DEN SMALE VEI

Hva vil det si å vandre den smale vei? 

Etter et par uker på den kontrastfylte øya, mellom det autentiske, urørte og det artifisielle, hurtigvoksende og kortsiktige, gjør jeg meg alltid noen tanker. 

Tanker om veier, valg og bærekraft.

Jeg søker til de smale, rolige sideveier. Smugene som tar meg på oppdagelsesferd i det skjulte. Bort fra allfarvei, kjedebutikker, grelle reklameskilt og horden.

Der finner jeg perler. 

De verneverdige husene med vakre utsmykninger. Kunstnere og håndverkere fordypet i kreativ prosess. 

Skeive, nedtråkkede trapper til små nisjebutikker, med skatter som aldri når kjedebutikkene. 

Produkter som kan spores, med signatur, personlig historie og lang levetid.

Cafeer med sjel, hvor de lekreste retter trylles frem med kjærlighet, stolhet og høy næringsverdi. Hvor vinen serveres i munnblåste krystallglass fra bruktbutikken på hjørnet og kaffekoppene har slitte gullkanter.

Hvor de gamle hviler på en pinnestol i skyggen mens de minste barnebarna sover siesta.

Levd liv. Nye liv. Sammenfiltres av felles historie.

Her finner jeg samtalene. Om livet. 

Hva som er viktigst. 

Konklusjonen er den samme. Vi må finne kjernen. I oss selv. 

Det er der du finner det. 

Det du leter etter. 

I deg. 

I behandling reiser vi i tid. 

Observerer veien frem til nå. Så søker vi den smale veien, den som ingen andre har gått opp for deg. 

Stilner stemmene utenfra slik at du kan høre din egen hvisking. Demper inntrykkene utenfra slik at du kan se.

Din vei. 

1 av 10 grunner til at endring tar tid

10 GRUNNER TIL AT ENDRING TAR TID

  • del 1. av 10

Endring tar tid – og det kan være frustrerende. Sakte fremgang er en naturlig utvikling og en uungåelig del i livet.

Selvom de fleste av oss ønsker en «kvikk-fiks» tar endring som regel lengre tid enn vi ønsker. Her er noen grunner for det.

Gamle vaner er dypt forankret i oss og kan være vanskelige å bryte.

De styres av det underbevisste, både hjernen og nervesystemet vårt er «programmert» til å reagere på en spesiell måte. Reaksjoner som ofte kommer fortere enn vi kan tenke.
Vi handler på autopilot.

For å bryte disse programmeringene behøves det først og fremst bevisstgjøring. Vi kan ikke endre noe vi ikke er er bevisst.

Det tar tid å bryte mønster.

Vi transformeres på et nevropsykologisk plan, hvor hjerne, nervesystem, kropp og følelser skal samhandle på en måte som gjør at hele deg kan komme i bedre harmoni.

Tiden er vår læremester.
Vær tålmodig med deg selv og applauder hver minste endring til et friere liv.

TRENGER DU STØTTE PÅ VEIEN?
Jeg anbefaler å investere langsiktig for varig endring.
Nå tilbyr jeg et 12 ukers behandlingsforløp som kan åpne for akkurat den endringen du behøver for å få en bedre hverdag.

Du kan velge mellom fysisk oppmøte med kroppsbehandling eller kroppsorientert samtale online.

Alt godt!

UT AV ENSOMHET

UT AV ENSOMHET

Jeg har vært ensom hele livet. Tror faktisk at jeg ble født ensom. 

Ikke alene. Bare ensom. 

Alltid litt på utsiden av kretsen, i familie, blant venner, på jobb. Som om jeg aldri helt fant min plass.

Det synes ikke på meg. Jeg har en tendens til å være midtpunkt. Folk trekkes mot meg, lytter til mine historier, meninger og liker mitt gode humør. 

Jeg blir oppfattet som sosial og er faktisk et populær innslag i sosiale sammenkomster. Paradoksalt nok.

For en tid tilbake begynte jeg i terapi. Med denne terapeuten som tar meg med på en tidsreise. Som belyser sammen med meg og viser vei til krinkler og kroker i min historie som jeg aldri har gitt oppmerksomhet. Vi blåste bort gamle lag av støv og lette med nysgjerrighet. Som om vi var på skattejakt.

Og der, i en støvete krok i meg fant vi det. 

