Forfatter: Admin

Hva skjer med oss når vi blir fratatt det livet vi elsket? 

Når livet blir trangt og begrenset og vi blir overlatt til oss selv i ensomhet med våre mørkeste tanker og triggerne lurer i hver utpust? 

For noen av oss har de pålagte begrensinger gitt oss mulighet til å bli kjent med mørket, savnet og triggerne på en utviklende måte. Vi har fått økt selvinnsikt, silt ut noe grums og lært å se på triggere som veivisere til det såre i oss, som trenger omsorg. 

Uheldigvis er det ikke slik for alle. 

Det var ikke slik for min dyrebare, kjære venn. 

Han forsvant mer og mer inn i isolasjon, orket ikke å ta imot de hendene som strakk seg mot ham i kjærlighet, som hadde styrke til å løfte ham opp til et glimt av lys.

Tungsinnet la seg som et klamt ullteppe over livslysten, hans barnlige, smittende glede og enorme omsorg for andre. 

Han lot seg absorbere i mørket.

Må han hvile i fred i lyset nå.

Hvorfor deler jeg dette? 

Jeg har tidligere delt hvor rystet jeg blir når livet blir for vondt å leve. 

Hvor smertefullt det er når den hjelpende hånden blir avvist.

Hvor hjerteskjærende det er å bli igjen med alle tankene, skyld og spørsmål. 

Derfor vil jeg minne om et par ting som du kanskje har glemt.

Vi er ikke alene i denne verden. Det finnes hender med styrke til å løfte når våre egne krefter ebber ut. 

Men vi må ta imot dem! 

Vi eier den frie viljen til å velge å ta imot eller avvise, 

MEN VI MÅ TA IMOT MENS VI FREMDELES ORKER!

Så, dette er en inderlig og kjærlig oppfordring til deg som sliter.

Om å søke støtte, omsorg og forståelse av noen som sammen med deg kan løfte deg til du skimter lysglimt av håp og glede. 

Vi er ikke skapt for å gå gjennom livet alene. Livet er et samspill mellom mennesker og vi trenger hverandre for å leve. 

Du er ikke alene! 

Alt godt.

• Zenoba

JEG MÅTTE MISTE MEG SELV FOR Å FINNE MEG

Disse ordene uttrykte en mann forleden.
Han opplevde å være fanget i mors historie som ble grunnlag for hvem han trodde han måtte være. Han var full av selvforakt, sinne og levde et liv han ikke var stolt av.

Med ekstrem tilpasning, med sannheter som ikke er våre egne og i solidaritet med foreldre og deres historie, skapet vi gjerne en personlighet som ikke alltid er i harmoni med vårt innerste, autentiske SELV. Vi kan oppleve å være i konstant indre konflikt. Da oppstår det gjerne følelser som frustrasjon, sinne, selvforakt og sorg.
De følelsene som ikke kan uttrykkes setter seg ofte i kroppen og kan forårsake store fysiske smerter.

Så hvordan komme ut av et slikt «fangenskap»?

Gjennom bevisstgjøring finnes mulighet for endring.
Vi skreller bort lag på lag med tillærte sannheter og oppfatninger av hva og hvem vi er, inntil vi når dypere og dypere inn til vårt sanne JEG, som ikke har sett muligheten til å vokse seg synlig.

Den samme mannen uttalte også dette: «Jeg har aldri tørt å gå dypt nok før.»

Å gå i dypet krever mot, mye mot!

Med rosenmetoden ønsker vi å la kroppen vise vei til hvor dypt vi tør å gå, uten press men med respekt og ydmykhet for den enkeltes grenser og begrensninger.

zdrosentouch.com

Å UTFORDRE SEG SELV

Det siste covid-året har bydd på mange utfordringer. Alt fra nedstengt virksomhet, delvis nedstengt verden, monotoni og reise-stopp.

Hva gjør det med oss når vi blir tvunget inn i en langvarig og ufrivillig situasjon?

For min del har det vært interessant å gå gjennom et bredt følelsesspekter fra desperat utferdstrang til oppgitthet.

Et sted midt i mellom har jeg etter hvert funnet en form for ro. 

Utrykket «lær å blomstre hvor du er plantet» dukket stadig opp.

Jeg har, som så mange andre, gjort ting som før har vært utenkelige. 

