I L L U S J O N E N E
En gang satt jeg og gråt stille og i skjul på et barneshow i syden. Mitt barn var på scenen. Jeg var eneste enslige forelder på resorten.
Ikke at jeg ville vært en del av de forholdene hvor far hadde tatt et glass for mye av all inklusive og kastet overmodige, blanke blikk i min retning. Ikke ville jeg vært den nysminkede kvinnen som hveser gift mot ham, med tynne, sammenpressede lepper, mens hun smiler og ler litt for lystig, med resten av følget.
Jeg ser slik. Og er glad for at vi kom oss ut av det som holdt på å ta knekken på oss alle.
For jeg er ikke knekt. Det bare brister litt innimellom.
På ferier. Og i høytider.
Når vi skulle vært sammen. Kjernefamilien.
Det er høytidene som svir mest. Og ferier.
Da åpnes det vonde som til daglig er leget.
Det svir litt ekstra nå. I ventetiden.
Kanskje det er skårene fra de knuste drømmene jeg tråkker rundt i?
Illusjonen?
Den er som er kjempeblekksprut.
Sterke, glatte armer holder meg fast. Jeg kommer nesten fri. Så glir jeg inn i det kvelende favntaket igjen.
Vi mennesker er flinke til det. Å lage illusjoner. Den blir vår sannhet. Inntil vi blir bevisst.
Store norske leksikon har denne definisjonen:
«Illusjon er et sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning.»
Jeg lærer. Og øver meg. På å skille illusjon fra virkelighet.
Det finnes noen feiekoster hos oss. En til smuler på kjøkkengulvet. En annen til aske fra peisen og en tredje til grovbruk.
I dag finner jeg opp den fjerde kosten.
Den mykeste av dem, med silkebust.
Så gjør jeg så når jeg feier mitt hus, feier mitt hus…..
Ømt feier jeg opp noen skår.
Fra knuste drømmer.
En julerengjøring. Før jula.
Alt godt!
Zenoba
