Kategori: Når kroppen husker

VEIEN TIL LYKKE GÅR GJENNOM SMERTE

Når vi begynner å få det bedre blir vi gjerne tristere.

Tristere fordi det går opp for oss hvordan vi har hatt det. 

Hva mennesker har utsatt oss for.

Hvordan vi er blitt behandlet.

Hva vi har gjort mot oss selv.

Hva vi har tillatt.

Innimellom kommer også skammen.

Over lav egenverdi. 

Lite selvrespekt.

Manglende ivaretakelse av oss selv.

Selvforakt.

Vonde følelser. 

Nødvendige følelser.

Før vi kan åpne for medfølelse.

Med oss selv. Med andre.

Tilgi. 

Oss selv fordi vi ikke så vår egen verdi.

Fordi vi ikke satte sunne grenser.

Manglet regulering.

Tilgi andre. For at vi selv skal bli fri.

Fra bitterhet.

Anklager.

Selvmedlidenhet.

Veien til frihet går ofte gjennom smerte.

Før den avtar.

Gir rom for gleden.

Livslyst.

Frihet.

FØRSTE HØSTDAG

Morgenluften er crispy. Tøflene er kommer frem og kjelleren fylles forhåpentligvis snart med nok ved for vinteren.

Høst…

Tid for å høste.
Så noe nytt.
Gå inn i modningstiden.

Fremdeles varmer sola.
Badetemperaturen er på sitt beste og sommerfølelsen sitter i kroppen.

Sammen med takknemlighet.

Over det vakre rundt meg.
Blomstrende lyng mot blått hav.
Innbydende sjø.
Frisk luft.
Gleden over å suse avsted på sykkel.
Varmen fra en lun ullgenser.
Duften av nybakt brød.
Nykvernet kaffe.
Latteren i skolegården.
Smilet til min sønn.
Den gode samtalen.
De myke blikkene.
Nikkene.
Tilhørighet.

Takknemlighet i en verden som oppleves for trang. Hvor fokus er på bekymring. Frykt for inflasjonen som graver dypt i lommeboken og forstyrrer fremtidsplaner.

Jeg velger å skifte fokus.
Se det gode. Det vakre.
Dyrke gleden. Over det nære.
Over lyngen.
Vannet som omsluttet kroppen idet jeg stuper uti salt sjø.
Menneskemøtene.
Det som ikke påvirkes av frykt for økonomi og en vaklende verden.

Ordene til Mahatma Gandhi blir stadig tydeligere:

«Bli den endringen du ønsker å se i verden»

Det begynner med meg. Alltid.
Mitt fokus.

Hvor støtt står jeg i meg selv?
Hva bringer jeg inn i fellesskapet?

Gjennom kontinuerlig bevisstgjøring opplever jeg en økende indre ro. Selv i kaoset rundt oss.
I usikkerhet. I bekymringer.

Jeg må stadig sjekke ankerfestet.
Det kan storme.
Ankeret løsner.
Da må jeg finne nytt feste.
Kjenne at jeg er forankret. I meg selv.

Det er nok mye av intensjonen ved behandling.

Å finne indre ro.
Å leve bedre i egen kropp.
Stå støtt i seg selv.
I relasjoner.
I samfunnet.
I livet.

Alt godt!

Å VENDE MOTSTAND TIL STYRKE

• en mor forteller

Jeg ønsker å dele et lite glimt fra vårt liv. Vår hverdag. Fordi jeg vet at det er mange i lignende situasjon.

Min sønn er stor nå. Går siste året på videregående. Etter en lang og tung barndom og gryende ungdomstid,  preget av skole-vegring. 

Mistrivsel. Dag etter dag. År etter år.

Det begynte tidlig. Allerede i andre klasse. Den lekende, lattermilde og snille læreren ble byttet ut. 

Inn kom disiplin, perfeksjonisme, anmerkninger og straff. Bra kunne alltid bli bedre. Perfeksjonismen tok strupetak.

Min sprudlende glade gutt som hadde superkrefter og lærte fortere enn lysets hastighet svant gradvis bort.

Hverdagen ble et mareritt. 

Jeg ropte. Høyt. De snakket om røde og grønne tanker, rosa elefanter og avledninger. Modeller. Inntil de ga opp. Overlot oss til oss selv.

Vi kom oss gjennom. Et år til.

