Kategori: Når kroppen husker

DEN NØDVENDIGE GJENOPPRETTELSEN

Relasjoner vil til tider blir prøvd. Vi kan oppleve så sterke følelser at vi helst vil unngå personen. 

Noen ganger er kanskje det helt riktig? 

Mulig vi må sette grenser for oss selv og andre. 

Andre ganger, der vi bør opprettholde en sunn relasjon er det helt nødvendig med en gjenopprettelse. 

Å opprette en relasjon på ny.

Uten gjenopprettelse er relasjonen brutt.

Hva skal til for å gjenopprette? Det  krever vilje til selvinnsikt, ydmykhet og imøtekommenhet fra begge parter.

Kan vi legge til side våre egne sårede følelser og meninger et øyeblikk for å lytte mer objektivt? 

For å forsøke å forstå den andres ståsted og adferd?

Det er lett å gå i angrepsposisjon. Å bebreide den andre og rettferdiggjøre egne handlinger. 

Hva om vi ser litt på vår egen reaksjon? 

Kunne vi reagert annerledes? 

Reagerer vi ut fra gamle hendelser og mønster? 

Er vi stresset, slitne og har lite overskudd til å møte utfordringer? 

Er vi i lås? 

Når vi klarer å komme til et mindre følelsesmessig aktivert sted i oss selv, kan vi da møte mer objektivt? 

Jeg liker ordtaket «it takes two to tango». 

Gjenopprettelse er et samspill mellom to parter. Når den ene tar et skritt følger den andre med. Da blir det flyt og vakkert samspill.

Tenk om gjenopprettelse stod øverst på agendaen vår? Hos politiske ledere? 

Hva kunne da skjedd? I oss selv, våre relasjoner og i verden?

Fred til deg! 

Zenoba

NÅ DU LYTTER GJENNOM FILTER FRA GAMLE SÅR

Har du kjent på hvordan du reagerer når du blir trigget? 

Kanskje du ikke selv er klar over hva som skjer med deg? 

Når vi trigges aktiveres gjerne gamle minner i underbevisstheten. 

Dette setter nervesystemet i gang og vi kan lett gå inn i 

«FIGHT, FLIGHT, FREEZE, APATI».

Triggere kan være så mangt. Alt fra lukt til ord og energier. Ofte er vi ubevisste våre triggere og vårt handlingsmønster. 

Det som kan være typisk for triggere er at de setter i gang en reaksjon i oss som ikke samsvarer med virkeligheten. 

Vi reagerer sterkt. Overreagerer. 

Klarer ikke å lytte til det som egentlig blir sagt.

Gjennom bevisstgjøring kan vi lære å kjenne igjen våre triggere og hvilke reaksjoner de skaper i oss. 

TRIGGERE ER VEIVISERE TIL DELER I OSS SOM TRENGER Å HELES.

Å bli kjent med triggerne kan bli svært verdifulle bekjentskaper. Vi kan lære å gå fra viljeløs automatikk, styrt av opplevelser innarbeidet i nervesystemet, til en mer bevisst adferd. 

Og akkurat det kan åpne for en enorm frihet!

Gjennom psykoterapeutisk kroppsbehandling og samtale er det nettopp det vi søker, økt bevissthet, velvære, forståelse og frihet.

FRA OPPDRAGER TIL OPPDAGER

Hvordan er du som mor?

Jeg minnes med gru de gangene jeg lyttet til andres velmenende råd som var i strid med mine instinkter.
De gangene en autopilot slo inn og jeg hørte min egen oppdragelse bli mine egne ubetenksomme ord.
Dager da utfordringer tårnet høyere en meg, rådvillheten vokste og tålmodigheten var tynnslitt.
Øyeblikk hvor barnets innlevelse i sin actionhelts opplevelser var langtrukne og detaljerte til uutholdelig kjedsommelighet.
Ferieturer med motstridende interesser og evige forsakelser av egne ønsker.
Våkenetter med gnagende frykt over et altfor sykt barn.
Utallige netter på kanten av en seng med barnet som en sjøstjerne i midten.
Netter jeg venter på tenåringen og lengtet etter den lille sjøstjerna i senga.

Slik kan det være å være forelder. Så kan vi velge fokus.

Fra oppdrager til oppdager.

Da blir det uendelig spennende!

