Hva skjer med oss når vi blir fratatt det livet vi elsket?
Når livet blir trangt og begrenset og vi blir overlatt til oss selv i ensomhet med våre mørkeste tanker og triggerne lurer i hver utpust?
For noen av oss har de pålagte begrensinger gitt oss mulighet til å bli kjent med mørket, savnet og triggerne på en utviklende måte. Vi har fått økt selvinnsikt, silt ut noe grums og lært å se på triggere som veivisere til det såre i oss, som trenger omsorg.
Uheldigvis er det ikke slik for alle.
Det var ikke slik for min dyrebare, kjære venn.
Han forsvant mer og mer inn i isolasjon, orket ikke å ta imot de hendene som strakk seg mot ham i kjærlighet, som hadde styrke til å løfte ham opp til et glimt av lys.
Tungsinnet la seg som et klamt ullteppe over livslysten, hans barnlige, smittende glede og enorme omsorg for andre.
Han lot seg absorbere i mørket.
Må han hvile i fred i lyset nå.
Hvorfor deler jeg dette?
Jeg har tidligere delt hvor rystet jeg blir når livet blir for vondt å leve.
Hvor smertefullt det er når den hjelpende hånden blir avvist.
Hvor hjerteskjærende det er å bli igjen med alle tankene, skyld og spørsmål.
Derfor vil jeg minne om et par ting som du kanskje har glemt.
Vi er ikke alene i denne verden. Det finnes hender med styrke til å løfte når våre egne krefter ebber ut.
Men vi må ta imot dem!
Vi eier den frie viljen til å velge å ta imot eller avvise,
MEN VI MÅ TA IMOT MENS VI FREMDELES ORKER!
Så, dette er en inderlig og kjærlig oppfordring til deg som sliter.
Om å søke støtte, omsorg og forståelse av noen som sammen med deg kan løfte deg til du skimter lysglimt av håp og glede.
Vi er ikke skapt for å gå gjennom livet alene. Livet er et samspill mellom mennesker og vi trenger hverandre for å leve.
Du er ikke alene!
Alt godt.
- Zenoba