Gråt bøtter med tårer. Mine og hans. Lirket, lokket, oppmuntret. Med snill, optimistisk stemme, bestemt stemme, sint stemme.  Morgen etter morgen.

Hverdager preget av stress, psykosomatisk sykdom, søvnproblemer, spiseforstyrrelse, oppgitthet, utmattelse, skam, frustrasjon og sorg.

Vi kom oss gjennom!

Vi kom oss gjennom ved hjelp av EN person. Han hadde gjort jobben. Med seg selv. Bearbeidet sitt for å bedre kunne møte mitt. Vårt. Hans. Min sønns.

I går var en stor dag. 

Praten gikk løst. Han snakket om gleden over å være på et godt sted. I seg selv. I livet. Kjenne mestring. Min sønn!

Tidligere var jeg på et foredrag. Det berørte dypt.

Alt ble sagt. 

Hvordan vi voksne påvirker selvbildet til barn. Blir den kristiske stemmen i hodet. Pisken vi slår oss til blods med. Psykosomatiske smerter i kroppen. Selvdestruktiv adferd. Livstrøtthet.

Alt ble kastet mot oss i publikum. Rått. Ekte. Gripende.

VENDEPUNKTET

Adil Khan deler sin historie med sterk innlevelse. En oppvekst få kan forestille seg men med glimt av gjenkjennelse for mange. Også for meg.

Han nådde bunnen. Før han ble reddet.

Kom til er vendepunkt gjennom farens anger og etterlengtede omfavnelse. Han fikk hjelp, intens, profesjonell hjelp. Med en som turte å gå inn i mørket med ham. Som kunne se i større perspektiv.

I dag er Adil en viktig stemme. Muligens den viktigste til å formidle mental helse.Til unge. Lærere. Foreldre. Verden. Han har gjort jobben. Er kjendis. Når bredt. Med et tydelig budskap. 

Gjør jobben!

Slik at du kan vende motstand til din styrke. Slik at du kan møte andre i et åpent mellomrom,

Gjør jobben, slik at du ikke sprer dårlige «vibes» rundt deg.

Til familie. I dine relasjoner. I klasserommet. I samfunnet.

Da og kun da, finnes det håp om en bedre fremtid.

Takk til DEG. Som gjør jobben.

M O R S – 

R E L A S J O N E N

Relasjoner….

Det er vel det mest utfordrende vi mennesker må forholde oss til? 

Helt fra fosterliv preges vi av relasjonen. 

Til mor.

Var barnet ønsket?

Hvordan var mors relasjon til barnefaren?

Har mor vært påkoblet det voksende barnet under hjertet?

Hvordan har hun bearbeidet sin egen historie FØR hun ble gravid?

Hva slags sinnsstemning var hun i?

Levde hun i trygge, omsorgsfulle relasjoner eller misnøye og frykt?

Var hun bekymret, i sorg?

Har hun mistet barn tidligere?

Forskning har lenge vist at barnet formes følelsesmessig allerede som foster. 

Vi bruker uttrykket «å marineres i mors følelser». 

Allerede her kan det oppstå sensasjon av å være forlatt, frykt, symbiose, sorg, stress etc.

Følelser som kan påvirke våre kommende  relasjoner i livet.

«Mor» er et tilbakevendende tema i behandling. 

Mor er vår første relasjon.

Vårt anker i livet.

Vårt følelsesmessige speil.

Vår tilknytning.

Vår oppfattelse av livet.

Vårt grunnlag for selvfølelse.

Hvordan har den relasjonen vært fra begynnelsen av? 

De fleste av oss bærer på et snev av savn.

Ønske om at noe skulle vært annerledes.

Mer anerkjennelse.

Større respekt for behov, grenser og begrensninger.

Tilstedeværelse og følelsesmessig tilgjengelighet.

Forståelse og medfølelse.

Listen kan være lang…

Og vi kommer tilbake hit, til mor, gang på gang.

I behandling inviterer vi ofte barne-delene inn. Lytter til de historiene og oppfatninger som disse delene sitter fast i. 

Lytter med oppmerksomhet.

Medfølelse.

Anerkjennelse.

Av det som var. Den gang.

Slik kan sår heles.

Vi blir helere.

Noen relasjoner kan repareres.

Sees i nytt lys.

