Jeg har ingen klare minner om smerter selvom jeg med hodet vet at det gjorde vondt.
Det jeg husker er rommet, sinnet, brutaliteten og kjeftingen.
Men kroppen husker det jeg har fortrengt. Den brekker seg av lukten, får hjertebank av lydene, musklene spenner seg, synet blir uklart og og en underlig, indre vibrering dirrer i meg.
Innimellom kan det komme et flashback av ord eller bilder.
Men det er stemningen jeg husker.
Sinnet.
Brutaliteten.
Å ikke komme seg bort.
Etterpå mister jeg all kraft, skjelver og fryser. Det kan vare timer eller dager.
Denne opplevelsen er fra min barndom. Fra noe som skulle være et rutinemessig møte med barne-tannlegen.
Det ble et overveldende møte med en sint og bitter mann som tok ut sin frustrasjon på barnet i stolen.
Dype krater ble boret og fire jeksler trukket.
Med sinne.
Og bitterhet.
Minnene sitter i kroppen.
Fremdeles fortrengt, men jeg øver.
Øver på å nærme meg minnene.
Jeg har begynt å gå til tannlegen igjen.
Trodde jeg var kurert nå. Hadde reparert de skader jeg ble påført på tenner og sinn.
Men.
Kanskje må en ødelagt tann trekkes. Erstattes.
Tanken gjør med ør og kvalm.
Noe inni meg romesterer.
Jeg vet det er minnene.
De fortrengte, som nå presser på.
Jeg vet også at det er bedre å huske enn å fortrenge.
Møte, anerkjenne, romme.
Bli fri.
Litt etter litt.
Ør, kvalm og matt, men med
MOT TIL Å MØTE.
BLI FRI!
Hvile.
En tannlegeopplevelse.
Kun det.
Og så uendelig mye mer.
