut noe grums og lært å se på triggere som veivisere til det såre i oss, som trenger omsorg. 

Uheldigvis er det ikke slik for alle. 

Det var ikke slik for min dyrebare, kjære venn. 

Han forsvant mer og mer inn i isolasjon, orket ikke å ta imot de hendene som strakk seg mot ham i kjærlighet, som hadde styrke til å løfte ham opp til et glimt av lys.

Tungsinnet la seg som et klamt ullteppe over livslysten, hans barnlige, smittende glede og enorme omsorg for andre. 

Han lot seg absorbere i mørket.

Må han hvile i fred i lyset nå.

Hvorfor deler jeg dette? 

Jeg har tidligere delt hvor rystet jeg blir når livet blir for vondt å leve. 

Hvor smertefullt det er når den hjelpende hånden blir avvist.

Hvor hjerteskjærende det er å bli igjen med alle tankene, skyld og spørsmål. 

Derfor vil jeg minne om et par ting som du kanskje har glemt.

Vi er ikke alene i denne verden. Det finnes hender med styrke til å løfte når våre egne krefter ebber ut. 

Men vi må ta imot dem! 

Vi eier den frie viljen til å velge å ta imot eller avvise, 

MEN VI MÅ TA IMOT MENS VI FREMDELES ORKER!

Så, dette er en inderlig og kjærlig oppfordring til deg som sliter.

Om å søke støtte, omsorg og forståelse av noen som sammen med deg kan løfte deg til du skimter lysglimt av håp og glede. 

Vi er ikke skapt for å gå gjennom livet alene. Livet er et samspill mellom mennesker og vi trenger hverandre for å leve. 

Du er ikke alene! 

Alt godt.

• Zenoba

JEG MÅTTE MISTE MEG SELV FOR Å FINNE MEG

Disse ordene uttrykte en mann forleden.
Han opplevde å være fanget i mors historie som ble grunnlag for hvem han trodde han måtte være. Han var full av selvforakt, sinne og levde et liv han ikke var stolt av.

Med ekstrem tilpasning, med sannheter som ikke er våre egne og i solidaritet med foreldre og deres historie, skapet vi gjerne en personlighet som ikke alltid er i harmoni med vårt innerste, autentiske SELV. Vi kan oppleve å være i konstant indre konflikt. Da oppstår det gjerne følelser som frustrasjon, sinne, selvforakt og sorg.
De følelsene som ikke kan uttrykkes setter seg ofte i kroppen og kan forårsake store fysiske smerter.

Så hvordan komme ut av et slikt «fangenskap»?

Gjennom bevisstgjøring finnes mulighet for endring.
Vi skreller bort lag på lag med tillærte sannheter og oppfatninger av hva og hvem vi er, inntil vi når dypere og dypere inn til vårt sanne JEG, som ikke har sett muligheten til å vokse seg synlig.

Den samme mannen uttalte også dette: «Jeg har aldri tørt å gå dypt nok før.»

Å gå i dypet krever mot, mye mot!

Med rosenmetoden ønsker vi å la kroppen vise vei til hvor dypt vi tør å gå, uten press men med respekt og ydmykhet for den enkeltes grenser og begrensninger.

zdrosentouch.com

Å UTFORDRE SEG SELV

Det siste covid-året har bydd på mange utfordringer. Alt fra nedstengt virksomhet, delvis nedstengt verden, monotoni og reise-stopp.

Hva gjør det med oss når vi blir tvunget inn i en langvarig og ufrivillig situasjon?

For min del har det vært interessant å gå gjennom et bredt følelsesspekter fra desperat utferdstrang til oppgitthet.

Et sted midt i mellom har jeg etter hvert funnet en form for ro. 

Utrykket «lær å blomstre hvor du er plantet» dukket stadig opp.

Jeg har, som så mange andre, gjort ting som før har vært utenkelige. 

For meg, som flykter sydover så fort gradestokken synker under ti pluss, som normalt ikke bader under 20 grader i vannet har det vært eventyrlig å overleve lange turer i snø og vind og kjenne kikket etter et iskaldt vinterbad.

For å dra noen tenåringer ut av en seig vinter-covid-dvale måtte min komfortsone utvides helt opp til Hovdens alpinbakker.

Der, på toppen av en bakke står vi, en rusten, middelaldrende mor, som parkerte sine ski for tretti år siden, tre tenåringer bestående av to halvt spanjoler og en etnisk afghaner, som knapt har hatt ski på beina.

Frykten er klam og urolig, den trenger gjennom vinterklærne og legger seg som en tung tåke mellom snøfillene som daler ned.

Hva nå?

Utsagnene: «frykten sitter kun i hodet», «du må tro på at du klarer det», «ikke tenk at det går galt»…. preller av som vann på gåsa og blir besvart med svarte, sinte ord.

Etter en times lirking, oppmuntring og overtalelser er vi nede, like hele, med litt mindre kjepphøye ungdommer, men ikke knekt og med mot nok til en ny runde og femten til!

Min glede over å bryte egne begrensninger, hive meg utpå og mestre var euforisk. Enda større var lykken over å se de unge vokse fra lammende frykt til ustoppelig utfoldelse, trygghet og skyhøye i pur mestrings-rus.

Frykt er ment å varsle oss om reell fare for så å skrues av når faren er over. Dette skjer ikke alltid og da står frykten og spinner i oss og fører til bevisste eller ubevisste begrensninger.

Frykten kan hindre oss i å leve det livet vi drømmer om å lengter etter.

Tør du å utforske din frykt?

Hva er på andre siden av frykten