Blogg innlegg

KOLLEKTIVE TRAUMER

• og hvordan de påvirker deg

Traume….  dette begrepet som i dag blir brukt og misbrukt i dagligtale og som kanskje har mistet sin opprinnelige betydning. 

Ordet «traume» kommer fra gresk og betyr sår eller skade. Et traume er altså ikke selve hendelsen som har skjedd, men den skaden hendelsen har ført til når såret ikke er blitt leget. Det er normalt å ha sterke reaksjoner etter overveldende hendelser.

Et kollektivt traume forbindes gjerne med krig, store ulykker eller hendelser og naturkatastrofer.

De mer subtile hendelsene, som emosjonelle traumer, defineres som en eller flere overveldende hendelser som vi ikke får mulighet til å bearbeide. Som har etterlatt sår i oss.

Når flere i et samfunn er utsatt for dette, blir det et felles, kollektivt traume. Det aktiverer stressreaksjoner, kamp, flykt og frys, som ikke skrues av og som styrer vår adferd, våre oppfatninger og muligheter i livet. Og i samfunnet. 

Husker du tv serien Twin Peaks? Jeg så kun en episode fordi den vekket så mye ubehag i meg. Jeg hørte nettopp at byen jeg bor i blir omtalt som Twin Peaks.

Hva ligger i vårt kollektive felt som får utenforstående til å konkludere med slike sammenligninger?

I Agder ligger vi på landstoppen for uføretrygdede med muskel og skjelettplager.

Smerter, som i mine observasjoner, ofte kommer fra vedvarende stress-responser som ubevisst sitter i kroppen. 

Om du fremdeles henger med og leser, dukker det muligens hendelser opp som kan sitte i din kropp? Uutholdelig ubehag og overveldende opplevelser som aldri ble anerkjent. Kanskje ikke nevnt. Eller bagatellisert. Avvist. 

Det ruller opp saker både i og utenfor media og nå. Hendelser som har krenket og påvirket stress-faktorer for de utsatte. Jeg tror det er et skifte på gang. At det skjulte må opp og frem i lyset. Anerkjennes for hva det var. Er. Har blitt. 

ENDRING

Slik kan vi hver for oss og i fellesskap heles. Som individ og som samfunn. 

Gå fra stress-respons til å virkelig å leve. 

Modig, frimodig, fritt og sant. 

Ghandi sa:

«Du må være endingen du ønsker å se i verden». Det begynner med oss selv.

ER DU USIKKER PÅ HVA STRESS-RESPONS ER? Her en en liten oppsummering 

I KAMP-REAKSJON står vi ofte på barrierene og kjempe intenst for alle saker vi kan engasjere oss i. Den minste ting, som for andre er en ubetydelig bagatell, kan bli en kampsak, fordi nervesystemet vårt er innstilt på å kjempe, argumentere  og vinne.

I FLUKT har vi behov for å rømme fra noe som blir for ubehagelig. Flytte fokus over på noe annet som distraherer oss fra ubehaget.

Her har vi mange muligheter. 

Vi kan ruse oss, ha overdreven fokus på jobbing, inntjening, trening, sex, religion mmm… 

Det er overdrivelsen, forsering og manglende grenser som kan tyde på en flukt-respons. 

FRYS-RESPONS kommet gjerne når kamp og flukt ikke har vært mulig. Vi gir opp, nummer oss ut.

Da oppstår ofte depresjon, manglende gjennomføringsevne, fokus på hindringer, oppgitthet, offer-følelse og apati. 

Er du interessert i å arrangere et seminar om kroppens stress-reaksjoner og hvordan de påvirker oss som individ og samfunn, finner du info på min hjemmeside.

Det er ofte så uendelig mye lettere å se andre enn seg selv. Se de endringene vi ønsker fra en partner, kolleger, venner og familie. Hvor mye bedre vi ville fått det om de bare kunne…

Vi kan holde på lenge. Et helt liv. Å legge både makten og ansvaret for egen lykke eller ulykke hos andre. Jo lenger vi holder på jo mer distanserer vi oss fra oss selv.

