H E N D E L S E N
- et glimt inn i et behandlingsforløp
Jeg kjenner varmen fra den myke hånden.
Den trygge berøringen som støtter.
Hånden omfavner den tunge, harde klumpen i mellomgulvet. Gir trygghet til en redd kropp.
Jeg er ikke er alene. Noen har styrke til å følge meg helt inn. Helt ned. I mitt mørke.
Der som ingen før har turt å gå.
Sammen søker vi forsiktig inn i det harde. Varmen fra hånden mykner i dypet. Lytter inn. Venter på at kroppen er trygg. Nok til å åpne en ørliten sprekk hvor jeg kan få et innblikk. Til det fortrengte.
Det ligger panikk i mellomgulvet. Kvalme.
Et innestengt skrik som aldri ble skreket.
Noen sekunders motvillig tilbakeblikk. Til hendelsen.
Så er det over. For denne gang.
Uvel og lettet. På samme tid.
Lettet over kroppens reaksjon. Skriket. Motstanden.
Som forteller meg hvor grusomt det egentlig var. For meg. Den gang.
Lettelsen følger meg. Klumpen i mellomgulvet har minsket, er lettere å bære.
Historien innhenter meg nå.
Tyngden av et halvt liv i skam. Selvbebreidelse. Pålagt skyld. Den forvrengte sannheten.
Jeg ser det nå. Sannheten, den ekte, ligger i dypet. I mellomgulvet. I meg.
Sammen når vi dypere. Jeg blir modigere.
Hendene inviterer meg tilbake i tid.
Til kroppsminnet. Kroppens reaksjoner viser vei.
Inn i mørket. For å slippe inn lyset. Til den forlatte, unge utgaven av meg selv.
Inn dit jeg trenger å heles. I meg. Av meg.
Veien inn kan virke lang.
Med trygg støtte tar jeg noen skritt av gangen.
Mot nye sannheter og ny letthet.
