Statusoppdateringer

FULLFØRT GRUNNUTDANNELSE I
Identitetsorientert psykotraumeteori og -terapi.

Sliten og preget av helgens intensive traume-arbeid, men mest av alt glad og takknemlig for dyp indre forståelse og forløsning og ny faglig innsikt.

Jeg ser frem til fortsettelsen!

 

Dette var overskriften på en artikkel om traumearbeid jeg nettopp leste og den beskriver godt det som ofte skjer i behandling når vi opplever å få en ny start.

Kroppen husker det vi har glemt i vårt bevisste minne. Mange av oss har erfart å brenne oss på en varm kokeplate. I det vi brenner oss programmeres minnet vårt til å huske at dette ble smertefullt og beskytter oss fra å gjenta hendelsen.
Slik fungerer vi også følelsesmessig, vi beskytter oss for å unngå ubehagelige minner og vonde følelser.

Når vi har behov for å stenge av er det viktig å forstå at det engang har vært en nødvendighet for å slippe å kjenne på det uutholdelige.
Da oppstår det gjerne en splitt i oss, hvor vi spalter bort (gjemmer) den smertefulle delen, som en overlevelsesmekanisme, slik at vi skal slippe å føle.

I terapi er det ofte barne-delen i oss som dukker opp. Små barn har ikke ord til å uttrykke seg, vi absorberer inntrykk, stemninger og opplevelser og hjernen formes av disse, da aller mest i de første barneårene. Disse opplevelsene kan legge grunnlag for handlings og reaksjonsmønster for resten av livet.

Jeg vil bruke et eksempel tatt fra et barnehjem.
Rundt om hundre spedbarn lå i hver sin seng på en sovesal. Det var helt stille, ingen barn gråt eller laget lyder.
Det ble fortalt at når barna først kom til barnehjemmet gråt de i timesvis, men etter en ukes tid stoppet de.
Barna kapitulerte fordi de hadde forstått at ingen vil komme, ikke nå, kanskje aldri.

Følelsen av å være forlatt, oppgitthet og manglende tro på at det nytter kan da bli grunnleggende følelser, som styrer fra underbevisstheten gjennom livet. Det er da et spedbarns følelser som lever i en voksen kropp.

Når vi lærer å undertrykke og stenge av for vonde følelser er vi i kronisk beredskap, (overlevelse) alltid på vakt slik at de uønskede følelsene holdes nede.
Dette er en veldig belastende tilstand som kan føre til blant annet uro, irritasjon, depresjon, sinne, tristhet og sykdom.

Følelser kan oppleves som truende fordi de trigger minnet om tidligere, vonde opplevelser, i dette tilfellet et spedbarn som gråter hjelpeløst uten å oppnå kontakt og den følelsen dette utløste i barnet.

Forsvaret (overlevelsesdelene) vårt vil jobbe hardt for å unngå dette og vi kan komme i konflikt med oss selv, mellom den trygge delen som ønsker å føle og den utrygge som gjemmer seg bak en følelsesmessig mur.

Ofte vender anklager, frustrasjon og sinne i feil retning. Siden vi ikke har kunne rette det mot omsorgspersoner vi er lojale mot og kanskje elsker, rettes gjerne de vonde følelsene innover, mot oss selv, mot det hjelpeløse barnet i form av kritikk, irritasjon, selvsabotering mm.
Andre kanaliserer disse følelsene gjennom forskjellige «kampsaker» slik som politikk, stå opp for de svake, religion, trening, kroppskontroll etc.

Det krever et enormt mot å våge å føle på det vonde i oss og gi rom for smerten, sinnet, anklagen, bitterheten..
I dette møtet er det lettere å møte vårt indre emosjonelle barn med kjærlig anerkjennelse for de autentiske følelsene barnet opplevde.
Vi når inn til barnet gjennom å identifisere de følelsene barnet hadde, da kan vi møtes i forståelse og aksept.
Barnet forstår ikke voksnes rasjonelle tanker eller språk og må møtes på barnets nivå med sine barnlige behov.

