Forfatter: Admin

Å elske alle versjoner av oss selv er en vei til heling.

Ikke bare den sterke, kloke og harmoniske delen – men også den redde, sinte, sårbare, usikre og skamfulle. Alle disse sidene har en gang forsøkt å beskytte oss. De har gjort så godt de kunne med det de visste og det de hadde tilgang til.

Når vi avviser deler av oss selv, skaper vi indre motstand. Når vi møter dem med undring og vennlighet, skjer det noe annet. Kroppen kan mykne. Pusten blir friere. Det som var fastlåst, kan begynne å bevege seg.

Å heles handler ikke om å bli en ny person.

Det handler om å romme den vi allerede er – i hele vårt mangfold.

Kjærlighet til oss selv er ikke selvopptatthet. Det er en stille aksept av at alt vi har vært. Når vi møter oss selv med empati og holder rundt alle våre indre versjoner med varme – også den skamfulle – skaper vi trygghet i oss selv.

I den tryggheten kan vi ikke bare åpne for mer kjærlighet til oss selv, men også i våre relasjoner og i livet

Når noen tilraner seg makten til å definere hva en annen person behøver, åpner det for overgrep. 

Ved åndelig overgrep har noen tilranet seg makten til å definere og INNVADERE åndslivet, en persons tankevirksomhet, religiøse oppfatning, følelsesliv og definisjon av seg selv. Fagfolk ser mange likheter mellom seksuelle og åndelige overgrep. 

Den utsatte kan slite med skam, skyld, frykt, undertrykkelse og kroppslige smerter. Mens seksuelle overgrep ofte er forbigående, kan åndelig overgrep vedvare livet ut.

Er du født inn i et system som opprettholder makten til å definere og invadere, vil det stadig komme nye overgripere til. Den utsatte lever med en konstant trussel om angrep mot et autentisk, fritt åndsliv.

Ved åndelig overgrep har man lært å gi avkall på seg selv, noe som igjen kan øke risikoen for å ytterlige utsettes for andre overgrep. 

Mitt ønske er å belyse dette ømtålige og såre temaet slik at du, som kjenner deg igjen skal få anerkjennelse for hva det har gjort og gjør med deg.

Gjennom anerkjennelse åpnes muligheten for å frigjøres fra skam, skyld, frykt og lav egenverdi, for å omfavne vårt autentiske åndsliv, vår indre frihet og våre selvstendige valgmuligheter til å fritt velge vår TRO.

En psykolog jeg samarbeider med sa så klokt forleden: «Mennesket først, deretter religion.» 

Samme dag sa en av mine kristne klienter: «Mennesket først, deretter Gud.»

En menighetsarbeider uttalte etter behandling:  «Jeg har aldri kjent Guds nærvær sterkere enn nå i dette rommet.»

En prest opplever at den psykoterapeutiske tilnærmingen til kropp og helhet har gitt de beste resultater i hans heling.»

Flere sammenligner møte med sitt indre som en sterkt guddommelig tilstedeværelse. 

Det er absolutt plass til TRO i behandling. Dette innlegget gjelder ikke tro, men utøvelse av makt  som kan føre til åndelig overgrep.

Jeg ønsker å skape et åpent rom med stor nok takhøyde til at du kan finne DEG, din vei, i TRO og liv. 

I kjærlighet 

Zenoba

Det er lov å ldele.

I deskriptiv etikk beskriver en moralske oppfatninger og praksiser i ulike samfunn uten å ta stilling til om disse oppfatningene er rette eller gale.

Deskriptiv etikk beskriver hvordan ting er og normativ hvordan ting bør være.

Å SNU SEG BORT FRA SANNHETEN

Det finnes et øyeblikk før løgnen.
Et lite sekund der sannheten er synlig,
men ubehagelig.
Der velger vi.

Verden i dag er full av mennesker som vet,
men som later som de ikke vet.
Ikke nødvendigvis av ondskap,
men fordi sannheten koster mer enn de er villige til å betale.

Urett skjer sjelden fordi ingen ser den.
Den skjer fordi mange ser –
og velger å se bort.