For meg, som flykter sydover så fort gradestokken synker under ti pluss, som normalt ikke bader under 20 grader i vannet har det vært eventyrlig å overleve lange turer i snø og vind og kjenne kikket etter et iskaldt vinterbad.

For å dra noen tenåringer ut av en seig vinter-covid-dvale måtte min komfortsone utvides helt opp til Hovdens alpinbakker.

Der, på toppen av en bakke står vi, en rusten, middelaldrende mor, som parkerte sine ski for tretti år siden, tre tenåringer bestående av to halvt spanjoler og en etnisk afghaner, som knapt har hatt ski på beina.

Frykten er klam og urolig, den trenger gjennom vinterklærne og legger seg som en tung tåke mellom snøfillene som daler ned.

Hva nå?

Utsagnene: «frykten sitter kun i hodet», «du må tro på at du klarer det», «ikke tenk at det går galt»…. preller av som vann på gåsa og blir besvart med svarte, sinte ord.

Etter en times lirking, oppmuntring og overtalelser er vi nede, like hele, med litt mindre kjepphøye ungdommer, men ikke knekt og med mot nok til en ny runde og femten til!

Min glede over å bryte egne begrensninger, hive meg utpå og mestre var euforisk. Enda større var lykken over å se de unge vokse fra lammende frykt til ustoppelig utfoldelse, trygghet og skyhøye i pur mestrings-rus.

Frykt er ment å varsle oss om reell fare for så å skrues av når faren er over. Dette skjer ikke alltid og da står frykten og spinner i oss og fører til bevisste eller ubevisste begrensninger.

Frykten kan hindre oss i å leve det livet vi drømmer om å lengter etter.

Tør du å utforske din frykt?

Hva er på andre siden av frykten

Historie fra behandlingsrommet:

Å FINNE RO MED ROSENMETODEN

Per forteller: Jeg har opplevd mye vanskelig i livet. I godt voksen alder kollapset jeg etter en alvorlig sykdom og fikk diagnosen PTSD, post traumatisk stress syndrom.

Jeg var heldige som kom til en dyktig psykolog med fokus på og erfaring med å behandle traumer. Han veiledet meg gjennom levd liv og lærte meg teknikker for å roe ned et overaktivert nervesystem. 

Men behandlingen hos psykolog var ikke nok. Traumer sitter i kroppen og kroppen behøvde å bli møtt.

Den trengte støtte, trygghet og aksept for hva den hadde gjennomgått. 

Gjennom Rosenmetodens trygge berøring kunne kroppen forsiktig gi slipp på gamle minner, nervesystemet roe seg ned, helingsprosessen ble mer integrer og jeg kunne finne hvile.

Med disse to behandlingsformene, som suplementerte hverandre, kunne jeg sakte, men sikkert vende tilbake til livet og en bedre hverdag.

For meg var det helt essensielt å bli møtt kroppslig for å oppnå en helhetlig bedring.

Alle pasienthistorier er gjengitt på oppfordring og med samtykke av klienter. Navnet er fiktivt.

Berøring er helt essensielt for oss mennesker.
Det kalles vårt første og siste språk og har dypt helende effekt på vår helhetlige helse.

Jeg har behandlet sterkt demente og opplevd hvordan jeg gjennom berøring kan nå inn og oppnå en ekte tilstedeværende kontakt.
For en tid tilbake satt jeg med en døende kvinne i koma. Når jeg la hånden på hjertet hennes, rant tårene og hun presset frem et svakt takk før hun igjen forsvant inn i koma.
BERØRINGENS kraft er så enkel og samtidig så dyptgående.
Det er faktisk laget et eget ord for mangel på berøring, «hud-hunger».

Som kroppsterapeut berører jeg under trygge omgivelser. Jeg forholder meg til smittevernsregler for bransjen og jeg passer også på smittevernstiltak i mitt privatliv.

Kjenner du behovet for berøring?
Da er du velkommen, som du er, der du er i deg selv og i ditt liv.

Zenoba

zdrosentouch.com

https://klassekampen.no/utgave/2020-07-23/helbredende-klemmer

https://www.instagram.com/tv/B9weE96pM0b/?igshid=1nw065a55fw6g

NESTEN IKKE TIL STEDE

For mange år siden drev jeg en musikk-kafé hvor Jan Eggum likte å holde intimkonserter.