Carl G. Jung beskrev det slik: (litt omformulert i oversettelsen)

«Det er imponerende hvor mye vi kan kludre til eget og andres liv og samtidig være totalt ute av stand til å se hvordan opphavet til kludderet har sitt utspring i oss selv.

Hvordan vi stadig gir det destruktive næring og holder det gående. 

Ikke bevisst, selvfølgelig!

For bevisst er vi opptatt med å klage og anklage en ytre verden, de andre.

Det er en ubevisst faktor som spinner de illusjonene som tilslører vår verden. 

Og det som blir spunnet, er en kokong, som til slutt vil omslutte oss fullstendig.»

Det er tøffe påstander. 

Kanskje du blir provosert, irritert og sint? 

Jeg ville også blitt det, før. Når jeg relaterte egen smerte, lykke og ulykke til andres adferd. 

Så skjedde et gradvis skifte. Jeg flyttet fokus. Bort fra de andre. Inn i meg selv, til min egen underbevissthet. 

Det ble en spennende verden, i en helt ny frihet!

Litt som å være detektiv i sitt eget indre. På stadig søken etter underbevisste programmeringer som laget kludder og som kunne transformeres til nye sannheter og nye muligheter.

Jeg var ikke lenger et offer hvor min verdi, lykke og aksept ble definert av andres adferd. Jeg tok tilbake makten og ansvaret jeg hadde gitt fra meg allerede som barn, da jeg, som andre barn, var avhengig av andres validering og omsorg. 

Det var tid for en forsinket utvikling av en barnlig del som satt fast i fortid.

For å spinne meg ut av kokongen. 

DEN NYE MEG

Latterkrampe! Fullstendig latterkrampe som ikke ville stoppe.

Slik var min siste opplevelse på benken. 

Jeg har opplevd det før, i behandling.

Den latteren som er helt umulig å holde tilbake, som bare triller ut.

Og forløser.

Jeg lå på benken. Avventende. 

Kjente på den kjente dualiteten mellom nåtid og fortid, gamle reaksjonsmønster i møte med dette øyeblikket. Tillot meg selv å være i, vente. Uviss på hva som ville dukke opp.

Så skjedde det. Noe løsnet. 

Og jeg kunne ikke slutte å le. 

Jeg visste at fra det øyeblikket var jeg ikke den samme. Jeg hadde trått inn i noe nytt.

For hver gang vi får en dypere innsikt og avdekker et nytt lag, skjer det en endring i oss. Stor eller liten, men allikevel en endring.

Vi er ikke den samme etterpå.

Kanskje du synes det høres skummelt ut med denne typen behandling? 

Er redd for hva du vil føle.

Hva om det er latter?

Lettelse? 

Undertrykt glede som venter under gamle lag av støvete programeringer.

Alt godt.

Zenoba

NESTEN IKKE TILSTEDE I MITT EGET LIV

• en historie om dissosiering

Store deler av livet har jeg måtte flykte. Fra gjentakende overveldelser. Ut av kroppen. Ut av følelser. Ut av livet. Inn i dissosiering.

Gjennom behandlinger fikk jeg kjent på hvordan jeg gled inn i en svevende, følelsesløs tilværelse. Et sted jeg kunne hvile. Avstengt fra det vonde. Uberørt av andre.
Uten kontakt. Pakket inn i myk, beskyttende bomull. En illusjon av trygghet. Et sted midt i mellom liv og død.

Ettersom jeg lærte å kjenne igjen denne flukten som en traumereaksjon, forstod jeg hvor lite jeg var tilstede. I livet.

I dag, flere år etter denne oppdagelsen, er jeg blitt ganske bevisst på viktigheten av å holde meg her, være til stede.
I meg selv. For de rundt meg.

