SLIPP MEG FRI!
Projisering. Vet du hva det er og vet du når du gjør det?
Clara forteller:
Da jeg var fjorten fikk jeg min første kjæreste.
Helt tilfeldig.
Jeg var ikke forelsket.
Ikke i ham.
Men han kysset meg og jeg kunne ikke si nei. Visste ikke hvordan. Kunne ikke avvise, såre.
Han var en fin gutt, følsom og snill.
Men jeg ville helst hatt han som var mer vill.
Denne episoden har kommet opp utallige ganger de siste ukene og jeg har forstått at «hjelperen» i meg har fått altfor god næring.
I min familie var det den som ble anerkjent, framsnakket og elsket.
Så, da ble jeg hjelperen.
Hjelperen har slitt seg tom i mange forhold og for en del år tilbake var jeg i kollaps. Det funket ikke lenger. Alene for første gang begynte jeg å gå veien.
Veien inn.
Hvem er jeg bak den tillærte?
Det tok noen år. Alene. Innimellom gjorde jeg et lite forsøk på å nærme meg menn, bare for å sjekke status.
Booom! Som troll ut av en eske spratt hjelperen frem.
Jeg trengte mer tid. Alene.
Så kom han. Mannen som jeg har tilbrakt noen uker i heftig berg og dalbane med.
Jeg melder.
Inkluderer.
Inviterer.
Gir.
Ringer.
Rapporterer.
Har dårlig samvittighet.
Styrer.
Stresser.
SKRIKER INNI MEG, SLUTT Å KREV MEG!
La meg puste.
Gi meg tid.
Frihet til meg selv.
Sjekker telefonen.
Ingen ubesvarte samtaler.
Ingen meldinger.
Ingen likes.
Time out!
Virkelig?
TIME OUT CLARA!!!
Hvem krever hva?
Ikke han….
Jeg er fanget.
I meg selv.
I hjelperen.
I selvpålagt inkludering, rapportering, dårlig samvittighet, krav og ufrihet.
Det er meg.
Ikke han.
Kanskje det aldri var noen andre enn meg selv?
Det gjør vondt. Veldig.
Men mindre vondt enn å være fanget.
Døren er åpen nå. Jeg kan gå ut av mitt forskjønnende fengsel.
Jeg kan være fri!
Jeg vil det!
Tør jeg?
Skritt for skritt. Dag for dag, øver jeg. Ringer mindre, rapporterer ikke, gjør mitt, han sitt. Det gikk bra, i dag og.
Jeg er helere.
Litt friere.
Litt modigere.
Så møtes vi.
Det er fint!
I morgen prøver jeg igjen.
Minner meg selv på at det er meg som fanger.
Projiserer.
Ikke han.
Omfavner sorgen.
Sorgen over at hjelperen måtte til for å få tilhørighet.
At det ble min identitet.
Gråter over alle årene i fangenskap.
Tilgir meg selv for å ha sviktet meg.
Sakte kan jeg elske frem den autentiske,
som har gjemt seg bak.
Dyp takknemlighet over å ha funnet meg.
Min innsikt.
Min vei til frihet.
Ordene bak
«Freedom is a state of mind»
blir tydelige for meg.
NB! Alle historier som blir delt er på oppfordring fra den det gjelder. Navn og detaljer er diktet.
www.zdrosentouch.com