En av tekstene hans,

«nesten ikke til stede i sitt eget liv, litt våken her og der, et lite øre til hver…..»

berørte meg så sterkt at jeg ble nødt til å ta noen alvorlige valg i livet mitt.

Ordene dukker fremdeles opp med jevne mellomrom. De er blitt en påminner om å kjenne etter, ta en gjennomgang av hvor jeg befinner meg i livet og min egen tilstedeværelse i det.

Vi har så lett for å gli inn i rutiner, det som kanskje ikke er best for oss blir normalt, vi sløves stadig ned, cyberverden overtar for den nære, virkelige verden og vi lever fort med minimal tilstedeværelse.

Tilstedeværelse kan være smertefullt.

Vi tvinges til å kjenne etter på både godt og vondt, i oss selv, i møte med andre og i samfunnet vårt.

Orker vi det?
Tør vi?
Vil det tvinge frem endringer vi helst vil unngå?

Livet, dette skjøre, vakre og til tider utfordrende livet, utfoldes gjennom full tilstedeværelse.

Er du til stede i ditt liv eller kun litt våken her og der?

Med ønsker om en nær og tilstedeværende helg, i deg selv og i samspill med andre. 🌱

– Zenoba

GLEDE SOM MOTVEKT

Den siste tiden har jeg opplevd mye glede i møte med mange ungdommer.

Flere strever og opplever skolehverdagen og pålagte samtaler og utredninger med påfølgende diagnoser som unaturlig, ubehagelig, stigmatiserende og kjedelig.

Som en motvekt til alt dette finner de på ting for å ha det gøy, le og være glade.

De oppnår en form for balanse i alt det vanskelige og uutholdelige når latteren og gleden også får ta plass.

GLEDEN blir en motvekt til det vonde!

Når livet består av emosjonell selvbeskyttelse, overlevelses-roller, plikter og mye alvor gir det ikke alltid rom for å kjenne på egne følelser og behov. Gleden kan da bli fraværende og vi forblir uvitende om hva som gir oss glede.

Jeg undrer meg på om det er en av grunnene til at så mange ender opp med diagnosen depresjon med fravær av glede, manglende overskudd og lyst.

Disse fantastiske, kloke ungdommene er noen unike læremestere og har tydeligere vist meg viktigheten av å oppdage og dyrke gledene i livet, for lettere å tåle det vonde.

Jeg stiller ofte spørsmålet «hva gjør deg glad»?

Ofte blir det stille før et svakt «jeg vet ikke» høres.

Noen ganger må vi lete, prøve ting, kjenne etter, feile og prøve på nytt for å oppdage hva som faktisk gir oss glede.

GLEDE er en høyfrekvent følelse som gir energi og som kan balansere de mer lavfrekvente sinnstilstander som tapper oss.

Med rosenmetoden kan vi ofte komme bak de hindringer som blokkerer for gleden.

DUALITET OG DEN SKADELIGE SELVBESKYTTELSEN

For noen dager siden så jeg filmen «Selvportrett».
Det var for meg en usedvanlig smertefull og vakker opplevelse som ga uvurderlig innsikt i et liv hvor selvbeskyttelse har tatt over.

Lene Marie, som har hatt anoreksi siden hun var 10 år gammel sluttet å spise for å unngå å komme i puberteten og bli voksen. Hun ønsket ikke å være tynn eller å dø, men frykten for å bli voksen var sterkere enn frykten for å dø.

Hun beskriver en sterk dualitet i seg selv og den endeløse kampen mellom en sunn del som lengter etter å leve fullt ut, å skape, utforske og følge drømmer og en selvbeskyttelsesdel styrt av begrensninger, frykt og selvsabotering.

I Lene Maries tilfelle så vi tydelig hennes livsglede og styrke når hun var i sitt sunneste og skapte de vakreste scener for sine bilder, som ble internasjonalt anerkjent.
Da hadde hun glimt av håp om å tørre å møte frykten, om å bli voksen, bli frisk og leve det livet hun lengtet etter.