Det er en modningsprosess å komme forbi vårt følelsesmessige forsvar og det er viktig å akseptere at denne prosessen kan ta tid og ikke pushe, det er tross alt et følelses- barn inni oss som trenger trygghet.

Gjennom rosenberøring kan vi få tilgang til de kroppslige minner vi har behov for å bearbeide og få økt bevissthet rundt.
Det åpner for muligheten til å oppnå indre heling, større kroppslig og emosjonell frihet.
Vårt indre barn får mulighet til å vokse opp slik at vi blir helere voksne.

En klient som møtte sine verste barndoms mareritt uttalte dette:

«det er fantastisk å få lov til å møte det verste i meg i et trygt rom og med den støtten og forståelsen jeg aldri hadde da det skjedde. Det utgjør en stor forskjell.»

Ved å møte våre traumatiserte/undertrykte/glemte/avspaltete deler i anerkjennelse og medfølelse med oss selv kan den sunne delen i oss vokse.

Overlevelsesdelene lever i konstant stress.
De består av forsvar vi har bygd opp og som har vært helt nødvendig for å overleve en gang.
Overlevelsesdelene beskytter oss fra å møte og føle på det som har forårsaket smerte/traume og kan kun gi slipp når vi føler oss trygge og er klare for å gi slipp/møte.

Både i rosenmetoden og IOPT møter vi overlevelsesdelene med respekt og forståelse uten å fremtvinge noe vi ikke er klar for.

For elleve år siden ble rosenmetoden introdusert for helsevesenet i Sarajevo i Bosnia Herzegovina.
Marion Rosen, som var jøde og som selv hadde unnsluppet etnisk renskning i Tyskland under andre verdenskrig, følte sterkt for den brutale krigen på Balkan.
Etter hennes ønske holdes det i dag to årlige kurs i Sarajevo, basert på frivillig innsats fra en trofast gruppe lærere fra Sverige. Flere lokale deltakere er blitt sertifiserte terapeuter og er nå under lærerutdanning. Det dukker stadig opp nye Rosenforeninger som tilbyr kurs og utdannelser på Balkan, blant annet i Beograd i Serbia.

Jeg har tatt deler av min utdannelse i Sarajevo og blitt dypt berørt av historier fra en av de grusomste kriger, av å se tidligere fiender side om side med et felles ønske om å lege sine sjels sår, finne fred og forsoning i seg selv og med hverandre. Det er magisk å oppleve hvordan hatet renner ut og gir rom for kjærlighet.
Rosenmetoden gir resultater! 💗

Stadig nye helsearbeidere, leger, psykologer, psykiatere, fysioterapeuter og sykepleiere anerkjenner rosenmetoden som en unik mulighet til heling. Det holdes foredrag på universitetet og en av psykologene der har skrevet bok om metoden.

I disse dager søker mennesker fra hele eks Jugoslavia til vakre Sarajevo i tro på Rosenmetodens myke imøtekommenhet, i håp om en fremtid i fred og med hjerter som igjen tør å åpne seg i tillit og kjærlighet.
De har erfart at om vi ønsker å se endringer i våre omgivelser må vi begynne med oss selv!

Fred & 💗 til Sarajevo i disse kursdager.

For å begrense stress i et forhold som er truet, kan en av partene gi opp en del av sin egen autonomi. Dette er imidlertid ikke noen god oppskrift på helse, siden tap av autonomi i seg selv fører til stress. Dersom jeg kronisk undertrykker mine egne emosjonelle behov for å gjøre meg mer «akseptabel» for andre, øker jeg risikoen for å måtte betale prisen i form av sykdom.

En annen måte å beskytte seg selv mot den belastningen et truet forhold representerer, er ved følelsesmessig avstengning. For å føle seg trygg vil den sårbare trekke seg unna andre mennesker og stenge av for nærhet. Denne mestringsstrategien beskytter muligens mot frykt og stenger den subjektive opplevelsen av stress ute, men ikke de fysiologiske følgene. Emosjonell nærhet er en psykologisk og biologisk nødvendighet. De som bygger murer mot nærhet, er ikke selvregulerende, bare følelsesmessig nedfrosset. Stressnivået som følger slike utilfredsstilte behov, vil være høyt.