Det glemte barnet. 

Han som aldri helt passet inn.

Som aldri fikk mulighet til å vise hvem han virkelig var. 

Møtet var sterkt.

Jeg gråt stille.

Varme tårer.

Noe rant ut av meg med de tårene. 

I ettertid har jeg undret meg over at det var mulig å endre så mye så enkelt. Så raskt.

Jeg har forstått at jeg var gjennom en modningsprosess. At ensomheten var uutholdelig. At ønsket om endring ble sterkere enn frykten for å møte smerten det glemte barnet satt i. 

Paradoksalt, igjen.

Det var jo den smerten jeg har bært på og som har ført til ensomhet hele livet. Uten at jeg var klar over det.

Etter det møtet, i den støvete kroken i meg, er jeg endret.

Jeg er ikke ensom, selv om jeg ofte er alene. 

SUPERTRIGGA OG GLAD

S U P E R T R I G G A og glad

  • En historie om triggere som veivisere

Jeg er så trigget at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene kverner dag og natt. Hver minste handling blir micro-analysert. Hvert ord vridd og vrengt. 

Kroppen verker.

Hodet spinner. 

Jeg trekker meg tilbake til ensomhet.

I refleksjon.

Og finner følelsen som skaper kaos og dyp smerte.

S KY L D!

Forundret sitter jeg der med skyldfølelsen. Reiser frem og tilbake på tidslinjen. Forbi min egen linje, til generasjonene før meg.

Stopper opp der jeg kjenner noe resonnerer i meg. Drar gamle minner opp av glemselen. Sakte dannes et mønster.

AV PÅLAGT SKYLD.

Min skyld. Pålagt skyld. Nedarvet skyld. Kollektiv skyld.

Triggerne viser vei til det jeg behøver å kjenne på for å forstå. Finne den røde tråden på tidslinjene. 

Jeg kjenner gleden i alt det vonde i det en livslang dårlig samvittighet slipper taket.

Takker lydløst den urettferdige som projiserer egen skyld som er for tung å bære. På meg.

Kjenner gleden over å gå dypere.

For å kunne forløse.

Bli friere.

Helere.

Gladere.

BAKENFOR SKAM

BAKENFOR SKAM

  • en historie fra virkeligheten, gjengitt for å gi håp.

Skam….denne følelsen som siver inn i hver celle i kroppen. Som en usynlig gift og bryter ned alt av verdi. 

Skam, nedarvet i generasjoner.

Skam, over egen uheldige unnfangelse.

Skam, i møte med blikket til en forelder.

Skam, over egne behov og følelser.

Skam, for å ikke få det til.

Skam, over å være for flink.

Skam, over å være til.

Skam, i kroppen.

Skam, i sjelslivet. 

Påført skam.

Selvpåført skam.

S K A M ….

Skammen satt som en dolk i ryggen.

Smerten våknet meg om natta.

Utmattet meg om dagen.

Krummet ryggen i et forsøk på beskyttelse.

Vistes på MR.

Fikk et navn, en diagnose. 

Blå resept på piller.

Det riktige ordet ble aldri nevn.

Skam.

Det gikk ikke over.

Kunne ikke medisineres bort.

Så jeg satte meg ned.

Med skammen. 

Lyttet, lenge. I uutholdelig smerte. 

S E L V F O R A K T.

Så skjedde det.

At noe beveget seg bakenfor. Dypere. Innenfor. 

Noe varmere. Mykere. Snillere.

Jeg så meg selv. Med et åpent blikk. 

Gjennom medfølelse. Forståelse. Kjærlighet. 

Så sammenhengen. Fra opplevelse til adferd. 

Så gjennom et kjærlig blikk.

Og kjente skammen sive ut.

Det er en stund siden jeg har kjent den nå, den vonde skammen. Innimellom kommer et lite stikk. En etterdønning. 

En påminnelse om å møte med kjærlighet. 

Bak skammen fant jeg den.

Kjærligheten. Til meg. Til deg. Til livet. 

Til oss. 

Å LETE ETTER LYSET

Å LETE ETTER LYSET

Jeg leter etter lyset. Lyset i naturen. I mennesket. I hendelser. I livet.
Lysets kontrast er mørket. Det er der også.
Men jeg vil fokusere på lyset.
Det gode i oss.
Kjærligheten.
Håpet.
Drømmene.
Gleden.
Leken.
Håpet.

