Kategori: Når kroppen husker

BAKENFOR SKAM

• en historie fra virkeligheten, gjengitt for å gi håp.

Skam….denne følelsen som siver inn i hver celle i kroppen. Som en usynlig gift og bryter ned alt av verdi. 

Skam, nedarvet i generasjoner.

Skam, over egen uheldige unnfangelse.

Skam, i møte med blikket til en forelder.

Skam, over egne behov og følelser.

Skam, for å ikke få det til.

Skam, over å være for flink.

Skam, over å være til.

Skam, i kroppen.

Skam, i sjelslivet. 

Påført skam.

Selvpåført skam.

S K A M ….

Skammen satt som en dolk i ryggen.

Smerten våknet meg om natta.

Utmattet meg om dagen.

Krummet ryggen i et forsøk på beskyttelse.

Vistes på MR.

Fikk et navn, en diagnose. 

Blå resept på piller.

Det riktige ordet ble aldri nevn.

Skam.

Det gikk ikke over.

Kunne ikke medisineres bort.

Så jeg satte meg ned.

Med skammen. 

Lyttet, lenge. I uutholdelig smerte. 

S E L V F O R A K T.

Så skjedde det.

At noe beveget seg bakenfor. Dypere. Innenfor. 

Noe varmere. Mykere. Snillere.

Jeg så meg selv. Med et åpent blikk. 

Gjennom medfølelse. Forståelse. Kjærlighet. 

Så sammenhengen. Fra opplevelse til adferd. 

Så gjennom et kjærlig blikk.

Og kjente skammen sive ut.

Det er en stund siden jeg har kjent den nå, den vonde skammen. Innimellom kommer et lite stikk. En etterdønning. 

En påminnelse om å møte med kjærlighet. 

Bak skammen fant jeg den.

Kjærligheten. Til meg. Til deg. Til livet. 

Til oss. 

Å LETE ETTER LYSET

Jeg leter etter lyset. Lyset i naturen. I mennesket. I hendelser. I livet.
Lysets kontrast er mørket. Det er der også.
Men jeg vil fokusere på lyset.
Det gode i oss.
Kjærligheten.
Håpet.
Drømmene.
Gleden.
Leken.
Håpet.

Jeg er ikke uvitende. Om det som skjer i mørket.
Ikke likegyldig. Jeg gjør det jeg kan, selv om du kanskje ikke alltid ser det.
Jeg har kjempet noen kamper. I mørket.
Mot mørket. I meg. I verden.

Nå har jeg funnet en annen vei.
Jeg snur meg.
Mot lyset.
Da ser jeg klarere.
Finner fred. Hvile. Ro til å leve med mørket.
Skyggene av grusomheter. I min historie. I verden. Omkring meg.

Så prøver å være i mitt lys.
Sende lyset ut.
Til deg.
Til de som har påtatt seg oppgaver større enn oss selv. De som vil styre verden.

Jeg sender lys slik at du skal se klart.
Deg selv og andre.

Lys for at du skal finne ditt eget hjerte og la det styre dine avgjørelser, handlinger og fremtidsplaner.
Hjerte til hjerte.
Menneske til menneske.
I kraft av lyset i oss.
I deg.
I meg.
Sammen kan vi lyse sterkere.

CELLEMINNE

Livet setter spor og de første opplevelsene i livet kan programmeres som ubevisste sannheter.

Dette er et diagram fra en 7 år gammelt jente. Den første opplevelsen hun kommer tilbake til er når hun ble skamklippet hos en frisør. Moren var tilstede men opptatt av å lese ukeblad.
Barnet så hvordan de lange lokkene, som bare skulle stusses, falt til bakken. Med gråten i halsen søkte hun desperat morens blikk uten å lykkes.

Når barnet stod gråtende, kortklippet som en gutt foran moren, så hun endelig opp. Forferdet over resultatet.

Barnet ble deretter kalt med et guttenavn og ble ertet over lang tid.

Opplevelsen kan virke uskyldig. Men sensasjonen av å ikke være beskyttet av mor satte seg i barnet og som en programmering som har gjentatt seg gjennom livet.
Mor er ikke tilgjengelig og kan ikke beskytte. Denne «sannheten» tar hun med seg inn i sine relasjoner, også som voksen.

«Jeg blir ikke beskyttet.»

En sannhet som sier at hun er overlatt til seg selv. Hun blir usedvanlig selvstendig og har vanskelig for å knytte seg i nære, trygge relasjoner.

Ved å gå tilbake i egen historie ser hun at hun var ganske ubeskyttet i flere situasjoner som barn og ungdom.