Innimellom møter jeg dem, triggerne. Da kan jeg kjenne hvordan flukten lokker meg inn i det som har vært min trygghet.
Men jeg blir i livet. Her og nå. Stort sett.

Inntil jeg uventet og i et sårbart øyeblikk ble trigget ut.

Som i sakte film følger jeg egen respons. Pusten som stilner til den nesten stopper, nummenheten i kroppen, avstanden til omstendighetene, menneskene, lettelsen over å komme bort.
Og irritasjon. Over dem som drar meg tilbake. Forstyrrer. Ikke lar meg gå.

En facinerende dualitet. Hvor den bevisste voksne observerer og lar den skadede barnedelen få flykte. Et lite øyeblikk.
Går dypt inn, nesten som i transe. Får en større forståelse av triggerne, av den opprinnelige opplevelsen og hvilken betydning den har fått i livet mitt.
Jeg heles, dypere enn før.

Denne reaksjonen kan nok virke skremmende for andre. Men ikke for meg. Det er jo dette jeg alltid har gjort. Forskjellen nå er at jeg hele tiden er bevisst på dualiteten og vissheten om at jeg kan vende tilbake når som helst.
Fordi jeg nå kjenner mønsteret. Fluktruten ut men også veien tilbake. Til her og nå. Min våkne, tilstedeværelse i livet.
Her. Hvor jeg LEVER nå.

«Stort sett helt tilstede.
I mitt eget liv.»

TERAPI, EN SAMFUNNSPLIKT?

Er du en av dem som tenker at egenterapi er å fokusere for mye på seg selv? At man rett og slett er for selvopptatt.

Da er det fint om du leser videre her.

TERAPI kan være et litt skremmende begrep for mange. Det er fremmed, kommer opprinnelig fra gresk og betyr
«en aktiv handling for å løse et problem hos seg selv (egenterapi) eller andre.»

For å finne et «problem», som jeg velger å kalle en ÅRSAK, er det nødvendig å snu fokus mot seg selv, i søken etter det som hindrer oss i å leve autentisk og i frihet.

NÅR FORTID SKRIKER OM OPPMERKSOMHET
Uforløst historie har en tendens til å holde oss fanget i fortid og i oss selv.
Ubevisste programeringer kan dominere og trigges til uforståelige følelser og adferd som kan være utfordrende å være i.
Både for oss selv og de rundt oss.
Nåtid styres av fortid.

HELING
I terapi fokuserer vi innover.
I denne prosessen er det helt nødvendig å rette oppmerksomheten inn, på oss selv.
Det er slik vi blir kjent med alle delene i oss.
Deler vi ikke er bevisst, har måtte «glemme», spalte av eller prøver å ignorere, men som romsterer i det ubevisste.
Gjennom disse anerkjennende bekjentskapene kan glemte deler inviteres inn til en helhet.
VI HELES.

BEVISST TILSTEDE I RELASJONER
Når vi styres mindre av fortid, kan vi være mer bevisst tilstede i våre relasjoner.
Det blir lettere å samhandle og se hvordan vi påvirker og påvirkes i relasjoner.

DIN PÅVIRKNING I SAMFUNNET
Når den energien vi har brukt på å leve i gamle begrensninger frigjøres, åpnes nye muligheter for økt balanse mellom egne og andres behov.
Vi samhandler bedre.
I våre relasjoner og i samfunnet.

Tenk om flere så verdien av indre heling. Av resultatet for hver enkelts bidrag til felleskapet.
Av samhandling.

At vi er en helhet som påvirkes av hverandre.
På godt og vondt.

Kan du forestille deg hvordan verden kunne sett ut da?

Hva vil det si å vandre den smale vei? 

Etter et par uker på den kontrastfylte øya, mellom det autentiske, urørte og det artifisielle, hurtigvoksende og kortsiktige, gjør jeg meg alltid noen tanker. 

Tanker om veier, valg og bærekraft.

