PLEASEREN
Å være pleaser kan gi en høy status.
I min familie, i et samfunn basert på dugnadsånd, på jobb, i vennekretsen.
Det er jo lettere å spør en som alltid sier ja enn en som setter grenser. Vi går helst på minste motstands vei.
De tror jeg liker å hjelpe. At jeg er grenseløs. Ikke blir lei.
Litt rett har de.
Jeg liker følelsen av at de er takknemlige. Snakker meg opp. Gir meg status.
Å være en viktig del i livet deres.
Selv som hjelper.
At mitt behov for anerkjennelse og inkludering gjør meg grenseløs og at min indre drivkraft ikke tillater at jeg blir lei.
Bitterheten vokser i takt med min grenseløshet. Jeg pleaser ikke av godhet. Så edel er jeg ikke.
Det er ren nødvendighet som driver meg.
Som en indre pisk som tvinger meg videre. Trosser trøtthet og min egen tomhet.
Jeg er på billigsalg. Året rundt.
Og vemmelsen for egen og andres grenseløshet ulmer som et bål med fuktig ved. Under røyken ligger sinne. Et sinne som kunne gitt meg kraft, fått meg til å sette grenser, for dem og meg. Men sinne får jeg ikke tak i. Så jeg forblir i den kjente rollen.
Meg, offeret.
Den grenseløse.
Slik levde jeg i mange år.
Det var ikke mye til liv.
Lav egenverdi. Voksende bitterhet mot dem som ikke så min grenseløshet. Behovet bak. Under. I meg.
Vi har brukt litt tid på dette, terapeuten min og meg.
Å bli kjent med ham bak pleaseren. Han som var der før alle hendelsene.
Før selvforakt, skam og lav egenverdi.
Det har vært smertefullt, men mest av alt legende.
For meg. Og ham.
Den lille gutten, i meg.
Nå hjelper jeg når jeg kan. Ikke fordi jeg må. Nei triller over tungen uten kvelnings og kvalmefornemmelser.
Jeg har fått høyere verdi.
Egenverdi.
I meg selv.
Mine tjenester eller de jeg har tjent definerer meg ikke lenger.
Det gjør jeg. Selv.