For å heles og omprogrammeres behøver vi å møte den følelsesmessige sensasjonen av opplevelser.
Det er ikke alltid vi har tilgang på bevisste minner og det er ikke helt nødvendig for å heles.

Heling skjer gjennom å forløse den stagnerte energien i oss. De fastlåste sannhetene som ikke er sanne lenger.

Alt godt fra meg til deg!
Zenoba

DEN NØDVENDIGE GJENOPPRETTELSEN

Relasjoner vil til tider blir prøvd. Vi kan oppleve så sterke følelser at vi helst vil unngå personen. 

Noen ganger er kanskje det helt riktig? 

Mulig vi må sette grenser for oss selv og andre. 

Andre ganger, der vi bør opprettholde en sunn relasjon er det helt nødvendig med en gjenopprettelse. 

Å opprette en relasjon på ny.

Uten gjenopprettelse er relasjonen brutt.

Hva skal til for å gjenopprette? Det  krever vilje til selvinnsikt, ydmykhet og imøtekommenhet fra begge parter.

Kan vi legge til side våre egne sårede følelser og meninger et øyeblikk for å lytte mer objektivt? 

For å forsøke å forstå den andres ståsted og adferd?

Det er lett å gå i angrepsposisjon. Å bebreide den andre og rettferdiggjøre egne handlinger. 

Hva om vi ser litt på vår egen reaksjon? 

Kunne vi reagert annerledes? 

Reagerer vi ut fra gamle hendelser og mønster? 

Er vi stresset, slitne og har lite overskudd til å møte utfordringer? 

Er vi i lås? 

Når vi klarer å komme til et mindre følelsesmessig aktivert sted i oss selv, kan vi da møte mer objektivt? 

Jeg liker ordtaket «it takes two to tango». 

Gjenopprettelse er et samspill mellom to parter. Når den ene tar et skritt følger den andre med. Da blir det flyt og vakkert samspill.

Tenk om gjenopprettelse stod øverst på agendaen vår? Hos politiske ledere? 

Hva kunne da skjedd? I oss selv, våre relasjoner og i verden?

Fred til deg! 

Zenoba

NÅ DU LYTTER GJENNOM FILTER FRA GAMLE SÅR

Har du kjent på hvordan du reagerer når du blir trigget? 

Kanskje du ikke selv er klar over hva som skjer med deg? 

Når vi trigges aktiveres gjerne gamle minner i underbevisstheten. 

Dette setter nervesystemet i gang og vi kan lett gå inn i 

«FIGHT, FLIGHT, FREEZE, APATI».

Triggere kan være så mangt. Alt fra lukt til ord og energier. Ofte er vi ubevisste våre triggere og vårt handlingsmønster. 

Det som kan være typisk for triggere er at de setter i gang en reaksjon i oss som ikke samsvarer med virkeligheten. 

Vi reagerer sterkt. Overreagerer. 

Klarer ikke å lytte til det som egentlig blir sagt.

Gjennom bevisstgjøring kan vi lære å kjenne igjen våre triggere og hvilke reaksjoner de skaper i oss. 

TRIGGERE ER VEIVISERE TIL DELER I OSS SOM TRENGER Å HELES.

Å bli kjent med triggerne kan bli svært verdifulle bekjentskaper. Vi kan lære å gå fra viljeløs automatikk, styrt av opplevelser innarbeidet i nervesystemet, til en mer bevisst adferd. 

Og akkurat det kan åpne for en enorm frihet!

Gjennom psykoterapeutisk kroppsbehandling og samtale er det nettopp det vi søker, økt bevissthet, velvære, forståelse og frihet.

FRA OPPDRAGER TIL OPPDAGER

Hvordan er du som mor?

Jeg minnes med gru de gangene jeg lyttet til andres velmenende råd som var i strid med mine instinkter.
De gangene en autopilot slo inn og jeg hørte min egen oppdragelse bli mine egne ubetenksomme ord.
Dager da utfordringer tårnet høyere en meg, rådvillheten vokste og tålmodigheten var tynnslitt.
Øyeblikk hvor barnets innlevelse i sin actionhelts opplevelser var langtrukne og detaljerte til uutholdelig kjedsommelighet.
Ferieturer med motstridende interesser og evige forsakelser av egne ønsker.
Våkenetter med gnagende frykt over et altfor sykt barn.
Utallige netter på kanten av en seng med barnet som en sjøstjerne i midten.
Netter jeg venter på tenåringen og lengtet etter den lille sjøstjerna i senga.

Slik kan det være å være forelder. Så kan vi velge fokus.

Fra oppdrager til oppdager.

Da blir det uendelig spennende!

