NESTEN IKKE TILSTEDE I MITT EGET LIV
- en historie om dissosiering
Store deler av livet har jeg måtte flykte. Fra gjentakende overveldelser. Ut av kroppen. Ut av følelser. Ut av livet. Inn i dissosiering.
Gjennom behandlinger fikk jeg kjent på hvordan jeg gled inn i en svevende, følelsesløs tilværelse. Et sted jeg kunne hvile. Avstengt fra det vonde. Uberørt av andre.
Uten kontakt. Pakket inn i myk, beskyttende bomull. En illusjon av trygghet. Et sted midt i mellom liv og død.
Ettersom jeg lærte å kjenne igjen denne flukten som en traumereaksjon, forstod jeg hvor lite jeg var tilstede. I livet.
I dag, flere år etter denne oppdagelsen, er jeg blitt ganske bevisst på viktigheten av å holde meg her, være til stede.
I meg selv. For de rundt meg.
Innimellom møter jeg dem, triggerne. Da kan jeg kjenne hvordan flukten lokker meg inn i det som har vært min trygghet.
Men jeg blir i livet. Her og nå. Stort sett.
Inntil jeg uventet og i et sårbart øyeblikk ble trigget ut.
Som i sakte film følger jeg egen respons. Pusten som stilner til den nesten stopper, nummenheten i kroppen, avstanden til omstendighetene, menneskene, lettelsen over å komme bort.
Og irritasjon. Over dem som drar meg tilbake. Forstyrrer. Ikke lar meg gå.
En facinerende dualitet. Hvor den bevisste voksne observerer og lar den skadede barnedelen få flykte. Et lite øyeblikk.
Går dypt inn, nesten som i transe. Får en større forståelse av triggerne, av den opprinnelige opplevelsen og hvilken betydning den har fått i livet mitt.
Jeg heles, dypere enn før.
Denne reaksjonen kan nok virke skremmende for andre. Men ikke for meg. Det er jo dette jeg alltid har gjort. Forskjellen nå er at jeg hele tiden er bevisst på dualiteten og vissheten om at jeg kan vende tilbake når som helst.
Fordi jeg nå kjenner mønsteret. Fluktruten ut men også veien tilbake. Til her og nå. Min våkne, tilstedeværelse i livet.
Her. Hvor jeg LEVER nå.
«Stort sett helt tilstede.
I mitt eget liv.»