-Uttdrag fra boken «Når kroppen sier nei» av Gabor Maté

Fortsett å lese Om viktigheten av autonomi

Hvordan har du det i førjulstiden?

Mange elsker julen, forventninger, pynt og glitter, gaver og sosiale sammenkomster, men for mange sniker det seg inn en vond følelse jo mer det nærmer seg den store høytid.
Den kan være vanskelig å vise i all julegleden, det er liksom ikke helt lov til å ta frem de andre følelsene da.
Følelsen kan være sorg, savn, sinne, bitterhet, skam eller en uforståelig cocktail av dem alle og som helst bør svelges ned før julemiddagen.

Familier i oppløsning deler seg opp, savnet etter egne barn kan være sårt, kunstige smil dekker over anstrengte relasjoner, sorgen over de man har mistet kan ligge tung, krav om kostbare gaver og måltider kan føre til stress osv, osv.

Da tar vi frem masken med de passende jule-følelsene, smiler over det ekstra glasset, takker pent for forsoningsgaver og spiser en krumkake til før vi pakker med oss gaver og den vonde klumpen i magen og tusler hjem for å finne krefter til neste dags julebrunsj.

Alle følelser og påkjenninger setter seg i kroppen!

«Enhver fysisk reaksjon starter med en følelse» er en setning som går igjen i bla nevrofysiologi, epigenetikk, rosenmetoden og IOPT.

Det kjente eksemplet er når nervesystemet aktiveres av frykt og kroppen gjør seg klar til å kjempe, flykte eller gå i frys.
Da øker adrenalinet og blodomløpet, daglig kroppslig vedlikehold blir skrudd ned, vi blir årvåkne og øker smertegrensen.

Denne reaksjonen skal «skrues av» når faren er over.
Dyr «rister av seg opplevelsen» slik at den frigjøres fra kroppen.
Mennesket er litt mer komplisert og trenger å trygges, møtes med anerkjennelse og forståelse og få uttrykt seg for at opplevelsen skal slippe i kroppen og nervesystemet igjen kan stabiliseres.
Dette skjer ikke alltid og da oppstår det ubalanser som kan slite på kroppen og føre til ubehag og sykdommer.
(Økte mengde stresshormoner forblir i kroppen)
Ubearbeidede opplevelser og traumer påvirker vårt DNA og føres videre til neste generasjon.
Dette kan gi utslag i uforklarlige følelser, begrensninger og sykdommer som trigges av egne opplevelser og utløses av vår epigenetiske arv.
Dette er stort og uforståelig for mange, men jeg nevner det som en viktig faktor.

Forleden, i et av mine mange «egen-studier» kom jeg over historien til en mann som hadde lidd i uutholdelig smertehelvete på grunn av Bekhterevs sykdom (Ankyloserende spondylit)
Jeg har selv denne diagnosen og opplevde gjenkjennelse i deler av hans smerteskildring.

En dag, sier han, sto han med kun to valg, å avslutte livet eller finne en vei ut av smertene.
Han valgte livet og en ti års kamp mot et smertefritt liv begynte.

Gjennom dypdykk i sitt indre, sin historie og følelser, med stadig økt bevissthet rundt situasjoner som trigget smertene, ble han gradvis bedre og lever i dag et smertefritt liv fra en uhelbredelig diagnose!
Han uttaler at han i dag er takknemlig for at det ikke fantes en pille som kunne gjøre ham smertefri, for da ville han tatt den og aldri blitt kjent med seg selv på et så dypt plan at han ble smertefri og fri.

Historien gir meg ytterligere bekreftelse på at det finnes mulighet for helbredelse av det uhelbredelige!

Denne historien, min egen historie og utallige klient-historier opp gjennom tidene, bekrefter alle at det nytter å gå gjennom kroppen og inn i vårt ubevisste, møte det som ligger i oss med anerkjennelse og respekt og bli fri.