Min sønn, min største læremester, min veiviser inn til meg selv. Han som i form av sin eksistens har pustet liv i hver følelse i meg, som har tvunget meg til å gå i dypet, bli mer bevisst, trå ut av inngrodde mønster og møte med nysgjerrighet og undring.

Et lite menneske, et helt eget univers av indre liv i eksplosiv utvikling.
For en ære, for en uendelig lykke det er å få følge et barn fra unnfangelse til nesten voksen. Ta del i tanker, drømmer og fantasier. Bli invitert inn i barnets raushet, lek og utvikling.

I dag er den lille høyere enn meg, sterkere enn meg, smartere enn meg og forhåpentligvis blir han klokere enn meg.
Jeg vet at jeg har han til låns og minner meg selv på det over den uuttømmelige stabelen med nyvaskede sokker som jeg parrer, legger tallerkner med strøket ketchup i bløt, titter innom rommet som flyter og kjenner på alt som skulle vært gjort som ikke gjøres.

Min sønn, 17 år og helt perfekt uperfekt. På terskelen til et voksenliv med en ryggsekk full av egne erfaringer, foreldres veiledninger og kjærlighet.
Akkurat nå er han her, hos meg, litt til. Det er mitt fokus, HAN, midt i skittentøy, tomme potetgullposer og gode planer som ebber ut i spedbarnaktig, laaaaang søvn.

Hvor velger du fokus?

FRI FRA SKADELIG SAMMENLIGNING

Vi lærer tidlig å sammenlignes. Allerede før vi blir født måles verdier som sammenlignes med normalen.

Noen sammenligninger er kloke og nødvendige og gir oss viktige innsikter. I den medisinske verden er forskning basert på sammenligninger som gir viktige forskningsresultater. De kan i beste fall kan redde liv.

Andre sammenligninger kan få frem det beste i oss selv. Vi ser eksempler på menneskelige verdier vi ønsker å fremme eller ikke vil nære i oss selv. Da blir sammenligningen en inspirasjon til å korrigere egen adferd og utvikling.

Så er det den andre sammenligningen. Den som får oss til å føle oss mindre verdt, tilpasningsudyktige og utenfor.
Mindre vellykkede.

Skolesystemet og samfunnet nærer denne vanskelige sammenligningen. Prøver og karakterer innføres i tidlig alder. Prestasjoner. Disiplin. Mangel på mangfold.
Umulige tilpasninger for mange barn.

Sammenligningsgrunnlaget er uendelig.
Følgere, likes og kommentarer.
Status, inntekt, materielle goder.
Kropp, utseende, veltrenthet og popularitet. Partner, familie og venner. Sosialt liv. Reiser og eventyr. Overskudd.
Mestring og vellykkethet.

Hva gjør denne usunne, konstante sammenligningen med oss?

Å stadig sammenligne oss med andre sies å være en traume-adferd. Mangel på egen, trygg identitet.
Uheldig sammenligning blir naturlig adferd i et traumatisert samfunn basert på resultater.

Hvordan ville det være å slippe sammenligningen?
Å bare være deg.
Autentisk og unik.
Trygg nok i din egen værende.

Alt godt!

Zenoba

NÅR DET SÅRE BARNET BLIR EN KREVENDE VOKSEN

• en aldrende manns tanker om livet

Min mor var ikke særlig til mor. Vi ungene var stort sett i veien. En evig kilde til irritasjon og eksplosive sinneutbrudd. 

Vi var til for henne og hennes umettelige behov for oppmerksomhet. Hun tok all plass og styrte oss med frykt. Slik fikk hun oss til å utføre uendelige arbeidsoppgaver. Belønningen uteble. Alltid.

Til tider ble hun borte. Da var hun på hvilehjem og vi fikk et pusterom. Så kom hverdagen igjen.

I senere tid har jeg fått en dypere innsikt i min mors liv og adferd.

Jeg ser barnet i henne. Hun som satt fast i sine følelser og som ikke var i stand til å vokse inn i voksenlivet. Barndommen var preget av uhyrlige krenkelser som aldri ble bearbeidet. 

Derfor  kunne ikke min mor være mor. 

Sånn på riktig. Hun ble et monster. En monstermor.

Jeg har i voksen alder sett på meg selv som rettskaffen, raus, moralsk, evnerik og klok person. 

Litt bedre enn andre. Faktisk.

Selvom jeg fremstår som nonchalant og flau når jeg får ros, vokser jeg usunt mye innvendig. 

Historiene mine bærer preg av dårlig fordekt selvskryt. 

Joda, jeg ser det nå. Ørene brenner som glo og jeg blir varm av skam bare jeg tenker på det.