Vi behøver alle en form for selvbeskyttelse når vi utsettes for farer, innvadering, kritikk, krenking, urettferdighet, smerter og ubehag.
Noen ganger blir beskyttelsen kronisk og dominant og vi kan oppleve å leve i daglig kamp mellom selvsaboterende selvbeskyttelse og ønsket om et liv i frihet.

I behandlingsrommet ønsker vi å møte det som ligger bak behovet for den hemmende selvbeskyttelsen og de begrensningene denne kan føre til.

Ofte er det sterk frykt som dominerer.

Frykten for å være den vi er med alt det som aldri har fått anerkjennelse,
frykten for å gi slipp på den engang så nødvendige beskyttelsen,
frykten for noe ukjent som kan ligge så langt tilbake at vi ikke har bevisste minner om det.
Frykten kan være så dypt begravet at vi ikke engang er klar over at vi har en selvbeskyttelse basert på frykt.

Når vi møter kroppens minne kan vi møte det som har ført til hemmende selvbeskyttelse.
Gjennom bevisstgjøring og medfølelse gir vi større rom for å gi slipp på den beskyttelsen som vi ikke lenger behøver og oppnå en bedre balanse i oss selv slik at vi kan leve et liv med friere pust, mykere kropp og i større harmoni med våre ønsker, lengsler og drømmer.

De preción: fra press/trykk
– tanker på en søndag

Depresjon er en diagnose som de fleste til tider kan kjenne seg igjen i. Ungdom på utredning havner ofte i denne kategorien.
Depresjon er svært forenklet beskrevet, en betegnelse på å føle seg nedtrykt, med nedsatt evne til glede, konsentrasjon og handling og deles inn i forskjellige kategorier.
Uten ønske om å forenkle eller bagatellisere denne til tider særs alvorlige diagnosen, eller lidelser denne kan føre til, vil jeg dele noen tanker rundt det som jeg velger å kalle «hverdags-depresjonen».

Hva kommer denne økende depressive adferden fra?

Ordet depresjon kan deles til
«de preción» som på spansk betyr «fra trykk/press».

For meg er dette en svært naturlig forklaring på hvorfor vi føler oss deprimerte.

Når vi er under press over tid blir vi trykket ned, nedtrykte.

Når vi ikke kan uttrykke våre ekte følelser, behov og meninger må vi trykke dem ned et sted inni oss.

Når følelser inni oss hoper seg opp blir vi som en trykk-koker som bruker alle krefter til å holde lokket på plass slik at vi ikke koker over.

Når vi forblir aktivert i beskyttelsesmodus som
«fight-flight-freeze» på grunn av hendelser hvor vi har vært i pressede situasjoner, er det naturlig at vi blir utslitt og kjenner på reaksjoner etter langvarig press og blir deprimert.

Vi snakker om over og undertrykk når blodtrykket skal måles. Dette trykket forteller mye om vår helsetilstand. Høyt undertrykk er mer risikofylt enn høyt overtrykk.
Kanskje det rent billedlig kan beskrive emosjonelt overtrykk som press utenfra og undertrykk som press innenfra?

Det er mange situasjoner i et menneskeliv som kan oppleves som trykkende og presset. Noen ting må vi tåle, lære å stå i på en så god måte som mulig, andre situasjoner kan vi forlate eller endre.

Jeg opplever stadig at noen utfordrende situasjoner, som ikke kan endres og som ikke kan forlates, blir enklere å forholde seg til når vi står tryggere i oss selv, gjenkjenner egne triggere, gir oss selv tid til å føle og reflektere før vi handler.

Ofte må vi gi slipp på egne og ytre forventninger og oppfatninger, innlærte mønster og tankesett og akseptere tingenes tilstand før vi kan finne et bedre ståsted for oss selv, hvor vi kan tåle uten at presset fra det vonde blir for stort.

Vi har det best når vårt emosjonelle trykk er i balanse, akkurat slik som blodtrykket vårt bør være.
Hvordan måles det emosjonelle trykket?
Det kan kartlegges gjennom utallige skjemaer og samtaler, men det aller viktigste er å finne den emosjonelle trykkmåleren og lære å bruke den.

Som med alt annen krever beherskelse øvelse. For å kunne bruke vår indre trykkmåler må vi øve, lytte, gjenkjenne, justere og endre det som skaper usunt trykk inntil vi oppnår en balanse som gir overskudd til liv og lyst.

Alt godt!
-Zenoba