NÅR FORTID LAMMER NÅTID

Jeg vokste opp i en liten bygd med rigide rammer på hva som var rett og galt.
Mye var galt.
Det var ingen rom for forhandling og mine foreldres ord var min lov og min vilje var til for å følge den loven.

Ungdomstiden var verst. Da strammet de inn den lille friheten jeg hadde hatt som barn og jeg ble en ufrivillig «out-sider» som hørte om klassefester, dans på lokalet, aktiviteter på skolen, ja, alt som var naturlig for en tenåring i utvikling å utforske.

Jeg var ung på den tiden «Grease» var på det hotteste og den store snakkisen. Fremdeles kjenner jeg smerten og skammen over å ikke ha fått tatt del i dette.

Etter lang tid i terapi og med et helt voksenliv til bearbeidelse av fortid, flyttet jeg tilbake til den bygda jeg flyktet fra som ung.
Daglig strømmer tidligere opplevelser mot meg og triggerne står i kø mens jeg ønsker dem velkommen. De fører meg inn i de mørkeste rom og dypeste daler og gir meg innsikter som styrker meg på veien ut og opp igjen.

Forleden dag var det igjen dans på lokalet og jeg kjente uroen prikke meg på skulderen som en påminner fra fordums tid. Jeg er fri sa jeg til uroen og entret spent det festpyntede lokalet der jeg i yr glede tok inn rytmene som lokket meg inn i den smektende dansen.

Alene i dansen, der kropp og sjel smelter sammen i harmoni, der livet får pulsere fritt og blodet renne raskere blir jeg levende og fri!

Men dans er jo så mangt og inn i min livgivende solo-dans kommer en partner, og en til og en til, smilende, mens musikken toner ut for meg, rytmen stilner, kroppen stivner og hodet fylles av et underlig, overdøvende sus.
Halsen snører seg i innestengt gråt, skammen tyller meg inn i sitt klamme, tunge teppe og fyller kroppen med blytung selvforakt og drar meg mange år tilbake til en fjern tenårings fortid.

Vel hjemme kan den tenåringsjenta som har dukket opp i meg få øse ut sin smerte og jeg tar imot, overveldet av intensiteten i fortvilelsen i minnet om det som den gang var.

I gjenopplevelsen kan jeg møte min indre tenåring med all den forståelse, medfølelse og anerkjennelse hun aldri fikk og slik hele noe av det knuste i meg selv.

Jeg er fremdeles litt skjør i skjøtene men tilbake i nåtid.
Dansen inni meg lever fortsatt, den utfolder seg fysisk i enerom og i trygge relasjoner.

Muligens den en dag vil bli helt fri….

– Anonym, av hensyn til alle «mine».