Hvorfor?
Fordi sannheten forplikter.
Den krever handling, brudd, tap av komfort,
tap av identitet.
Hvis jeg erkjenner det som skjer,
må jeg også erkjenne hvem jeg er i møte med det.

Det er et spørsmål som ofte dukker opp i behandling;
«hvordan kunne de ikke se?»

Og hva skjer med de utsatte ofrene?

De lærer tidlig at smerte ikke er nok til å bli reddet.
At det å rope ikke garanterer at noen svarer.
De lærer å bære det alene,
å tvile på sin egen virkelighet,
å bli små for ikke å være til bry.

Noen blir stille.
Noen blir sinte.
Noen forsvinner inni seg selv.
Felles for dem er dette:
De mister ikke bare trygghet –
de mister tilliten til verden.

Når sannheten blir ignorert lenge nok,
blir den til arv.
Traumer som ikke ble sett,
går i arv som taushet, skam og kroppslig hukommelse.

Det farligste er ikke brutaliteten.
Det er normaliseringen.

For når vi vender oss bort fra sannheten ofte nok,
slutter vi å kjenne den igjen.
Og da trenger vi ikke lenger å velge.

Da har vi allerede valgt.

Livssorg

Jeg snakker ofte om livssorg. Sorgen som kan dukke opp når bevisstheten øker og vi kommer i kontakt med vår egen sannhet.

Sorgen over de delene av oss selv vi ga avkall på for å høre til, passe inn og være trygge. 

Drømmer, behov og indre sannheter som ble lagt til side, som ikke fikk plass. Handlinger gjort i overlevelse, valg vi har tatt uten full hjertekontakt. 

«LIVSSORG ER SORGEN OVER DET SOM KUNNE VÆRT, MEN SOM IKKE BLE.»

Å tillate denne sorgen, er å hente hjem det som ble forlatt

 – de delene av oss som ikke fikk rom.

I dette møtet skjer heling. Her åpnes en ny frihet. En rolig, ærlig forbindelse til den du alltid har vært, innerst inne.

Livssorg kan være en portal. Fra tilpasning til sannhet, fra å leve adskilt fra oss selv til å leve i kontakt. Til nye mulighet og nye drømmer.

DYP, VARIG HVILE

• tanker etter en sjelfull reise

Det er en underlig følelse å kjenne på.

Den nevroplastiske transformasjonen – som om hjernen faktisk endres. 

Kroppen blir både tyngre og lettere på samme tid.

Et øyeblikk var det faktisk tungt å snakke med avspent ansikts-muskulatur.

En dyp, varig hvile.

I stillhet. I kaos. I stress. Selv i skumle situasjoner.

En dypere, indre hvile jeg nå bærer med meg og kan gå inn i.

Og det er kanskje akkurat det hvile egentlig er –

ikke fraværet av aktivitet,

men evnen til å være midt i alt, uten å miste kontakten med det rolige punktet inni.

Bare et øyeblikk.

Et pust.

En myk påminnelse: jeg kan hvile her også.

Hvilen får plass mellom ordene,

i blikket jeg møter andre med,

i måten jeg spiser, går, snakker og lytter.

Den trenger ikke alltid et stille rom –

den trenger oppmerksomhet.

Og litt vilje og mot til å slippe.

Å VÆRE I DET SOM ER

-en gjenfortelling 

Hans satt alene ved det lange spisebordet. Ikke en lyd i huset, bare den lave duringen fra kjøleskapet. Klokka var 06:42. Han hadde vært våken siden 04. Kroppen verket. Ikke sånn som etter en hard treningsøkt – nei, mer som en tyngde han ikke kunne plassere.

En gang var dette suksess. Store eiendommer, raske beslutninger, høy inntjening. Kontrakter signert i løpet av minutter. Han hadde ofret alt – kjærligheten, kontakten med barna, de gamle vennene han sluttet å ringe. Alt for det han trodde var suksess, følelsen av  makt og kontroll.

Men så… begynte ting å glippe.