Jeg ønsket å formidle håp, ingen løfter, men håp.
Det finnes supplerende behandlingsformer som sammen med tradisjonell medisin (om du er medisinert eller under behandling) kan gi økt innsikt som igjen kan føre til økt emosjonell og kroppslig frihet.

Det finnes håp og ofte en vei, men veien kan være lang og til tider smertefull å gå.

Rosenmetoden har hjulpet meg!

Med de beste ønsker for deg.

~ Zenoba

Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter helgens traume-kurs og mange prosesser er satt i gang.

Identitets konstellasjoner med intensjons metoden- IoPT er en spennende og virkningsfull metode med den samme intensjon som rosenmetoden, å komme inn i kjernen av det som holder oss fastlåst.

Det er oftest ubevisste og fortrengte hendelser som binder oss. Når disse får mulighet til å komme opp og bli møtt med den forståelse og anerkjennelse de aldri har fått, åpnes muligheten for frigjøring.

Konstellasjon beskrives som «samtidig opptreden av forskjellige faktorer eller personer» og kan utføres i
en til en eller i grupper. (mer info på iopt.no)

Det har vært en lærerik helg og jeg ser frem til fortsettelsen.

Etter flere hundre timer på kurs og i behandsrom, både som student, klient og behandler, er det spesielt tre ord som utmerket seg i dag og som i større eller mindre grad ser ut til å berøre de fleste,

DEN UNDERTRYKTE VILJE

Barns vilje må raskt underordne seg et samfunn. Fra å komme fra et varmt, beskyttet miljø med, forhåpentligvis, konstant tilførsel av næring og ut til klokkestyrt søvn, matinntak, nærhet, stimuli, dag og natt, i totalt motsetning til barnets naturlige rytme i mors liv, kan være en brutal opplevelse av verden.
Heldigvis har utviklingen gått i riktig retning slik at de fleste barn som fødes i dag får en mykere inngang i verden! (Matinntak styres mindre av klokken, man hyler ikke for å utvikle lunger, blir ikke bortskjemt av nærhet, det oppfordres til samsoving etc)

Noen ganger starter viljens underkuelse allerede i mors liv som et resultat av mors emosjonelle tilstand og begrensinger under svangerskapet. Vi kan fødes inn i et undertrykkende familiemønster, utsettes for begrensende religionsutøvelse, maktkamp, misbruk og overgrep, som alle undertrykker vår frie vilje.

Det finnes mange former for overgrep mot viljen og konsekvensene kan føre til en overaktivering av overlevelsesreaksjonene kjemp, flykt, frys, apati, dissosiering (avspatning).

Hva skjer med oss når viljen vår er blitt undertrykt?

Klarer vi å finne den igjen og bruke den i harmoni med våre egne ønsker og behov?

Er jeg i kontakt med min egen vilje eller er det andres vilje som styrer meg i det underbevisste?

Er viljen skult under stress, redsel, sinne, trøtthet, sorg eller depresjon?

Om min vilje er undertrykket kan jeg da tillate mine barn å bli kjent med sin vilje?
Blir jeg underlagt mine barns vilje?
Kan jeg sette grenser?

Hvor går grensen mellom naturlig tilpasning til samfunn og omstendigheter og undertrykkelse av egen vilje?

Å HENTE TILBAKE SEG SELV

Det finnes mulighet for å hente tilbake de bitene av oss selv som vi har mistet underveis, som for eksempel «vår frie vilje», pusle oss sammen igjen, bit for bit til den helheten som er vårt unike, hele JEG!

NY UTDANNELSE

Jeg står i startgropen av utdannelsen til traumeterapeut og vil på sikt tilby konstellasjoner, som en litt annerledes innfallsvinkel enn rosenmetoden.
I rosenmetoden legger vi vekt på berøring og det er gjennom berøringen og ord vi møter kroppens hukommelse.

