Forfatter: Admin

Å VÆRE I DET SOM ER

-en gjenfortelling 

Hans satt alene ved det lange spisebordet. Ikke en lyd i huset, bare den lave duringen fra kjøleskapet. Klokka var 06:42. Han hadde vært våken siden 04. Kroppen verket. Ikke sånn som etter en hard treningsøkt – nei, mer som en tyngde han ikke kunne plassere.

En gang var dette suksess. Store eiendommer, raske beslutninger, høy inntjening. Kontrakter signert i løpet av minutter. Han hadde ofret alt – kjærligheten, kontakten med barna, de gamle vennene han sluttet å ringe. Alt for det han trodde var suksess, følelsen av  makt og kontroll.

Men så… begynte ting å glippe.

Markedet snudde. Eiendommer som skulle vært solgt for måneder siden sto nå tomme og slukte penger. Et prosjekt ble stanset av kommunen. Leieinntektene forsvant én etter én. Telefonen som pleide å ringe konstant, hadde vært stille i fire dager.

Han stirret ut av vinduet. Trærne rørte så vidt på seg i vinden. Det var noe urovekkende med hvor stillestående alt var.

For første gang på lenge kom han ikke videre ved å “pushe” ting gjennom. Det var som å stå å stampe uten å komme noen sted, utslitt men samtidig elektrisk av urolig, uforløst energi. 

Og det var da det begynte å skje. Ikke ute – men inne.

Et indre trykk, som en demning som langsomt begynte å sprekke opp. Ikke lenger panikk– men en stille, sakte kollaps. Terapeuten han hadde begynt å se, snakket om overlevelsesmodus. Om å bruke suksess som flukt fra seg selv.

“Men hva rømmer jeg fra?” hadde han spurt.

“Stans. Kjenn etter,” hadde hun svart.

Så han hadde stanset. Prøvd.

Og det var i tomheten han begynte å finne konturene av noe annet. Ikke gevinst. Ikke mål. Men aksept. Stillhet. En merkelig form for lettelse. Ro.

Kanskje livet ikke lenger handler om å vinne, men om å være?

Være her. I kroppen. I nået. Med alt som er – også det som gjør vondt. Å bare være i det som er akkurat slik det er nå.

TANKER OM FRYKT, LYDIGHET OG MOT

Forleden var jeg på Kilden teater, på en forestilling om historien bak Roseslottet, en fantastisk minnespark i Holmenkollen. 

Det som festet seg i meg var dette:

«DIKTATUR TRENGER FRYKT OG LYDIGHET, DEMOKRATI TRENGER MOT.»

Jeg har over tid reflektert over hva som får oss til å handle på tross av det som ikke kjennes riktig ut. 

Er det frykt? 

Som igjen fører til lydighet? 

Det krever mot å gjøre motstand. Som barn var det muligens en umulighet. Var det da frykten som gjorde oss lydige?

Som fikk oss til å bli noe annet enn det som var riktig innerst inne? 

Frykt er kanskje det mektigste, ikke fysiske, våpen i all krigføring? Massemedia har en tendens til å fore frykten. Blir vi redde nok, blir vi da lydige? Føyelige? 

Sosiale media. Frykten for å ikke nå ut, få likes, bli sett, anerkjent, få en business til å gå rundt. 

Blir vi så redde at vi hopper og danser oss bort fra oss selv i frykt og lydighet? 

Hvor stor makt skal trender og algorytmer få i livet vårt?  

Frykten for andres forventninger, meninger og behov. Hva gjør den med vår egen autentisitet? 

Hvem blir vi når vi lar oss styre av frykt? 

Hvor blir det av motet, det riktige og det sanne? 

Et annet ordtak lyder slik: 

«Alt du trenger er på den andre siden av frykten.» 

I terapi har vi fokus på mot. Og vilje. 

Motet vi behøver for å møte våre frykter, viljen til å gå gjennom og ut på den andre siden. Til det som venter der. 

Hvem ville du vært på den andre siden av frykt? 

NERVESYSTEMET KAN LÆRE TRYGGHET

• en historie om underbevisst stress-respons påvirkning på liv og helse

Jeg visste ikke at jeg levde i konstant frykt før nå nylig. I åresvis har jeg kjent på at noe inni meg går for fort. Noe som ikke skrus av. Jeg kan våkne brått på natta med en uro. Før jeg åpner øynene om morgenen, spinner hjernen – full av tanker og gjøremål.
Kroppens spenninger er konstante, uansett hvor mye yoga, massasje og avspenning jeg gjør.
Fatigue, kronisk slitenhet, har preget dagene i lang tid. Jeg har små vinduer med energi som alle daglige gjøremål må presses inn i. Før jeg går tom.