Markedet snudde. Eiendommer som skulle vært solgt for måneder siden sto nå tomme og slukte penger. Et prosjekt ble stanset av kommunen. Leieinntektene forsvant én etter én. Telefonen som pleide å ringe konstant, hadde vært stille i fire dager.

Han stirret ut av vinduet. Trærne rørte så vidt på seg i vinden. Det var noe urovekkende med hvor stillestående alt var.

For første gang på lenge kom han ikke videre ved å “pushe” ting gjennom. Det var som å stå å stampe uten å komme noen sted, utslitt men samtidig elektrisk av urolig, uforløst energi. 

Og det var da det begynte å skje. Ikke ute – men inne.

Et indre trykk, som en demning som langsomt begynte å sprekke opp. Ikke lenger panikk– men en stille, sakte kollaps. Terapeuten han hadde begynt å se, snakket om overlevelsesmodus. Om å bruke suksess som flukt fra seg selv.

“Men hva rømmer jeg fra?” hadde han spurt.

“Stans. Kjenn etter,” hadde hun svart.

Så han hadde stanset. Prøvd.

Og det var i tomheten han begynte å finne konturene av noe annet. Ikke gevinst. Ikke mål. Men aksept. Stillhet. En merkelig form for lettelse. Ro.

Kanskje livet ikke lenger handler om å vinne, men om å være?

Være her. I kroppen. I nået. Med alt som er – også det som gjør vondt. Å bare være i det som er akkurat slik det er nå.

TANKER OM FRYKT, LYDIGHET OG MOT

Forleden var jeg på Kilden teater, på en forestilling om historien bak Roseslottet, en fantastisk minnespark i Holmenkollen. 

Det som festet seg i meg var dette:

«DIKTATUR TRENGER FRYKT OG LYDIGHET, DEMOKRATI TRENGER MOT.»

Jeg har over tid reflektert over hva som får oss til å handle på tross av det som ikke kjennes riktig ut. 

Er det frykt? 

Som igjen fører til lydighet? 

Det krever mot å gjøre motstand. Som barn var det muligens en umulighet. Var det da frykten som gjorde oss lydige?

Som fikk oss til å bli noe annet enn det som var riktig innerst inne? 

Frykt er kanskje det mektigste, ikke fysiske, våpen i all krigføring? Massemedia har en tendens til å fore frykten. Blir vi redde nok, blir vi da lydige? Føyelige? 

Sosiale media. Frykten for å ikke nå ut, få likes, bli sett, anerkjent, få en business til å gå rundt. 

Blir vi så redde at vi hopper og danser oss bort fra oss selv i frykt og lydighet? 

Hvor stor makt skal trender og algorytmer få i livet vårt?  

Frykten for andres forventninger, meninger og behov. Hva gjør den med vår egen autentisitet? 

Hvem blir vi når vi lar oss styre av frykt? 

Hvor blir det av motet, det riktige og det sanne? 

Et annet ordtak lyder slik: 

«Alt du trenger er på den andre siden av frykten.» 

I terapi har vi fokus på mot. Og vilje. 

Motet vi behøver for å møte våre frykter, viljen til å gå gjennom og ut på den andre siden. Til det som venter der. 

Hvem ville du vært på den andre siden av frykt? 

NERVESYSTEMET KAN LÆRE TRYGGHET

• en historie om underbevisst stress-respons påvirkning på liv og helse

Jeg visste ikke at jeg levde i konstant frykt før nå nylig. I åresvis har jeg kjent på at noe inni meg går for fort. Noe som ikke skrus av. Jeg kan våkne brått på natta med en uro. Før jeg åpner øynene om morgenen, spinner hjernen – full av tanker og gjøremål.
Kroppens spenninger er konstante, uansett hvor mye yoga, massasje og avspenning jeg gjør.
Fatigue, kronisk slitenhet, har preget dagene i lang tid. Jeg har små vinduer med energi som alle daglige gjøremål må presses inn i. Før jeg går tom.

Slik har jeg holdt på. Ubevisst. Et helt liv.

