M O R S –
R E L A S J O N E N
Relasjoner….
Det er vel det mest utfordrende vi mennesker må forholde oss til?
Helt fra fosterliv preges vi av relasjonen.
Til mor.
Var barnet ønsket?
Hvordan var mors relasjon til barnefaren?
Har mor vært påkoblet det voksende barnet under hjertet?
Hvordan har hun bearbeidet sin egen historie FØR hun ble gravid?
Hva slags sinnsstemning var hun i?
Levde hun i trygge, omsorgsfulle relasjoner eller misnøye og frykt?
Var hun bekymret, i sorg?
Har hun mistet barn tidligere?
Forskning har lenge vist at barnet formes følelsesmessig allerede som foster.
Vi bruker uttrykket «å marineres i mors følelser».
Allerede her kan det oppstå sensasjon av å være forlatt, frykt, symbiose, sorg, stress etc.
Følelser som kan påvirke våre kommende relasjoner i livet.
«Mor» er et tilbakevendende tema i behandling.
Mor er vår første relasjon.
Vårt anker i livet.
Vårt følelsesmessige speil.
Vår tilknytning.
Vår oppfattelse av livet.
Vårt grunnlag for selvfølelse.
Hvordan har den relasjonen vært fra begynnelsen av?
De fleste av oss bærer på et snev av savn.
Ønske om at noe skulle vært annerledes.
Mer anerkjennelse.
Større respekt for behov, grenser og begrensninger.
Tilstedeværelse og følelsesmessig tilgjengelighet.
Forståelse og medfølelse.
Listen kan være lang…
Og vi kommer tilbake hit, til mor, gang på gang.
I behandling inviterer vi ofte barne-delene inn. Lytter til de historiene og oppfatninger som disse delene sitter fast i.
Lytter med oppmerksomhet.
Medfølelse.
Anerkjennelse.
Av det som var. Den gang.
Slik kan sår heles.
Vi blir helere.
Noen relasjoner kan repareres.
Sees i nytt lys.
Andre, der forsoning er umulig, kan vi oppnå større mulighet til å forsone oss med vår egen historie og hvordan den har påvirket oss.
Økt indre fred. Med oss selv og det som var slik at vi kan leve friere i nåtid.