Min sønn, min største læremester, min veiviser inn til meg selv. Han som i form av sin eksistens har pustet liv i hver følelse i meg, som har tvunget meg til å gå i dypet, bli mer bevisst, trå ut av inngrodde mønster og møte med nysgjerrighet og undring.

Et lite menneske, et helt eget univers av indre liv i eksplosiv utvikling.
For en ære, for en uendelig lykke det er å få følge et barn fra unnfangelse til nesten voksen. Ta del i tanker, drømmer og fantasier. Bli invitert inn i barnets raushet, lek og utvikling.

I dag er den lille høyere enn meg, sterkere enn meg, smartere enn meg og forhåpentligvis blir han klokere enn meg.
Jeg vet at jeg har han til låns og minner meg selv på det over den uuttømmelige stabelen med nyvaskede sokker som jeg parrer, legger tallerkner med strøket ketchup i bløt, titter innom rommet som flyter og kjenner på alt som skulle vært gjort som ikke gjøres.

Min sønn, 17 år og helt perfekt uperfekt. På terskelen til et voksenliv med en ryggsekk full av egne erfaringer, foreldres veiledninger og kjærlighet.
Akkurat nå er han her, hos meg, litt til. Det er mitt fokus, HAN, midt i skittentøy, tomme potetgullposer og gode planer som ebber ut i spedbarnaktig, laaaaang søvn.

Hvor velger du fokus?

FRI FRA SKADELIG SAMMENLIGNING

Vi lærer tidlig å sammenlignes. Allerede før vi blir født måles verdier som sammenlignes med normalen.

Noen sammenligninger er kloke og nødvendige og gir oss viktige innsikter. I den medisinske verden er forskning basert på sammenligninger som gir viktige forskningsresultater. De kan i beste fall kan redde liv.

Andre sammenligninger kan få frem det beste i oss selv. Vi ser eksempler på menneskelige verdier vi ønsker å fremme eller ikke vil nære i oss selv. Da blir sammenligningen en inspirasjon til å korrigere egen adferd og utvikling.

Så er det den andre sammenligningen. Den som får oss til å føle oss mindre verdt, tilpasningsudyktige og utenfor.
Mindre vellykkede.

Skolesystemet og samfunnet nærer denne vanskelige sammenligningen. Prøver og karakterer innføres i tidlig alder. Prestasjoner. Disiplin. Mangel på mangfold.
Umulige tilpasninger for mange barn.

Sammenligningsgrunnlaget er uendelig.
Følgere, likes og kommentarer.
Status, inntekt, materielle goder.
Kropp, utseende, veltrenthet og popularitet. Partner, familie og venner. Sosialt liv. Reiser og eventyr. Overskudd.
Mestring og vellykkethet.

Hva gjør denne usunne, konstante sammenligningen med oss?

Å stadig sammenligne oss med andre sies å være en traume-adferd. Mangel på egen, trygg identitet.
Uheldig sammenligning blir naturlig adferd i et traumatisert samfunn basert på resultater.

Hvordan ville det være å slippe sammenligningen?
Å bare være deg.
Autentisk og unik.
Trygg nok i din egen værende.

Alt godt!

Zenoba

NÅR DET SÅRE BARNET BLIR EN KREVENDE VOKSEN

• en aldrende manns tanker om livet

Min mor var ikke særlig til mor. Vi ungene var stort sett i veien. En evig kilde til irritasjon og eksplosive sinneutbrudd. 

Vi var til for henne og hennes umettelige behov for oppmerksomhet. Hun tok all plass og styrte oss med frykt. Slik fikk hun oss til å utføre uendelige arbeidsoppgaver. Belønningen uteble. Alltid.

Til tider ble hun borte. Da var hun på hvilehjem og vi fikk et pusterom. Så kom hverdagen igjen.

I senere tid har jeg fått en dypere innsikt i min mors liv og adferd.

Jeg ser barnet i henne. Hun som satt fast i sine følelser og som ikke var i stand til å vokse inn i voksenlivet. Barndommen var preget av uhyrlige krenkelser som aldri ble bearbeidet. 

Derfor  kunne ikke min mor være mor. 

Sånn på riktig. Hun ble et monster. En monstermor.

Jeg har i voksen alder sett på meg selv som rettskaffen, raus, moralsk, evnerik og klok person. 

Litt bedre enn andre. Faktisk.