Så skjedde noe!

Jeg forstod plutselig sammenhengen mellom fatigue, traumer og stressrespons. Noe inni meg klikket. Som om en indre visdom fikk komme frem.

Allerede som baby opplevde jeg dyp frykt og utrygghet. Hjernen min lærte at jeg aldri var trygg, og jeg gikk inn i alarmberedskap. Allerede som baby…
Den dype sorgen som alltid har ligget på lur, ble nå forståelig.

Hvis vi lever i konstant indre frykt og triggere, formes hjernen vår til å være i alarmberedskap. Det blir normalen – og som oftest er vi ikke engang bevisste på at vi lever i stressrespons.
Nevroplastisitet – hjernens evne til å endre seg – gjør at denne tilstanden kan føles permanent. Men det betyr også at vi kan trene nervesystemet til å finne trygghet igjen.

Trygghet kan læres – i kontakt med kroppen, i bevissthet og i berøring.

Når vi er fanget i overlevelsesmodus:
– Hjernen leter etter fare, selv når vi er trygge
– Kroppen lagrer spenning og stress
– Vi reagerer instinktivt, uten å velge hvordan vi vil handle

Men fordi hjernen alltid kan formes, kan vi omskrive mønstrene våre:

Gjennom trygg berøring og økt bevisstgjøring kan nervesystemet få nye erfaringer. Opplevelsen av ro og støtte, fysisk og emosjonelt, skriver nye spor i hjernen.

Nevroplastisitet betyr at endring er mulig – ikke over natten, men over tid.
Du kan lære trygghet. Du kan heles.
Omprogrammeres akkurat slik du en gang ble programmert.

HVEM ER DU MENT Å VÆRE? 

Føler du at du har mistet kontakten med den du en gang var? 

Kanskje livet har dratt deg i mange retninger, og du er usikker på hvem du er blitt? 

Eller har du, i forsøket på å tilpasse deg endringer, drevet bort fra deg selv, drømmene og verdiene som skulle veiledet deg? 

Hva om det å føle seg fortapt egentlig er det klareste tegnet på at det er tid for å finne vei til en dypere forståelse av oss selv, en sterkere forbindelse til vår indre visdom og en sann erkjennelse av hvem vi virkelig er?

Er det tid for å stoppe litt opp og finne en annen vei, inn til deg? 

Å BLI SETT GJENNOM ET KJÆRLIG BLIKK

Jeg legger merke til at han observerer meg, blir litt fraværende i blikket. Ser litt ut i luften, observerer livet på stranda nedenfor terrassen. Etter alle disse årene kjenner jeg ham, vet at nå kommer det snart, resultatet av disse observasjonene han gjør i stillhet.

Kanskje ikke i dag, men snart. Når han har reflektert og finner det passende. Han bruker ikke så mange ord, kun nok til å sette i gang en prosess, i meg. 

Min venn, min veiviser til de dypere lagene i meg selv. 

En ettermiddag, mens duften av nykvernet kaffe fyller rommet, når kveldssolens lave stråler inn på kjøkkenet. «Stå helt stille» utbryter han og drar opp mobilen. 

Et foto av meg, tankefull og badet i sollys. 

«Slik ser jeg deg», sier han lett.

Kun det. 

Av og til ser jeg på dette bildet, ser meg, gjennom hans blikk. 

Min mottakelighet i disse møtene er basert på gjensidig respekt, medmenneskelig kjærlighet og gode intensjoner. Jeg lytter, tar inn og leter etter svarene i min egen gjenklang. Noen ganger, som nå, kom de raskt, andre ganger har det tatt år. Faktisk år!

Ord… som frø som blir sådd, noen spirer fort i fertil jord mens andre ligger i dvale, trenger mer næring og lengre modningstid eller bare dør ut.

I terapi er det fokus på akkurat det å bli sett, med et åpent blikk, empati, medmenneskelighet og undring. Der vi mangler ord kan berøringen nå inn, til de dypeste lagene. I deg. Slik at du kan se deg på en ny måte, med nye muligheter.