Jeg er ikke uvitende. Om det som skjer i mørket.
Ikke likegyldig. Jeg gjør det jeg kan, selv om du kanskje ikke alltid ser det.
Jeg har kjempet noen kamper. I mørket.
Mot mørket. I meg. I verden.

Nå har jeg funnet en annen vei.
Jeg snur meg.
Mot lyset.
Da ser jeg klarere.
Finner fred. Hvile. Ro til å leve med mørket.
Skyggene av grusomheter. I min historie. I verden. Omkring meg.

Så prøver å være i mitt lys.
Sende lyset ut.
Til deg.
Til de som har påtatt seg oppgaver større enn oss selv. De som vil styre verden.

Jeg sender lys slik at du skal se klart.
Deg selv og andre.

Lys for at du skal finne ditt eget hjerte og la det styre dine avgjørelser, handlinger og fremtidsplaner.
Hjerte til hjerte.
Menneske til menneske.
I kraft av lyset i oss.
I deg.
I meg.
Sammen kan vi lyse sterkere.

CELLEMINNE

CELLEMINNE

Livet setter spor og de første opplevelsene i livet kan programmeres som ubevisste sannheter.

Dette er et diagram fra en 7 år gammelt jente. Den første opplevelsen hun kommer tilbake til er når hun ble skamklippet hos en frisør. Moren var tilstede men opptatt av å lese ukeblad.
Barnet så hvordan de lange lokkene, som bare skulle stusses, falt til bakken. Med gråten i halsen søkte hun desperat morens blikk uten å lykkes.

Når barnet stod gråtende, kortklippet som en gutt foran moren, så hun endelig opp. Forferdet over resultatet.

Barnet ble deretter kalt med et guttenavn og ble ertet over lang tid.

Opplevelsen kan virke uskyldig. Men sensasjonen av å ikke være beskyttet av mor satte seg i barnet og som en programmering som har gjentatt seg gjennom livet.
Mor er ikke tilgjengelig og kan ikke beskytte. Denne «sannheten» tar hun med seg inn i sine relasjoner, også som voksen.

«Jeg blir ikke beskyttet.»

En sannhet som sier at hun er overlatt til seg selv. Hun blir usedvanlig selvstendig og har vanskelig for å knytte seg i nære, trygge relasjoner.

Ved å gå tilbake i egen historie ser hun at hun var ganske ubeskyttet i flere situasjoner som barn og ungdom.

For å heles og omprogrammeres behøver vi å møte den følelsesmessige sensasjonen av opplevelser.
Det er ikke alltid vi har tilgang på bevisste minner og det er ikke helt nødvendig for å heles.

Heling skjer gjennom å forløse den stagnerte energien i oss. De fastlåste sannhetene som ikke er sanne lenger.

Alt godt fra meg til deg!
Zenoba

GJENOPPRETTELSE

DEN NØDVENDIGE GJENOPPRETTELSEN

Relasjoner vil til tider blir prøvd. Vi kan oppleve så sterke følelser at vi helst vil unngå personen. 

Noen ganger er kanskje det helt riktig? 

Mulig vi må sette grenser for oss selv og andre. 

Andre ganger, der vi bør opprettholde en sunn relasjon er det helt nødvendig med en gjenopprettelse. 

Å opprette en relasjon på ny.

Uten gjenopprettelse er relasjonen brutt.

Hva skal til for å gjenopprette? Det  krever vilje til selvinnsikt, ydmykhet og imøtekommenhet fra begge parter.

Kan vi legge til side våre egne sårede følelser og meninger et øyeblikk for å lytte mer objektivt? 

For å forsøke å forstå den andres ståsted og adferd?

Det er lett å gå i angrepsposisjon. Å bebreide den andre og rettferdiggjøre egne handlinger. 

Hva om vi ser litt på vår egen reaksjon? 

Kunne vi reagert annerledes? 

Reagerer vi ut fra gamle hendelser og mønster? 

Er vi stresset, slitne og har lite overskudd til å møte utfordringer? 

Er vi i lås? 

Når vi klarer å komme til et mindre følelsesmessig aktivert sted i oss selv, kan vi da møte mer objektivt? 

Jeg liker ordtaket «it takes two to tango». 

Gjenopprettelse er et samspill mellom to parter. Når den ene tar et skritt følger den andre med. Da blir det flyt og vakkert samspill.