Selvom jeg fremstår som nonchalant og flau når jeg får ros, vokser jeg usunt mye innvendig. 

Historiene mine bærer preg av dårlig fordekt selvskryt. 

Joda, jeg ser det nå. Ørene brenner som glo og jeg blir varm av skam bare jeg tenker på det.

I relasjoner søkte jeg evig bekreftelse. 

Elsk meg, lik meg, begjær meg, bekreft meg. 

Når jeg ble usikker på en person, vendte jeg meg mot, med all min kraft og urettferdige anklager. 

Anklager preget av barnets umettelige behov for kjærlighet, trygghet og omsorg.

Ønsket om å føle seg ønsket. Sett. Forstått. Unik.

Jeg ble som min mor, sint, bebreidende og frastøtende. 

I dag, i en alder av 75 år, begynner jeg å bli følelsesmessig voksen. I terapi har jeg blitt bevisst det underbevisste. Alt det som styrer oss fra dypet av vår historie. At ubearbeidet historie ofte gjentar seg i handlingsmønster. 

Gjennom en dypere innsikt kan jeg frigjøre meg. Vokse inn i en større frihet hvor jeg ikke er avhengig av andres anerkjennelse for å kjenne verdi. Vokse ut av skam og mindreverd.

Jeg er nok i meg selv.

Å VÆRE I BALANSE

• tanker på den internasjonale kvinnedagen

Det har i uendelige tider vært en ubalanse mellom kvinner og menn. Mulig det kommer fra Bibelhistorien om at mannen var først?
At han ble kvinnens overhode?

Kvinner er kraftfulle skapninger. Den naturlige feminine kraft har vært skremmende.
Intuitiv, kjærlighetsfull, myk, sensitiv, i kontakt med følelser, tilstedeværende, i flyt….

Kvinnens kropp og sensualitet må skjules. For menn uten selvkontroll.

Og kvinner har blitt undertrykt, fryktet, voldtatt og drept av redde, feige menn som er i sin skadede maskulinitet. Overgripere, undertrykkere, maktbrukere.

Denne ubalansen i oss selv gjenspeiles i samfunnet. I hele verden. I ungdomskulturen.

En av fem kvinner i Norge har blitt voldtatt!

Vi trenger ikke å gå lenger ut i verden.

Vi trenger å heles, kvinner og menn.
I oss selv. I relasjon til hverandre.
I vår egen historie, i epigenitikken, som samfunn.
Da kan vi muligens få en likestilling, i oss selv og i verden.

Vil vi se en endring i verden, er det fint å begynne med oss selv.

Til slutt vil jeg takke hver eneste modige kvinne og mann som søker
bedre balanse i seg selv. Dere endrer ikke bare dere selv.
Endringen gjenspeiles i samfunnet.

Takk 💙💗

PLEASEREN

Å være pleaser kan gi en høy status.
I min familie, i et samfunn basert på dugnadsånd, på jobb, i vennekretsen.
Det er jo lettere å spør en som alltid sier ja enn en som setter grenser. Vi går helst på minste motstands vei.

De tror jeg liker å hjelpe. At jeg er grenseløs. Ikke blir lei.

Litt rett har de.
Jeg liker følelsen av at de er takknemlige. Snakker meg opp. Gir meg status.
Å være en viktig del i livet deres.
Selv som hjelper.
At mitt behov for anerkjennelse og inkludering gjør meg grenseløs og at min indre drivkraft ikke tillater at jeg blir lei.

Bitterheten vokser i takt med min grenseløshet. Jeg pleaser ikke av godhet. Så edel er jeg ikke.
Det er ren nødvendighet som driver meg.
Som en indre pisk som tvinger meg videre. Trosser trøtthet og min egen tomhet.

Jeg er på billigsalg. Året rundt.

Og vemmelsen for egen og andres grenseløshet ulmer som et bål med fuktig ved. Under røyken ligger sinne. Et sinne som kunne gitt meg kraft, fått meg til å sette grenser, for dem og meg. Men sinne får jeg ikke tak i. Så jeg forblir i den kjente rollen.
Meg, offeret.
Den grenseløse.

Slik levde jeg i mange år.
Det var ikke mye til liv.
Lav egenverdi. Voksende bitterhet mot dem som ikke så min grenseløshet. Behovet bak. Under. I meg.