I relasjoner søkte jeg evig bekreftelse. 

Elsk meg, lik meg, begjær meg, bekreft meg. 

Når jeg ble usikker på en person, vendte jeg meg mot, med all min kraft og urettferdige anklager. 

Anklager preget av barnets umettelige behov for kjærlighet, trygghet og omsorg.

Ønsket om å føle seg ønsket. Sett. Forstått. Unik.

Jeg ble som min mor, sint, bebreidende og frastøtende. 

I dag, i en alder av 75 år, begynner jeg å bli følelsesmessig voksen. I terapi har jeg blitt bevisst det underbevisste. Alt det som styrer oss fra dypet av vår historie. At ubearbeidet historie ofte gjentar seg i handlingsmønster. 

Gjennom en dypere innsikt kan jeg frigjøre meg. Vokse inn i en større frihet hvor jeg ikke er avhengig av andres anerkjennelse for å kjenne verdi. Vokse ut av skam og mindreverd.

Jeg er nok i meg selv.

Å VÆRE I BALANSE

• tanker på den internasjonale kvinnedagen

Det har i uendelige tider vært en ubalanse mellom kvinner og menn. Mulig det kommer fra Bibelhistorien om at mannen var først?
At han ble kvinnens overhode?

Kvinner er kraftfulle skapninger. Den naturlige feminine kraft har vært skremmende.
Intuitiv, kjærlighetsfull, myk, sensitiv, i kontakt med følelser, tilstedeværende, i flyt….

Kvinnens kropp og sensualitet må skjules. For menn uten selvkontroll.

Og kvinner har blitt undertrykt, fryktet, voldtatt og drept av redde, feige menn som er i sin skadede maskulinitet. Overgripere, undertrykkere, maktbrukere.

Denne ubalansen i oss selv gjenspeiles i samfunnet. I hele verden. I ungdomskulturen.

En av fem kvinner i Norge har blitt voldtatt!

Vi trenger ikke å gå lenger ut i verden.

Vi trenger å heles, kvinner og menn.
I oss selv. I relasjon til hverandre.
I vår egen historie, i epigenitikken, som samfunn.
Da kan vi muligens få en likestilling, i oss selv og i verden.

Vil vi se en endring i verden, er det fint å begynne med oss selv.

Til slutt vil jeg takke hver eneste modige kvinne og mann som søker
bedre balanse i seg selv. Dere endrer ikke bare dere selv.
Endringen gjenspeiles i samfunnet.

Takk 💙💗

PLEASEREN

Å være pleaser kan gi en høy status.
I min familie, i et samfunn basert på dugnadsånd, på jobb, i vennekretsen.
Det er jo lettere å spør en som alltid sier ja enn en som setter grenser. Vi går helst på minste motstands vei.

De tror jeg liker å hjelpe. At jeg er grenseløs. Ikke blir lei.

Litt rett har de.
Jeg liker følelsen av at de er takknemlige. Snakker meg opp. Gir meg status.
Å være en viktig del i livet deres.
Selv som hjelper.
At mitt behov for anerkjennelse og inkludering gjør meg grenseløs og at min indre drivkraft ikke tillater at jeg blir lei.

Bitterheten vokser i takt med min grenseløshet. Jeg pleaser ikke av godhet. Så edel er jeg ikke.
Det er ren nødvendighet som driver meg.
Som en indre pisk som tvinger meg videre. Trosser trøtthet og min egen tomhet.

Jeg er på billigsalg. Året rundt.

Og vemmelsen for egen og andres grenseløshet ulmer som et bål med fuktig ved. Under røyken ligger sinne. Et sinne som kunne gitt meg kraft, fått meg til å sette grenser, for dem og meg. Men sinne får jeg ikke tak i. Så jeg forblir i den kjente rollen.
Meg, offeret.
Den grenseløse.

Slik levde jeg i mange år.
Det var ikke mye til liv.
Lav egenverdi. Voksende bitterhet mot dem som ikke så min grenseløshet. Behovet bak. Under. I meg.

Vi har brukt litt tid på dette, terapeuten min og meg.
Å bli kjent med ham bak pleaseren. Han som var der før alle hendelsene.
Før selvforakt, skam og lav egenverdi.
Det har vært smertefullt, men mest av alt legende.
For meg. Og ham.
Den lille gutten, i meg.

Nå hjelper jeg når jeg kan. Ikke fordi jeg må. Nei triller over tungen uten kvelnings og kvalmefornemmelser.
Jeg har fått høyere verdi.
Egenverdi.
I meg selv.
Mine tjenester eller de jeg har tjent definerer meg ikke lenger.
Det gjør jeg. Selv.