Jeg har lenge vært opptatt av epigenetikk og det er med glede jeg ser at dette nå får mer oppmerksomhet i Norge.
Epigenetikk beskrives som nedarvede følelser/traumer som legger seg rundt vårt DNA.
Om vi blir trigget av opplevelser som kan minne om hva våre forfedre og – mødre har opplevd, blir en del av vårt DNA aktivert og vi kan få litt uforståelige reaksjoner som skaper uheldige mønster, følelsesmessig og fysisk ubalanse i oss.
I rosenmetoden bruker vi utrykket «å bære for andre» og det kan nok være beskrivende her.
Heldigvis kan disse DNA- aktiveringene «skrues av» gjennom trygg bevisstgjøring og aksept.
Med rosenmetoden møter vi kroppens underbevisste minner helt ned på cellenivå og da kan det være mulig å revisere forstyrrende aktiveringer som ikke har noen hensikt for oss.
I et familietre springer vi som grener ut fra en stamme. Noen ganger er grenene såpass infiltrert i hverandre at de ikke gir plass til luft og lys for å utvikle seg fritt.
Da kan det være fint å løsrive seg fra det som holder oss fastlåst, muligens helt ned på cellenivå.