Vi har brukt litt tid på dette, terapeuten min og meg.
Å bli kjent med ham bak pleaseren. Han som var der før alle hendelsene.
Før selvforakt, skam og lav egenverdi.
Det har vært smertefullt, men mest av alt legende.
For meg. Og ham.
Den lille gutten, i meg.

Nå hjelper jeg når jeg kan. Ikke fordi jeg må. Nei triller over tungen uten kvelnings og kvalmefornemmelser.
Jeg har fått høyere verdi.
Egenverdi.
I meg selv.
Mine tjenester eller de jeg har tjent definerer meg ikke lenger.
Det gjør jeg. Selv.

MED SJELEN I EN SVEVENDE BALLONG

• en historie om dissosiasjon og heling

I mange år levde jeg i intens frykt. Lå våken natt etter natt og lyttet. Var det en dør som åpnet seg? Luskende skritt over gulvet? En annens pust i rommet?

Jeg satt aldri med ryggen til en dør. Orienterte meg i rommet.
Lyttet til stemmeleie mer enn til ordene. Stemningen. Tonen i latteren.

Av og til trodde jeg at jeg så ham, da frøs kroppen til is. Sjelen fløt ut av meg, slik som da.

Jeg så ham aldri i virkeligheten de årene jeg levde med frykten, men inni meg var han høyst tilstedeværende.

I dag, etter mange kroppsbehandlinger, er jeg ikke lenger redd.

Min største frykt ble til slutt å møte min egen vemmelse. Hver celle i meg gjorde motstand, men jeg visste at jeg måtte. Den lå som en død rotte i mellomgulvet. Et ekkelt syn. Vemmelig. Sannheten. Min sannhet.

Gjennom vemmelsen ble jeg fri.
Den frigjorde meg fra rester av implantert skyld og skam. Hans skyld. Hans skam. Usannhet.

Det hender jeg blir trigget. Et raskt flashback fra et minne.
Jeg kjenner mønsteret nå.

Frossen kropp, sjelen flyter ut og jeg forsvinner. Som da.

Så er jeg tilbake igjen. Raskere for hver gang.
Jeg kjemper ikke lenger for å bli kvitt historien min. Den er en del av mitt livsløp som jeg kan tåle nå, som en integrert del i en større sammenheng.

Sjelen, livspusten min, henger ikke lenger i en ballong over kroppen. Den har fått plass i kroppen. Jeg er helere. Puster friere. Lever mer, uten frykt.

Jeg deler nå et glimt i min historie med et ønske om å gi håp.

• klient, 52 år.

Definisjoner fra SML.
Sjel: livspusten, det som holder oss i live.

Dissosiasjon betegner i psykologien det fenomenet at hjernen splitter opp sanseinntrykkene når personer opplever ekstreme hendelser som truer eksistensen deres, for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, slik at de blir i stand til å takle angsten som følger med.

JEG VAR EN KØDD

Per forteller:

Jeg kommer fra en pengesterk familie. Da er ofte livsløpet forutbestemt. Av noen andre enn deg selv. 

Fra tidlig barndom var det innlysende at jeg skulle gå i min fars fotspor. Slik som han gikk i sin fars. 

I tidlig ungdom gjorde jeg opprør, ble avkuttet formuen. En stund.

Så fikk jeg en gave, en pengegave. 

Trodde jeg. 

Uvitende som jeg var, tok jeg imot. 

Jeg var raskt tilbake til gammel forbruk.

Alltid den som hadde mest.

Fikk status. Venner. Damer. 

Russetiden var en lek.

De gamle lot meg leke. Bekymringsløs, trodde jeg.

Så kom praten. Om veien videre. Fotsporene som skulle fylles. Påminnelsen om hva jeg hadde fått. Takknemlighetsgjeld. Plikt. Forventninger. 

Jeg gjorde et nytt, kort opprør. Med ny avskjæring. 

Jeg holdt ikke ut lenge. Når hesten har stått til havresekken hele livet vet den ikke hvordan den skal beite. Jeg var en slik hest. 

Gikk på BI. Bodde i takleilighet på beste vestkant. Jeg fløt gjennom, på sjarm og penger. Subsidiert av far.   

Jeg drev familiebedriften i mange år. Kjørte de feteste biler. Reiste verden rundt. På business- Clas. Femstjerners hotell. 

Huset mitt lå høyest. I beliggenhet og pris i åsen.

