FORELDRE SOM AVVISER OG BLIR AVVIST
- refleksjoner rundt foreldreansvaret
Tenk at det ikke kreves noen spesielle ferdigheter for å tre inn i en av de viktigste stillingene i verden.
Det kreves ingen vandelsattest, bakgrunnssjekk, forkunnskaper, evaluering, vurdering, godkjenning, emosjonell modenhet, klokskap eller sertifisering.
Hvem som helst som oppfyller kun en forutsetning kan få denne uhyre ansvarsfulle og viktige stillingen som skal være med på å forme planetens fremtid. Økonomien. De menneskelige verdier. Familieliv. Samfunn. Miljøet. Fremtiden.
Det høres uvirkelig ut. Gjør det ikke?
Den eneste forutsetning er at du har friske og samarbeidsvillige reproduksjons-organer.
Om du derimot ønsker å adoptere, da sjekkes nok alt det overnevnte og litt til.
Underlig?
Det ligger i menneskets natur å reprodusere seg.
Biologiske klokker tikket. Behovet for å se seg selv leve videre i sitt avkom.
Kollektive forventninger om formering.
Mange drømmer om søte, myke, blide babyer. Familieidyll. Kjærlighet.
Det blir ikke alltid slik. Lite søvn, barn som gråter, slitne foreldre, forsømte parforhold, husarbeid som vokser…
Samtidig kan vi innhentes av fortid. Egen barndom. Generasjoners barndom som går i arv. Barnets behov og følelser trigger.
Vekker barnedeler i oss.
Vi har ingen utdannelse for p takle foreldrerollen. Så vi kopierer ofte. Det vi selv har opplevd. På godt og vondt.
Har du stoppet opp, tatt deg selv i å høres ut som din mor eller far?
Blitt forundret?
Flau?
Skamfull?
BRA! Da er du forhåpentligvis blitt mer bevisst.
I dag har vi stort fokus på barns behov.
På bevisst omsorg. Emosjonell tilgjengelighet. Å snakke med og ikke bare til eller om barnet.
Barnet skal lyttes til.
Følelser skal speiles.
Behov skal dekkes.
Evner skal oppmuntres.
Intellekt skal stimuleres.
Kroppen skal næres etc.
Fysisk avstraffelse er ulovlig.
Seksuelle overgrep avdekkes oftere.
Religiøse overgrep er blitt et tema.
Behovene har alltid vært det. Vi har bare ikke vært klar over nødvendigheten av å møte dem.
DEN UPERFEKTE FORELDER
I følge den kjente forskeren på barndom, Karen Killén, ønsker nesten alle foreldre å være gode omsorgspersoner. Selv når de selv er relasjonsskadet, lever i en presset livssituasjon, er frustrerte og skader sine barn.
Virkeligheten er at vi ikke alltid får det til.
Kanskje livet er for krevende. Egen bagasje for smertefull. Bevissthetsnivået for lavt.
Som sagt, det kreves ingen forkunnskap for å få barn.
Vi vil ikke alltid strekke til som foreldre. Være i stand til å stoppe opp, lytte, møte, anerkjenne.
Barnet vil sannsynligvis føle seg avvist en gang i blant.
SUPERKREFTER
Da har vi et redskap med superkrefter vi kan ta i bruk. Det kan være vanskelig å oppdage den enorme effekten av dette, for mange, ukjente redskapet. Det må nemlig brukes, gjerne ofte og riktig for at vi venner oss til bruken. I begynnelsen kan det være vanskelig og unaturlig.
For at det skal fungere trenger det en form for kraft. Det må koples på.
Hjertet. Bevisstheten. Oppriktighet.
Da får det superkrefter.
Dette redskapet, det ene ordet.
UNNSKYLD!
Et mektig ord. Som kan forløse et helt liv.
Tenk at vi har en løsning som vi så ofte unngår å ta i bruk.
Barn som ikke får anerkjennelse opplever ofte avmakt. Foreldre har også vært barn og tar med seg sine barnedeler inn i foreldrerollen.
AVMAKT
Avmakt er en sammensatt følelse som inneholder både smerte og sorg. En frykt. Et rettferdig sinne.
Som oftest er smerten skam, skyld, savn eller ensomhet.
Frykten handler om at det kan bli mer av de samme smertene hvis man ikke får gjort noe med saken.
Følelser skaper frustrasjon. Hjelpeløshet. Avmakt. Sinne.
Isolasjon. Avvisning.
GJENOPPRETTELSE ETTER AVVISNING
Gjenopprette er å sette sammen. Hvordan sette sammen på nytt?
Noe som var satt sammen feil i utgangspunktet.
GJENNOM USELVISK FORSTÅELSE
Å forstå, anerkjenne og respektere den andres sannhet. Uten å rettferdiggjøre oss selv, handle fra vårt ego eller ut fra eget behov.
Og bruke det magiske ordet som kun virker når det er koplet til oppriktighet med kraft fra hjerte.
Praksis viser at vi som voksne lider i det udekte behovet for anerkjennelse. Først og fremst i de nære relasjoner.
Voksne med såre barnedeler som trenger å leges gjennom anerkjennelse.
Så kanskje vi som foreldre bør prøve?
Å gå litt dypere i oss selv. Ta et skritt ut av stolthet og det som hindrer oss i å møte. Det kjæreste vi har. Våre barn.
Å selv bli den endringen vi ønsker å se i våre barn. Begynne med oss selv.
Alt godt til deg og dine!
Anbefalt litteratur:
Kari Killèn, den kjente forskeren på barndom og barndomstraumer, har skrevet boken «BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER».