ROSENMETODEN

Jeg gir behandlinger i rosenmetoden i Mandal og Krs. og du er velkommen akkurat som du er!

Underbevisstheten sies å styre rundt om 80% av våre følelser og handlinger.
Et skremmende høyt tall, tenkte jeg første gang jeg hørte dette.
Går vi alle rundt som forhåndsprogrammerte, ubevisste vesener?
Har vi så lite kontroll?

Jo mer jeg går i dypet av meg selv, rosenbehandlinger og studier, forstår jeg at det underbevisste i stor grad styrer våre følelser og handlingsmønster.

Du har kanskje opplevd at en spesiell smak eller lukt kan vekke gamle, glemte minner hos deg?
Plutselig er du tilbake i en situasjon du har opplevd for lenge siden.

Slik fungerer vår underbevissthet,
hvor alle minner ligger lagret.

Det er ingen hokuspokus, men stort, fascinerende og fantastisk!

Underbevisstheten er en enorm kilde til legedom og frigjøring, både kroppslig, sinnsmessig og sjelelig,
og vi har den alle tilgjengelige i oss selv!

Jeg har over tid behandlet en person med sterke muskelspenninger. For noen behandlinger siden begynte muskulaturen som hadde stått i spenn et helt liv, å løsne.
Da kom muskelsmertene!

Vi blir så vant til at kroppen holder seg i forsvarsstilling at vi ikke er i stand til å kjenne hvor smertefullt det har vært for oss, før det løsner.
Da blir vi bevisst og har mulighet til å kjenne på hva som trigger oss til å spenne muskulaturen.

Det kan være utfordrende å bli bevisst det underbevisste og noen ganger i livet trenger vi hjelp til dette.

Mange veier fører til Rom, men min opplevelse er at
Rosenmetoden er en unik bevisstgjøringsmetode,
som forløser det som kroppen husker og som ligger lagret i underbevisstheten, gjennom respektfullt berøring, ord og tilstedeværelse.

Velkommen til en «tidsreise» i ditt indre hvor din underbevissthet kan vise vei til større frihet!

 

Fortiden består av mye lærdom!

Om vi skal gjøre litt kjapp hoderegning går vi raskt tilbake til den lærdommen vi engang pugget på skolebenken for å kunne benytte den her og nå. Kanskje du ikke husker gangetabellen på stående fot og må rote litt i hukommelsen før du finner svaret?
Slik er det med livet også, noen ganger må vi tilbake og lete litt.

Jeg tenker at vi lever på en tidslinje som består av hendelser, tilegnet kunnskap og erfaringer.
Noen av disse hendelsene påvirker oss så sterkt av vi «spalter av» eller glemmer en bit av oss selv på tidslinjen vår.
Det kan være en følelse vi ikke har kunnet uttrykt, en vanskelig opplevelse som ikke ble godt bearbeidet eller en del av oss selv som ikke ble rommet og møtt slik vi hadde behov for der og da.

Denne biten blir liggende igjen på tidslinjen der hendelsen skjedde og oppleves som savn i kroppens minne.

Om vi tenker oss menneske som et pusle-spill er det logisk at vi trenger alle bitene våre for å bli hele. Da må vi tilbake på tidslinjen for å finne den puslebiten som vi la fra oss på et tidspunkt.
Noen ganger er den godt gjemt, begravd under et fjell av fortrengelse og det blir mer tidkrevende og slitsomt å lete.
Kanskje vi mistet flere biter i samme hendelsen og må tilbake mange ganger?
Da går vi tilbake i tid for å lete etter den opplevelsen, følelsen eller kunnskapen vi trenger for å få bedre helhet her og nå.

Gjennom rosenmetoden ønsker vi å finne de bitene som vi savner slik at vi kan leve så frie, hele og harmoniske som mulig både kroppslig, mental, følelsesmessig og sjelelig!

«DU KJENNER IKKE DEN NYE MEG, JEG SATTE BRIKKENE SAMMEN PÅ NYTT SLIK AT BILDET BLE LITT ANNERLEDES OG HELT!»

zdrosentouch.com