Tenk om gjenopprettelse stod øverst på agendaen vår? Hos politiske ledere? 

Hva kunne da skjedd? I oss selv, våre relasjoner og i verden?

Fred til deg! 

Zenoba

Attachment.png

NÅR DU LYTTER GJENNOM FILTER FRA GAMLE SÅR

NÅ DU LYTTER GJENNOM FILTER FRA GAMLE SÅR

Har du kjent på hvordan du reagerer når du blir trigget? 

Kanskje du ikke selv er klar over hva som skjer med deg? 

Når vi trigges aktiveres gjerne gamle minner i underbevisstheten. 

Dette setter nervesystemet i gang og vi kan lett gå inn i 

«FIGHT, FLIGHT, FREEZE, APATI».

Triggere kan være så mangt. Alt fra lukt til ord og energier. Ofte er vi ubevisste våre triggere og vårt handlingsmønster. 

Det som kan være typisk for triggere er at de setter i gang en reaksjon i oss som ikke samsvarer med virkeligheten. 

Vi reagerer sterkt. Overreagerer. 

Klarer ikke å lytte til det som egentlig blir sagt.

Gjennom bevisstgjøring kan vi lære å kjenne igjen våre triggere og hvilke reaksjoner de skaper i oss. 

TRIGGERE ER VEIVISERE TIL DELER I OSS SOM TRENGER Å HELES.

Å bli kjent med triggerne kan bli svært verdifulle bekjentskaper. Vi kan lære å gå fra viljeløs automatikk, styrt av opplevelser innarbeidet i nervesystemet, til en mer bevisst adferd. 

Og akkurat det kan åpne for en enorm frihet!

Gjennom psykoterapeutisk kroppsbehandling og samtale er det nettopp det vi søker, økt bevissthet, velvære, forståelse og frihet.

FRA OPPDRAGER TIL OPPDAGER

FRA OPPDRAGER TIL OPPDAGER

Hvordan er du som mor?

Jeg minnes med gru de gangene jeg lyttet til andres velmenende råd som var i strid med mine instinkter.
De gangene en autopilot slo inn og jeg hørte min egen oppdragelse bli mine egne ubetenksomme ord.
Dager da utfordringer tårnet høyere en meg, rådvillheten vokste og tålmodigheten var tynnslitt.
Øyeblikk hvor barnets innlevelse i sin actionhelts opplevelser var langtrukne og detaljerte til uutholdelig kjedsommelighet.
Ferieturer med motstridende interesser og evige forsakelser av egne ønsker.
Våkenetter med gnagende frykt over et altfor sykt barn.
Utallige netter på kanten av en seng med barnet som en sjøstjerne i midten.
Netter jeg venter på tenåringen og lengtet etter den lille sjøstjerna i senga.

Slik kan det være å være forelder. Så kan vi velge fokus.

Fra oppdrager til oppdager.

Da blir det uendelig spennende!

Min sønn, min største læremester, min veiviser inn til meg selv. Han som i form av sin eksistens har pustet liv i hver følelse i meg, som har tvunget meg til å gå i dypet, bli mer bevisst, trå ut av inngrodde mønster og møte med nysgjerrighet og undring.

Et lite menneske, et helt eget univers av indre liv i eksplosiv utvikling.
For en ære, for en uendelig lykke det er å få følge et barn fra unnfangelse til nesten voksen. Ta del i tanker, drømmer og fantasier. Bli invitert inn i barnets raushet, lek og utvikling.

I dag er den lille høyere enn meg, sterkere enn meg, smartere enn meg og forhåpentligvis blir han klokere enn meg.
Jeg vet at jeg har han til låns og minner meg selv på det over den uuttømmelige stabelen med nyvaskede sokker som jeg parrer, legger tallerkner med strøket ketchup i bløt, titter innom rommet som flyter og kjenner på alt som skulle vært gjort som ikke gjøres.

Min sønn, 17 år og helt perfekt uperfekt. På terskelen til et voksenliv med en ryggsekk full av egne erfaringer, foreldres veiledninger og kjærlighet.
Akkurat nå er han her, hos meg, litt til. Det er mitt fokus, HAN, midt i skittentøy, tomme potetgullposer og gode planer som ebber ut i spedbarnaktig, laaaaang søvn.


Hvor velger du fokus?