Hva skjer med oss når vi blir fratatt det livet vi elsket? 

Når livet blir trangt og begrenset og vi blir overlatt til oss selv i ensomhet med våre mørkeste tanker og triggerne lurer i hver utpust? 

For noen av oss har de pålagte begrensinger gitt oss mulighet til å bli kjent med mørket, savnet og triggerne på en utviklende måte. Vi har fått økt selvinnsikt, silt ut noe grums og lært å se på triggere som veivisere til det såre i oss, som trenger omsorg. 

Uheldigvis er det ikke slik for alle. 

Det var ikke slik for min dyrebare, kjære venn. 

Han forsvant mer og mer inn i isolasjon, orket ikke å ta imot de hendene som strakk seg mot ham i kjærlighet, som hadde styrke til å løfte ham opp til et glimt av lys.

Tungsinnet la seg som et klamt ullteppe over livslysten, hans barnlige, smittende glede og enorme omsorg for andre. 

Han lot seg absorbere i mørket.

Må han hvile i fred i lyset nå.

Hvorfor deler jeg dette? 

Jeg har tidligere delt hvor rystet jeg blir når livet blir for vondt å leve. 

Hvor smertefullt det er når den hjelpende hånden blir avvist.

Hvor hjerteskjærende det er å bli igjen med alle tankene, skyld og spørsmål. 

Derfor vil jeg minne om et par ting som du kanskje har glemt.

Vi er ikke alene i denne verden. Det finnes hender med styrke til å løfte når våre egne krefter ebber ut. 

Men vi må ta imot dem! 

Vi eier den frie viljen til å velge å ta imot eller avvise, 

MEN VI MÅ TA IMOT MENS VI FREMDELES ORKER!

Så, dette er en inderlig og kjærlig oppfordring til deg som sliter.

Om å søke støtte, omsorg og forståelse av noen som sammen med deg kan løfte deg til du skimter lysglimt av håp og glede. 

Vi er ikke skapt for å gå gjennom livet alene. Livet er et samspill mellom mennesker og vi trenger hverandre for å leve. 

Du er ikke alene! 

Alt godt.

• Zenoba