Slik har jeg holdt på. Ubevisst. Et helt liv.

Så skjedde noe!

Jeg forstod plutselig sammenhengen mellom fatigue, traumer og stressrespons. Noe inni meg klikket. Som om en indre visdom fikk komme frem.

Allerede som baby opplevde jeg dyp frykt og utrygghet. Hjernen min lærte at jeg aldri var trygg, og jeg gikk inn i alarmberedskap. Allerede som baby…
Den dype sorgen som alltid har ligget på lur, ble nå forståelig.

Hvis vi lever i konstant indre frykt og triggere, formes hjernen vår til å være i alarmberedskap. Det blir normalen – og som oftest er vi ikke engang bevisste på at vi lever i stressrespons.
Nevroplastisitet – hjernens evne til å endre seg – gjør at denne tilstanden kan føles permanent. Men det betyr også at vi kan trene nervesystemet til å finne trygghet igjen.

Trygghet kan læres – i kontakt med kroppen, i bevissthet og i berøring.

Når vi er fanget i overlevelsesmodus:
– Hjernen leter etter fare, selv når vi er trygge
– Kroppen lagrer spenning og stress
– Vi reagerer instinktivt, uten å velge hvordan vi vil handle

Men fordi hjernen alltid kan formes, kan vi omskrive mønstrene våre:

Gjennom trygg berøring og økt bevisstgjøring kan nervesystemet få nye erfaringer. Opplevelsen av ro og støtte, fysisk og emosjonelt, skriver nye spor i hjernen.

Nevroplastisitet betyr at endring er mulig – ikke over natten, men over tid.
Du kan lære trygghet. Du kan heles.
Omprogrammeres akkurat slik du en gang ble programmert.

HVEM ER DU MENT Å VÆRE? 

Føler du at du har mistet kontakten med den du en gang var? 

Kanskje livet har dratt deg i mange retninger, og du er usikker på hvem du er blitt? 

Eller har du, i forsøket på å tilpasse deg endringer, drevet bort fra deg selv, drømmene og verdiene som skulle veiledet deg? 

Hva om det å føle seg fortapt egentlig er det klareste tegnet på at det er tid for å finne vei til en dypere forståelse av oss selv, en sterkere forbindelse til vår indre visdom og en sann erkjennelse av hvem vi virkelig er?

Er det tid for å stoppe litt opp og finne en annen vei, inn til deg? 

Å BLI SETT GJENNOM ET KJÆRLIG BLIKK

Jeg legger merke til at han observerer meg, blir litt fraværende i blikket. Ser litt ut i luften, observerer livet på stranda nedenfor terrassen. Etter alle disse årene kjenner jeg ham, vet at nå kommer det snart, resultatet av disse observasjonene han gjør i stillhet.

Kanskje ikke i dag, men snart. Når han har reflektert og finner det passende. Han bruker ikke så mange ord, kun nok til å sette i gang en prosess, i meg. 

Min venn, min veiviser til de dypere lagene i meg selv. 

En ettermiddag, mens duften av nykvernet kaffe fyller rommet, når kveldssolens lave stråler inn på kjøkkenet. «Stå helt stille» utbryter han og drar opp mobilen. 

Et foto av meg, tankefull og badet i sollys. 

«Slik ser jeg deg», sier han lett.

Kun det. 

Av og til ser jeg på dette bildet, ser meg, gjennom hans blikk. 

Min mottakelighet i disse møtene er basert på gjensidig respekt, medmenneskelig kjærlighet og gode intensjoner. Jeg lytter, tar inn og leter etter svarene i min egen gjenklang. Noen ganger, som nå, kom de raskt, andre ganger har det tatt år. Faktisk år!

Ord… som frø som blir sådd, noen spirer fort i fertil jord mens andre ligger i dvale, trenger mer næring og lengre modningstid eller bare dør ut.

I terapi er det fokus på akkurat det å bli sett, med et åpent blikk, empati, medmenneskelighet og undring. Der vi mangler ord kan berøringen nå inn, til de dypeste lagene. I deg. Slik at du kan se deg på en ny måte, med nye muligheter.

DU ER DEN DU VIL BLI

Det kan ligge heftige hendelser i vår historie. Overveldende opplevelser som har preget oss dypt og som har vært med på å forme oss til den vi er i dag. 

Noen velger å bare definere seg ut fra disse hendelsene. Du kan være offer, overlever, utsatt eller noe helt annet. 

Og det er helt sant. Men, du er også så mye mer enn det!

Vi kan ha hatt opplevelser som gjør at vi blir sittende fast. Hele nervesystemet er innstilt på stress-respons  og det påvirker hele oss. Hvordan vi oppfatter verden, tenker, handler og føler og har det i kroppen.

Jeg har lyst til å minne deg på to ting. 

