KVELERTAK PÅ SJELEN
Jeg har aldri lært å sette grenser for meg selv. Det var ikke rom for kritiske spørsmål.
Uenighet. Sannheten var fastlåst. Noen andres sannhet. Den måtte også være min. Viljen min. Den ble for skummel. Måtte kues.
Livet. Sensurert.
Sjel. Åh, min ville frie sjel. I et stramt kvelertak. Livspust på sparebluss.
Livslyst….hva var det?
Et halvt liv har jeg levd på sparebluss.
Vært utydelig. Utvisket. Velvillig. Villig.
Fastlåst.
Uvillig og ute av stand til å endre.
Så skjedde det! At smerten ble større. Større enn frykten.
Den grunnleggende, tillærte frykten for å møte. MEG.
Føle meg.
Bli kjent med meg.
Være meg.
Den utstøtte.
Den halvkvalte.
En dag stod vi der. Ansikt til ansikt. Min indre fireåring og mitt voksne jeg.
Jeg så MEG!
Hvem jeg var.
Hva jeg var blitt.
Livet endret seg den dagen.
Noe brast. Åpnet seg.
Ga rom for kjærligheten. Til MEG!
Livet. Lysten. Pusten. Tydelighet. Vilje. Grensesetting. Verdi.
Vi har vandret mer i takt etter den dagen, sjelen min og jeg. Sjelen viser vei.
En historie fra behandlingsrommet.
«Definisjon av sjel: Livspust
