OPP AV FORNEDRELSEN.
For et ord!
Fornedrelse.
Det bærer preg av fordums tid. Noe mørk.
Skittent. Uverdig.
Mitt ord i den siste behandlingen.
Underlig ord.
Det defineres slik:
«Ydmykelse eller fornedrelse er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Ettersom det reduserer selvfølelsen og egoet, er det vanligvis en ubehagelig opplevelse.»
Jeg ser det så tydelig nå, hvor det kommer fra. Når selvfølelsen min snudde og jeg ble redusert til ubehag.
Den spirende troen på at jeg ikke har noe valg, fordi viljen tidlig ble tatt fra meg.
Troen på at jeg ikke fortjener bedre etter utallige krenkelser.
Troen vokste seg sterk.
Rigid. Fanatisk.
Mens livet passerer i revy der jeg ligger på benken, kjenner jeg sorgen, skammen og krenkelsen langt inn i ryggraden.
For en kontinuerlig krenkelse jeg har levd i.
Hva jeg har tillatt.
Utsatt meg for.
Skam.
Åh, skam…
Tårene forløser og gir rom til noe nytt.
Noe mykere.
Medfølelse.
Tilgivelse.
Forståelse.
Kjærlighet.
Trøst.
Til meg.
Mitt Selv.
Et nytt ord former seg.
Ære.
Jeg VIL ære meg selv.
TA TILBAKE VILJEN!
NÅ løsriver jeg meg.
Fra fornedrelsen. Påført og selvpåført.
Fra dette øyeblikket har jeg et valg.
