JEG VAR EN KØDD

JEG VAR EN KØDD

Per forteller:

Jeg kommer fra en pengesterk familie. Da er ofte livsløpet forutbestemt. Av noen andre enn deg selv. 

Fra tidlig barndom var det innlysende at jeg skulle gå i min fars fotspor. Slik som han gikk i sin fars. 

I tidlig ungdom gjorde jeg opprør, ble avkuttet formuen. En stund.

Så fikk jeg en gave, en pengegave. 

Trodde jeg. 

Uvitende som jeg var, tok jeg imot. 

Jeg var raskt tilbake til gammel forbruk.

Alltid den som hadde mest.

Fikk status. Venner. Damer. 

Russetiden var en lek.

De gamle lot meg leke. Bekymringsløs, trodde jeg.

Så kom praten. Om veien videre. Fotsporene som skulle fylles. Påminnelsen om hva jeg hadde fått. Takknemlighetsgjeld. Plikt. Forventninger. 

Jeg gjorde et nytt, kort opprør. Med ny avskjæring. 

Jeg holdt ikke ut lenge. Når hesten har stått til havresekken hele livet vet den ikke hvordan den skal beite. Jeg var en slik hest. 

Gikk på BI. Bodde i takleilighet på beste vestkant. Jeg fløt gjennom, på sjarm og penger. Subsidiert av far.   

Jeg drev familiebedriften i mange år. Kjørte de feteste biler. Reiste verden rundt. På business- Clas. Femstjerners hotell. 

Huset mitt lå høyest. I beliggenhet og pris i åsen.

Familien var kledd i Gucci, Chanel og andre navn fra haute couture. 

Jeg ble beundret for hva jeg hadde.

Og hatet for hva jeg var.

En kynisk kødd. Manipulerende. Løgnaktig.  Grisk. Hevngjerrig. 

Det har tatt litt tid å se meg selv. 

Erkjenne sannheten. 

Bli bevisst. 

Jeg forstår nå det jeg har blitt fortalt i terapi. Om å være i «overgreps-energi». 

Først trodde jeg det var noe seksuelt i begrepet. Det kan jo være det. 

Definisjonen var en annen. 

Når en person bestemmer over andres ønsker, behov og vilje, bruker vold, makt, manipulering eller andre pressmidler for å tvinge gjennom egen vilje, da kalles det å være en form for overgriper på individets identitet, vilje og bestemmelsesrett.

Jeg ble et offer. For min egen familie. 

Det bygget seg opp en enorm aggressivitet som jeg ikke kunne ta ut. Da forsvant jo havresekken. 

Jeg vendte den inn. I selvforakt.

Og så ut. I superior overlegenhet.

En tyrann. Kamuflert i sjarm, manipulerte, belønnet og innkrevde jeg. 

Som min far. Bare verre.

Det har vært en smertefull prosess å se meg selv. Kjenne på selvforakt. Skam. Avsky. 

Jeg har gitt avkall på det meste nå. Huset i åsen, firmaet, formuen, bilene. Alt det minner meg kun på den jeg var. 

Den gang,

Jeg er i endring, transformasjon.

Finner inn til den jeg skulle fått lov til å være fra starten av. Bak sinnet, selvforakt og skam. 

Inn i forståelse, medfølelse og tilgivelsen av mitt skadede jeg. 

Livet er enklere nå, friere, bedre. 

Veien ut av mitt tilgjorte selv er kronglete. Jeg blir stadig dratt tilbake til gamle mønster. Skammen. Uverdigheten.

Men det varer kortete hver gang. 

Fordi jeg ser meg i en større helhet nå. 

Møter med det skadede med forståelse før jeg finner inn til mitt sanne selv igjen.

error

Del gjerne!