JEG HADDE EN VENN
-hyllest av et liv og vennskap
I seks måneder hadde jeg en venn,en slik venn som man øyeblikkelig kjenner igjen.
En slik venn som fra første øyeblikk så på meg med myk varme som smeltet alle forsvar.
En slik venn som ved første møte åpnet armene som i gjensynsglede og raust omfavnet hele meg til hjertet ble mykt og kroppen fant hvile.
En slik venn som satt helt nært inntil og naturlig holdt hånden min i sin.
En slik venn som var spontan og raus med fysisk berøring, velvilje og omsorg.
En slik venn som ble flau og glad av ros, som ble fuktig i blikket over å bli møtt.
En slik venn som i hemmelighet betalte behandlinger for ukjente mennesker.
En venn som forsiktig lå hånden på hjertet mitt, i stillhet og kjærlighet, som berørte, dypere enn noen fysisk berøring kan berøre.
En venn som tilbød en havn i uro,
et ekstra ankerpunkt i hverdagen,
et hvilested når vandringen ble tøff,
en lekekamerat med usedvanlig barnlig glede, entusiasme og uendelig takknemlighet for alt godt i livet.
En slik venn som var en kilde av kunnskap og en brønn av klokskap.
En slik venn som jeg ville valgt på nytt og på nytt og på nytt, om jeg bare kunne.
OM JEG BARE KUNNE ENDRET
Endret slik at han kunne sett seg selv gjennom mine øyner.
Endret slik at han kunne vendt mer av omsorgen og kjærligheten innover og dempet de skyhøye forventningene til seg selv om å alltid by på sitt beste.
Endret slik at han kunne sett sin egenverdi i kraft av å bare være, selv når han var sliten, i smerte og med sterke egne behov.
Endret slik at han visste hva han behøvde.
Endrer slik at han tydelig kunne sette grenser for seg selv og si nei uten ubehag.
Endret slik at han hadde snakket seg selv mer opp enn ned
Endret slik at han ikke bagatelliserte sin egen betydning.
Endret slik at han kunne ropt ut sin fortvilelse, høyt og tydelig, helt til han ble hørt.
Endret slik at han hadde orket å la meg ta hånden hans i min og sittet tett inntil helt til lyset igjen brøt gjennom mørket.
«OM VI BARE KUNNE ENDRE ANDRE TIL Å SE SEG SELV MED VÅRT KJÆRLIGSTE BLIKK.»
TIDLIG VERDIGRUNNLAG
Når vi tidlig har lært å undertrykke egne behov kan det oppleves umulig å kjenne på og uttrykke disse.
Å ta imot.
Den indre drivkraften er ofte den grenseløse «pleaseren» som har bygd sin verdi og eksistens på å alltid være på tilbudssiden.
Hva skjer da når man har slitt seg selv ut og egne behov blir påtrengende?
Når kroppen har skreket «Stopp» i åresvis og går inn i kollaps?
Hvem er vi da når vi ikke lenger har mer å gi?
Hvem er vi bak våre tillærte handlingsmønster?
Marion Rosen sa om rosenmetoden:
«This work is about the transformation from who you think you are to the one you really are.”
Når vi kan finne tilbake til kjernen i oss, bak det tillærte og være autentiske og tro mot den vi virkelig er, da er livet godt å leve.
Med beste ønsker for deg!
~ Zenoba
Nb! Når jeg deler disse svært personlige ordene fra eget liv, gjør jeg det med ønske og visshet om at ordene finner vei der de behøves mest og kan gi håp om endring.