Familien var kledd i Gucci, Chanel og andre navn fra haute couture. 

Jeg ble beundret for hva jeg hadde.

Og hatet for hva jeg var.

En kynisk kødd. Manipulerende. Løgnaktig.  Grisk. Hevngjerrig. 

Det har tatt litt tid å se meg selv. 

Erkjenne sannheten. 

Bli bevisst. 

Jeg forstår nå det jeg har blitt fortalt i terapi. Om å være i «overgreps-energi». 

Først trodde jeg det var noe seksuelt i begrepet. Det kan jo være det. 

Definisjonen var en annen. 

Når en person bestemmer over andres ønsker, behov og vilje, bruker vold, makt, manipulering eller andre pressmidler for å tvinge gjennom egen vilje, da kalles det å være en form for overgriper på individets identitet, vilje og bestemmelsesrett.

Jeg ble et offer. For min egen familie. 

Det bygget seg opp en enorm aggressivitet som jeg ikke kunne ta ut. Da forsvant jo havresekken. 

Jeg vendte den inn. I selvforakt.

Og så ut. I superior overlegenhet.

En tyrann. Kamuflert i sjarm, manipulerte, belønnet og innkrevde jeg. 

Som min far. Bare verre.

Det har vært en smertefull prosess å se meg selv. Kjenne på selvforakt. Skam. Avsky. 

Jeg har gitt avkall på det meste nå. Huset i åsen, firmaet, formuen, bilene. Alt det minner meg kun på den jeg var. 

Den gang,

Jeg er i endring, transformasjon.

Finner inn til den jeg skulle fått lov til å være fra starten av. Bak sinnet, selvforakt og skam. 

Inn i forståelse, medfølelse og tilgivelsen av mitt skadede jeg. 

Livet er enklere nå, friere, bedre. 

Veien ut av mitt tilgjorte selv er kronglete. Jeg blir stadig dratt tilbake til gamle mønster. Skammen. Uverdigheten.

Men det varer kortete hver gang. 

Fordi jeg ser meg i en større helhet nå. 

Møter med det skadede med forståelse før jeg finner inn til mitt sanne selv igjen.

NÅR KROPPEN HUSKER DET DU HAR GLEMT

• en klienthistorie

Jeg har få minner fra barndom og tidlig ungdomstid. Innimellom får jeg et Flash. Det meste er borte. Fra mitt bevisste minne. 

Andre husker. Bedre enn meg. For meg. 

Barndomsvenninner som ikke kan glemme. 

Innimellom forteller de historier. 

Om meg. Mitt liv. 

Og jeg lytter. Som til en tilfeldig historie. Kald. Uberørt. Undrende. 

Så skjer det. Noe i kroppen. Et ubehag. Som om rommet er for lite for meg.

Har lyst til å stikke. Komme meg unna. 

Jeg stakk. Flyttet hjemmefra tidlig. Rømte bygda. Minnene mine er fra tiden etterpå. Etter at jeg flyttet. 

Det samme gjentar seg i behandling. Kroppen reagerer. Uten minner. Igjen og igjen. 

Jeg forstår det har vært kjipt. For meg. 

Over tid ser jeg sammenhenger. Den røde tråden i historien min. Fra grytidlig barndom til i dag. 

Smertene i kroppen.

Pustebesvær.

Slitenheten.

Mønstrene.

Kreftene jeg bruker i kampen. For å undertrykke minner. 

Kroppen husker. Det jeg vil glemme.

KROPPSTERAPI

Kroppsterapi. Den respektfulle berøringen. Lyttende værende. Til kroppens språk. Hender som forsiktig inviterer meg inn. 

I min historie.

Ord som åpner vei. Støtter. Anerkjenner. 

En person som holder rommet. Meg. 

Trygt.

Slik har jeg sakte men sikkert viklet meg ut. Av mørket. Fortrengelse. Kampen. 

Jeg husker ikke så mye. Men mer. Det viktige. Som har holdt meg fanget i fortid.

Kroppen er mykere. Pusten lettere.

Jeg er ikke lenger redd for hva som ligger der. I min historie. 

For det er bare det det er.

Historie.

Opplevd.

Gjennomlevd.

Overlevd.

Minner om noe som er forbi.

Jeg er blitt mer fri.

NB: Historier deles kun på oppfordring fra klienter som selv har et ønske om å dele sin historie.

Alt godt!

Zenoba