1. Det er ikke egentlig slik du er. Du sitter bare fast i fortid.
2. Bakenfor stress-respons og begrensninger finnes noe mer. Den du egentlig er og vil være. 

Behøver du å finne veien til den du vil bli? 

Alt godt

Zenoba 

KOLLEKTIVE TRAUMER

• og hvordan de påvirker deg

Traume….  dette begrepet som i dag blir brukt og misbrukt i dagligtale og som kanskje har mistet sin opprinnelige betydning. 

Ordet «traume» kommer fra gresk og betyr sår eller skade. Et traume er altså ikke selve hendelsen som har skjedd, men den skaden hendelsen har ført til når såret ikke er blitt leget. Det er normalt å ha sterke reaksjoner etter overveldende hendelser.

Et kollektivt traume forbindes gjerne med krig, store ulykker eller hendelser og naturkatastrofer.

De mer subtile hendelsene, som emosjonelle traumer, defineres som en eller flere overveldende hendelser som vi ikke får mulighet til å bearbeide. Som har etterlatt sår i oss.

Når flere i et samfunn er utsatt for dette, blir det et felles, kollektivt traume. Det aktiverer stressreaksjoner, kamp, flykt og frys, som ikke skrues av og som styrer vår adferd, våre oppfatninger og muligheter i livet. Og i samfunnet. 

Husker du tv serien Twin Peaks? Jeg så kun en episode fordi den vekket så mye ubehag i meg. Jeg hørte nettopp at byen jeg bor i blir omtalt som Twin Peaks.

Hva ligger i vårt kollektive felt som får utenforstående til å konkludere med slike sammenligninger?

I Agder ligger vi på landstoppen for uføretrygdede med muskel og skjelettplager.

Smerter, som i mine observasjoner, ofte kommer fra vedvarende stress-responser som ubevisst sitter i kroppen. 

Om du fremdeles henger med og leser, dukker det muligens hendelser opp som kan sitte i din kropp? Uutholdelig ubehag og overveldende opplevelser som aldri ble anerkjent. Kanskje ikke nevnt. Eller bagatellisert. Avvist. 

Det ruller opp saker både i og utenfor media og nå. Hendelser som har krenket og påvirket stress-faktorer for de utsatte. Jeg tror det er et skifte på gang. At det skjulte må opp og frem i lyset. Anerkjennes for hva det var. Er. Har blitt. 

ENDRING

Slik kan vi hver for oss og i fellesskap heles. Som individ og som samfunn. 

Gå fra stress-respons til å virkelig å leve. 

Modig, frimodig, fritt og sant. 

Ghandi sa:

«Du må være endingen du ønsker å se i verden». Det begynner med oss selv.

ER DU USIKKER PÅ HVA STRESS-RESPONS ER? Her en en liten oppsummering 

I KAMP-REAKSJON står vi ofte på barrierene og kjempe intenst for alle saker vi kan engasjere oss i. Den minste ting, som for andre er en ubetydelig bagatell, kan bli en kampsak, fordi nervesystemet vårt er innstilt på å kjempe, argumentere  og vinne.

I FLUKT har vi behov for å rømme fra noe som blir for ubehagelig. Flytte fokus over på noe annet som distraherer oss fra ubehaget.

Her har vi mange muligheter. 

Vi kan ruse oss, ha overdreven fokus på jobbing, inntjening, trening, sex, religion mmm… 

Det er overdrivelsen, forsering og manglende grenser som kan tyde på en flukt-respons. 

FRYS-RESPONS kommet gjerne når kamp og flukt ikke har vært mulig. Vi gir opp, nummer oss ut.

Da oppstår ofte depresjon, manglende gjennomføringsevne, fokus på hindringer, oppgitthet, offer-følelse og apati. 

Er du interessert i å arrangere et seminar om kroppens stress-reaksjoner og hvordan de påvirker oss som individ og samfunn, finner du info på min hjemmeside.

Det er ofte så uendelig mye lettere å se andre enn seg selv. Se de endringene vi ønsker fra en partner, kolleger, venner og familie. Hvor mye bedre vi ville fått det om de bare kunne…

Vi kan holde på lenge. Et helt liv. Å legge både makten og ansvaret for egen lykke eller ulykke hos andre. Jo lenger vi holder på jo mer distanserer vi oss fra oss selv.

Carl G. Jung beskrev det slik: (litt omformulert i oversettelsen)

«Det er imponerende hvor mye vi kan kludre til eget og andres liv og samtidig være totalt ute av stand til å se hvordan opphavet til kludderet har sitt utspring i oss selv.

Hvordan vi stadig gir det destruktive næring og holder det gående. 

Ikke bevisst, selvfølgelig!

For bevisst er vi opptatt med å klage og anklage en ytre verden, de andre.