Jeg søker til de smale, rolige sideveier. Smugene som tar meg på oppdagelsesferd i det skjulte. Bort fra allfarvei, kjedebutikker, grelle reklameskilt og horden.

Der finner jeg perler. 

De verneverdige husene med vakre utsmykninger. Kunstnere og håndverkere fordypet i kreativ prosess. 

Skeive, nedtråkkede trapper til små nisjebutikker, med skatter som aldri når kjedebutikkene. 

Produkter som kan spores, med signatur, personlig historie og lang levetid.

Cafeer med sjel, hvor de lekreste retter trylles frem med kjærlighet, stolhet og høy næringsverdi. Hvor vinen serveres i munnblåste krystallglass fra bruktbutikken på hjørnet og kaffekoppene har slitte gullkanter.

Hvor de gamle hviler på en pinnestol i skyggen mens de minste barnebarna sover siesta.

Levd liv. Nye liv. Sammenfiltres av felles historie.

Her finner jeg samtalene. Om livet. 

Hva som er viktigst. 

Konklusjonen er den samme. Vi må finne kjernen. I oss selv. 

Det er der du finner det. 

Det du leter etter. 

I deg. 

I behandling reiser vi i tid. 

Observerer veien frem til nå. Så søker vi den smale veien, den som ingen andre har gått opp for deg. 

Stilner stemmene utenfra slik at du kan høre din egen hvisking. Demper inntrykkene utenfra slik at du kan se.

Din vei. 

10 GRUNNER TIL AT ENDRING TAR TID

• del 1. av 10

Endring tar tid – og det kan være frustrerende. Sakte fremgang er en naturlig utvikling og en uungåelig del i livet.

Selvom de fleste av oss ønsker en «kvikk-fiks» tar endring som regel lengre tid enn vi ønsker. Her er noen grunner for det.

Gamle vaner er dypt forankret i oss og kan være vanskelige å bryte.

De styres av det underbevisste, både hjernen og nervesystemet vårt er «programmert» til å reagere på en spesiell måte. Reaksjoner som ofte kommer fortere enn vi kan tenke.
Vi handler på autopilot.

For å bryte disse programmeringene behøves det først og fremst bevisstgjøring. Vi kan ikke endre noe vi ikke er er bevisst.

Det tar tid å bryte mønster.

Vi transformeres på et nevropsykologisk plan, hvor hjerne, nervesystem, kropp og følelser skal samhandle på en måte som gjør at hele deg kan komme i bedre harmoni.

Tiden er vår læremester.
Vær tålmodig med deg selv og applauder hver minste endring til et friere liv.

TRENGER DU STØTTE PÅ VEIEN?
Jeg anbefaler å investere langsiktig for varig endring.
Nå tilbyr jeg et 12 ukers behandlingsforløp som kan åpne for akkurat den endringen du behøver for å få en bedre hverdag.

Du kan velge mellom fysisk oppmøte med kroppsbehandling eller kroppsorientert samtale online.

Alt godt!

UT AV ENSOMHET

Jeg har vært ensom hele livet. Tror faktisk at jeg ble født ensom. 

Ikke alene. Bare ensom. 

Alltid litt på utsiden av kretsen, i familie, blant venner, på jobb. Som om jeg aldri helt fant min plass.

Det synes ikke på meg. Jeg har en tendens til å være midtpunkt. Folk trekkes mot meg, lytter til mine historier, meninger og liker mitt gode humør. 

Jeg blir oppfattet som sosial og er faktisk et populær innslag i sosiale sammenkomster. Paradoksalt nok.

For en tid tilbake begynte jeg i terapi. Med denne terapeuten som tar meg med på en tidsreise. Som belyser sammen med meg og viser vei til krinkler og kroker i min historie som jeg aldri har gitt oppmerksomhet. Vi blåste bort gamle lag av støv og lette med nysgjerrighet. Som om vi var på skattejakt.

Og der, i en støvete krok i meg fant vi det. 

