Det er ofte så uendelig mye lettere å se andre enn seg selv. Se de endringene vi ønsker fra en partner, kolleger, venner og familie. Hvor mye bedre vi ville fått det om de bare kunne…
Vi kan holde på lenge. Et helt liv. Å legge både makten og ansvaret for egen lykke eller ulykke hos andre. Jo lenger vi holder på jo mer distanserer vi oss fra oss selv.
Carl G. Jung beskrev det slik: (litt omformulert i oversettelsen)
«Det er imponerende hvor mye vi kan kludre til eget og andres liv og samtidig være totalt ute av stand til å se hvordan opphavet til kludderet har sitt utspring i oss selv.
Hvordan vi stadig gir det destruktive næring og holder det gående.
Ikke bevisst, selvfølgelig!
For bevisst er vi opptatt med å klage og anklage en ytre verden, de andre.
Det er en ubevisst faktor som spinner de illusjonene som tilslører vår verden.
Og det som blir spunnet, er en kokong, som til slutt vil omslutte oss fullstendig.»
Det er tøffe påstander.
Kanskje du blir provosert, irritert og sint?
Jeg ville også blitt det, før. Når jeg relaterte egen smerte, lykke og ulykke til andres adferd.
Så skjedde et gradvis skifte. Jeg flyttet fokus. Bort fra de andre. Inn i meg selv, til min egen underbevissthet.
Det ble en spennende verden, i en helt ny frihet!
Litt som å være detektiv i sitt eget indre. På stadig søken etter underbevisste programmeringer som laget kludder og som kunne transformeres til nye sannheter og nye muligheter.
Jeg var ikke lenger et offer hvor min verdi, lykke og aksept ble definert av andres adferd. Jeg tok tilbake makten og ansvaret jeg hadde gitt fra meg allerede som barn, da jeg, som andre barn, var avhengig av andres validering og omsorg.
Det var tid for en forsinket utvikling av en barnlig del som satt fast i fortid.
For å spinne meg ut av kokongen.