Det er en ubevisst faktor som spinner de illusjonene som tilslører vår verden. 

Og det som blir spunnet, er en kokong, som til slutt vil omslutte oss fullstendig.»

Det er tøffe påstander. 

Kanskje du blir provosert, irritert og sint? 

Jeg ville også blitt det, før. Når jeg relaterte egen smerte, lykke og ulykke til andres adferd. 

Så skjedde et gradvis skifte. Jeg flyttet fokus. Bort fra de andre. Inn i meg selv, til min egen underbevissthet. 

Det ble en spennende verden, i en helt ny frihet!

Litt som å være detektiv i sitt eget indre. På stadig søken etter underbevisste programmeringer som laget kludder og som kunne transformeres til nye sannheter og nye muligheter.

Jeg var ikke lenger et offer hvor min verdi, lykke og aksept ble definert av andres adferd. Jeg tok tilbake makten og ansvaret jeg hadde gitt fra meg allerede som barn, da jeg, som andre barn, var avhengig av andres validering og omsorg. 

Det var tid for en forsinket utvikling av en barnlig del som satt fast i fortid.

For å spinne meg ut av kokongen. 

DEN NYE MEG

Latterkrampe! Fullstendig latterkrampe som ikke ville stoppe.

Slik var min siste opplevelse på benken. 

Jeg har opplevd det før, i behandling.

Den latteren som er helt umulig å holde tilbake, som bare triller ut.

Og forløser.

Jeg lå på benken. Avventende. 

Kjente på den kjente dualiteten mellom nåtid og fortid, gamle reaksjonsmønster i møte med dette øyeblikket. Tillot meg selv å være i, vente. Uviss på hva som ville dukke opp.

Så skjedde det. Noe løsnet. 

Og jeg kunne ikke slutte å le. 

Jeg visste at fra det øyeblikket var jeg ikke den samme. Jeg hadde trått inn i noe nytt.

For hver gang vi får en dypere innsikt og avdekker et nytt lag, skjer det en endring i oss. Stor eller liten, men allikevel en endring.

Vi er ikke den samme etterpå.

Kanskje du synes det høres skummelt ut med denne typen behandling? 

Er redd for hva du vil føle.

Hva om det er latter?

Lettelse? 

Undertrykt glede som venter under gamle lag av støvete programeringer.

Alt godt.

Zenoba

NESTEN IKKE TILSTEDE I MITT EGET LIV

• en historie om dissosiering

Store deler av livet har jeg måtte flykte. Fra gjentakende overveldelser. Ut av kroppen. Ut av følelser. Ut av livet. Inn i dissosiering.

Gjennom behandlinger fikk jeg kjent på hvordan jeg gled inn i en svevende, følelsesløs tilværelse. Et sted jeg kunne hvile. Avstengt fra det vonde. Uberørt av andre.
Uten kontakt. Pakket inn i myk, beskyttende bomull. En illusjon av trygghet. Et sted midt i mellom liv og død.

Ettersom jeg lærte å kjenne igjen denne flukten som en traumereaksjon, forstod jeg hvor lite jeg var tilstede. I livet.

I dag, flere år etter denne oppdagelsen, er jeg blitt ganske bevisst på viktigheten av å holde meg her, være til stede.
I meg selv. For de rundt meg.

Innimellom møter jeg dem, triggerne. Da kan jeg kjenne hvordan flukten lokker meg inn i det som har vært min trygghet.
Men jeg blir i livet. Her og nå. Stort sett.

Inntil jeg uventet og i et sårbart øyeblikk ble trigget ut.

Som i sakte film følger jeg egen respons. Pusten som stilner til den nesten stopper, nummenheten i kroppen, avstanden til omstendighetene, menneskene, lettelsen over å komme bort.
Og irritasjon. Over dem som drar meg tilbake. Forstyrrer. Ikke lar meg gå.

En facinerende dualitet. Hvor den bevisste voksne observerer og lar den skadede barnedelen få flykte. Et lite øyeblikk.
Går dypt inn, nesten som i transe. Får en større forståelse av triggerne, av den opprinnelige opplevelsen og hvilken betydning den har fått i livet mitt.
Jeg heles, dypere enn før.

Denne reaksjonen kan nok virke skremmende for andre. Men ikke for meg. Det er jo dette jeg alltid har gjort. Forskjellen nå er at jeg hele tiden er bevisst på dualiteten og vissheten om at jeg kan vende tilbake når som helst.
Fordi jeg nå kjenner mønsteret. Fluktruten ut men også veien tilbake. Til her og nå. Min våkne, tilstedeværelse i livet.
Her. Hvor jeg LEVER nå.

«Stort sett helt tilstede.
I mitt eget liv.»