Det glemte barnet. 

Han som aldri helt passet inn.

Som aldri fikk mulighet til å vise hvem han virkelig var. 

Møtet var sterkt.

Jeg gråt stille.

Varme tårer.

Noe rant ut av meg med de tårene. 

I ettertid har jeg undret meg over at det var mulig å endre så mye så enkelt. Så raskt.

Jeg har forstått at jeg var gjennom en modningsprosess. At ensomheten var uutholdelig. At ønsket om endring ble sterkere enn frykten for å møte smerten det glemte barnet satt i. 

Paradoksalt, igjen.

Det var jo den smerten jeg har bært på og som har ført til ensomhet hele livet. Uten at jeg var klar over det.

Etter det møtet, i den støvete kroken i meg, er jeg endret.

Jeg er ikke ensom, selv om jeg ofte er alene. 

S U P E R T R I G G A og glad

• En historie om triggere som veivisere

Jeg er så trigget at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene kverner dag og natt. Hver minste handling blir micro-analysert. Hvert ord vridd og vrengt. 

Kroppen verker.

Hodet spinner. 

Jeg trekker meg tilbake til ensomhet.

I refleksjon.

Og finner følelsen som skaper kaos og dyp smerte.

S KY L D!

Forundret sitter jeg der med skyldfølelsen. Reiser frem og tilbake på tidslinjen. Forbi min egen linje, til generasjonene før meg.

Stopper opp der jeg kjenner noe resonnerer i meg. Drar gamle minner opp av glemselen. Sakte dannes et mønster.

AV PÅLAGT SKYLD.

Min skyld. Pålagt skyld. Nedarvet skyld. Kollektiv skyld.

Triggerne viser vei til det jeg behøver å kjenne på for å forstå. Finne den røde tråden på tidslinjene. 

Jeg kjenner gleden i alt det vonde i det en livslang dårlig samvittighet slipper taket.

Takker lydløst den urettferdige som projiserer egen skyld som er for tung å bære. På meg.

Kjenner gleden over å gå dypere.

For å kunne forløse.

Bli friere.

Helere.

Gladere.

BAKENFOR SKAM

• en historie fra virkeligheten, gjengitt for å gi håp.

Skam….denne følelsen som siver inn i hver celle i kroppen. Som en usynlig gift og bryter ned alt av verdi. 

Skam, nedarvet i generasjoner.

Skam, over egen uheldige unnfangelse.

Skam, i møte med blikket til en forelder.

Skam, over egne behov og følelser.

Skam, for å ikke få det til.

Skam, over å være for flink.

Skam, over å være til.

Skam, i kroppen.

Skam, i sjelslivet. 

Påført skam.

Selvpåført skam.

S K A M ….

Skammen satt som en dolk i ryggen.

Smerten våknet meg om natta.

Utmattet meg om dagen.

Krummet ryggen i et forsøk på beskyttelse.

Vistes på MR.

Fikk et navn, en diagnose. 

Blå resept på piller.

Det riktige ordet ble aldri nevn.

Skam.

Det gikk ikke over.

Kunne ikke medisineres bort.

Så jeg satte meg ned.

Med skammen. 

Lyttet, lenge. I uutholdelig smerte. 

S E L V F O R A K T.

Så skjedde det.

At noe beveget seg bakenfor. Dypere. Innenfor. 

Noe varmere. Mykere. Snillere.

Jeg så meg selv. Med et åpent blikk. 

Gjennom medfølelse. Forståelse. Kjærlighet. 

Så sammenhengen. Fra opplevelse til adferd. 

Så gjennom et kjærlig blikk.

Og kjente skammen sive ut.

Det er en stund siden jeg har kjent den nå, den vonde skammen. Innimellom kommer et lite stikk. En etterdønning. 

En påminnelse om å møte med kjærlighet. 

Bak skammen fant jeg den.

Kjærligheten. Til meg. Til deg. Til livet. 

Til oss.