NÅR DET SÅRE BARNET BLIR EN KREVENDE VOKSEN
- en aldrende manns tanker om livet
Min mor var ikke særlig til mor. Vi ungene var stort sett i veien. En evig kilde til irritasjon og eksplosive sinneutbrudd.
Vi var til for henne og hennes umettelige behov for oppmerksomhet. Hun tok all plass og styrte oss med frykt. Slik fikk hun oss til å utføre uendelige arbeidsoppgaver. Belønningen uteble. Alltid.
Til tider ble hun borte. Da var hun på hvilehjem og vi fikk et pusterom. Så kom hverdagen igjen.
I senere tid har jeg fått en dypere innsikt i min mors liv og adferd.
Jeg ser barnet i henne. Hun som satt fast i sine følelser og som ikke var i stand til å vokse inn i voksenlivet. Barndommen var preget av uhyrlige krenkelser som aldri ble bearbeidet.
Derfor kunne ikke min mor være mor.
Sånn på riktig. Hun ble et monster. En monstermor.
Jeg har i voksen alder sett på meg selv som rettskaffen, raus, moralsk, evnerik og klok person.
Litt bedre enn andre. Faktisk.
Selvom jeg fremstår som nonchalant og flau når jeg får ros, vokser jeg usunt mye innvendig.
Historiene mine bærer preg av dårlig fordekt selvskryt.
Joda, jeg ser det nå. Ørene brenner som glo og jeg blir varm av skam bare jeg tenker på det.
I relasjoner søkte jeg evig bekreftelse.
Elsk meg, lik meg, begjær meg, bekreft meg.
Når jeg ble usikker på en person, vendte jeg meg mot, med all min kraft og urettferdige anklager.
Anklager preget av barnets umettelige behov for kjærlighet, trygghet og omsorg.
Ønsket om å føle seg ønsket. Sett. Forstått. Unik.
Jeg ble som min mor, sint, bebreidende og frastøtende.
I dag, i en alder av 75 år, begynner jeg å bli følelsesmessig voksen. I terapi har jeg blitt bevisst det underbevisste. Alt det som styrer oss fra dypet av vår historie. At ubearbeidet historie ofte gjentar seg i handlingsmønster.
Gjennom en dypere innsikt kan jeg frigjøre meg. Vokse inn i en større frihet hvor jeg ikke er avhengig av andres anerkjennelse for å kjenne verdi. Vokse ut av skam og mindreverd.
Jeg er nok i meg selv.
