Å GI SLIPP PÅ DEG FOR Å FINNE MEG
Den lukkede døren svir i mammahjertet.
Døren som før stod åpen, til barnerom og barnehjerte. Som inviterte inn i en magisk verden av fantasi, tanker, følelser og inkludering. Vi stod sammen. Hun og meg.
Bak den lukkede døren finnes det nå en hule, tenåringshulen. Her ligger hun som et blomsterfrø i mørket, næret av skjermens blålys. Og venter. Muligens hun ikke vet det selv, hva hun venter på.
Kanskje på at noe skal spire frem? Slik at hun kan blomstre? I kraft av seg selv?
Tidvis åpner døren seg på gløtt. Innimellom står den på vid gap. Da virvler gjennomtrekk opp støv fra tanker og følelser. Opphopede ord triller ut. Alt det hun ikke kan romme alene. Et øyeblikk med åpne dører.
Tilhørighet. Nærhet. Samhold. Så lukkes døren igjen. Til neste gang.
Det er forvirrende. Jeg tar imot. Det lille jeg blir budt.
Og trigges langt tilbake i tid.
Tristheten ligger som et klamt ullteppe over skuldrene mine.
Jeg setter meg ned, omfavner det triste. Lytter. Hva vil den fortelle meg? Denne tunge tristheten.
Ingenting.
Bevegelse. Jeg trenger bevegelse. Flyt.
Jeg lar meg føre til gjengrodde stier. Min gamle skolevei. Barndomshjemmet. Skogen. Badeplassen. Tristheten viser vei.
Til en annen ungdom. I meg.
Til opplevelsen av å være i samme hus men allikevel alene. Utestengt fra det som foregår der inne. Manglende interesse for meg. Mitt. Ensomheten. Sorgen.
Jeg sitter med henne. Mitt yngre jeg. Til noe løsner inni meg.
Det er tid.
For henne, min datter, å finne seg. Løsrevet fra meg.
Og for meg, til å finne frem til mine lukkede dører og lege de glemte delene i meg.
