«Enhver fysisk reaksjon starter med en følelse» er en setning som går igjen i bla nevrofysiologi, epigenetikk, rosenmetoden og IOPT.
Det kjente eksemplet er når nervesystemet aktiveres av frykt og kroppen gjør seg klar til å kjempe, flykte eller gå i frys.
Da øker adrenalinet og blodomløpet, daglig kroppslig vedlikehold blir skrudd ned, vi blir årvåkne og øker smertegrensen.
Denne reaksjonen skal «skrues av» når faren er over.
Dyr «rister av seg opplevelsen» slik at den frigjøres fra kroppen.
Mennesket er litt mer komplisert og trenger å trygges, møtes med anerkjennelse og forståelse og få uttrykt seg for at opplevelsen skal slippe i kroppen og nervesystemet igjen kan stabiliseres.
Dette skjer ikke alltid og da oppstår det ubalanser som kan slite på kroppen og føre til ubehag og sykdommer.
(Økte mengde stresshormoner forblir i kroppen)
Ubearbeidede opplevelser og traumer påvirker vårt DNA og føres videre til neste generasjon.
Dette kan gi utslag i uforklarlige følelser, begrensninger og sykdommer som trigges av egne opplevelser og utløses av vår epigenetiske arv.
Dette er stort og uforståelig for mange, men jeg nevner det som en viktig faktor.
Forleden, i et av mine mange «egen-studier» kom jeg over historien til en mann som hadde lidd i uutholdelig smertehelvete på grunn av Bekhterevs sykdom (Ankyloserende spondylit)
Jeg har selv denne diagnosen og opplevde gjenkjennelse i deler av hans smerteskildring.
En dag, sier han, sto han med kun to valg, å avslutte livet eller finne en vei ut av smertene.
Han valgte livet og en ti års kamp mot et smertefritt liv begynte.
Gjennom dypdykk i sitt indre, sin historie og følelser, med stadig økt bevissthet rundt situasjoner som trigget smertene, ble han gradvis bedre og lever i dag et smertefritt liv fra en uhelbredelig diagnose!
Han uttaler at han i dag er takknemlig for at det ikke fantes en pille som kunne gjøre ham smertefri, for da ville han tatt den og aldri blitt kjent med seg selv på et så dypt plan at han ble smertefri og fri.
Historien gir meg ytterligere bekreftelse på at det finnes mulighet for helbredelse av det uhelbredelige!
Denne historien, min egen historie og utallige klient-historier opp gjennom tidene, bekrefter alle at det nytter å gå gjennom kroppen og inn i vårt ubevisste, møte det som ligger i oss med anerkjennelse og respekt og bli fri.
Jeg ønsket å formidle håp, ingen løfter, men håp.
Det finnes supplerende behandlingsformer som sammen med tradisjonell medisin (om du er medisinert eller under behandling) kan gi økt innsikt som igjen kan føre til økt emosjonell og kroppslig frihet.
Det finnes håp og ofte en vei, men veien kan være lang og til tider smertefull å gå.
Rosenmetoden har hjulpet meg!
Med de beste ønsker for deg.
~ Zenoba