Andre, der forsoning er umulig, kan vi oppnå større mulighet til å forsone oss med vår egen historie og hvordan den har påvirket oss.

Økt indre fred. Med oss selv og det som var slik at vi kan leve friere i nåtid.

UTSTRÅLINGER

Har du kjent på ubehaget eller velværet du kan oppleve rundt noen personer?
Noen mennesker vil vi kanskje unngå mens andre tiltrekker oss.

Slik som lyset gir gjenspeil i vannet utstråler også vi mennesker energi. Lav, høy, negativ og positiv.
Vi utstråler det vi er fylt med.

Mennesker i indre smerte påfører ofte andre smerte.

Krenkende personer blir gjerne krenkere.

Setter man høye krav til seg blir man kanskje nedlatende og hard mot sine medmennesker.

Er det viktig med kontrollbehov er det lett å falle i fellen av bedreviter som irettesetter andre.

Har man vært offer vipper man muligens over til å bli overgriper, verbalt, psykisk eller fysisk.

Er vi på et godt sted i oss selv møter vi kanskje med større raushet.
Lykke gjør oss helst mildere innstilt til våre omgivelser.

Behandler vi oss selv med respekt, anerkjennelse og mykhet kan forståelsen for og medfølelsen med andre få bedre levevilkår.

Det ligger alltid en historie bak en adferd.
Når vi møter en krenker, kravfull, bedreviter eller overgriper kan det være til hjelp å vite at deres adferd ikke alltid har noe med oss å gjøre. Det er ikke personlig.

Vi blir bare katalysator for deres indre tilstand.
Det betyr ikke at vi behøver å akseptere en slik adferd.
Forståelse kan gjøre det lettere å stå i situasjoner uten å bli dradd inn i den andres indre drama som utspiller seg i ulike, uheldige former.

Det sies at før en tanke kommer en følelse. Agerer vi ubevisst fra følelser blir muligens vår adferd en smule tankeløs?

Gjennom psykoterapeutisk kroppsbehandling søker vi bevisstgjøring slik at vi bedre kan stå trygt i oss selv, både i møte med vårt indre, vår historie og andre mennesker.

Alt godt!

HIGET ETTER ANERKJENNELSE

Vi ønsker å bli anerkjent. Helst for den vi er i vår autentiske natur.
Opplever vi ikke det vil vi som oftest tilpasse oss forventninger, uttalte og uuttalte.
Slik oppnår vi tilknytning.
For barnet er tilknytningen livsnødvendig. Og higet etter anerkjennelse pusher oss bort fra oss selv og inn i tillærte mønster og adferd.

Ettersom vi vokser til, kanskje til og med vokser oss temmelig gamle, kan det skurre for noen av oss.
Vi får det ikke helt til.
Livet.
Relasjonene.
Familien.
Jobben.
Drømmene.

Kanskje kroppen begynner å trøble. Den gode søvnen uteblir. Uroen legger til noen ekstra hjerteslag.

Blir lidelsen for stor søker vi muligens hjelp.
Hjelp til å pakke oss ut igjen.
Lag på lag med tilpasninger. Hendelser.
Forsvar. Overlevelse. Sorg. Frykt. Skam.

Inn der igjen, innerst inne. Til det autentiske. Det vi måtte gjemme og glemme.
Leter oss inn. Finner de glemte ordene, undertrykte følelser, behov, drømmer og ønsker.

Veien inn kan være kronglete. Tidslinjen vår er full av erfaringer. Erfaringer som har lært oss å leve i tilpasning. Slik har vi lært å avvise oss selv.

Gjennom bevisstgjøring ser vi bakenfor.
Relasjoner kan sees i nytt lys.
Noen vokser seg sunnere og sterkere i denne nye ærligheten.
Andre brytes for en tid. Noen for alltid.

Vi blir sårbare i vår sanne natur.
Samtidig blir vi sterkere.

Mer bevisst på hva vi behøver. Ønsker.
Og ikke ønsker.

Gjennom vår egen aksept og anerkjennelse av oss selv og våre opplevelser blir behovet for andres anerkjennelse dempet. Vi pålegger ikke lenger andre å tilfredsstille våre udekte behov fra barndommen.
Det kan bli lettere å akseptere at våre nærmeste muligens aldri kan anerkjenne oss slik vi behøver.

Relasjoner kan være utfordrende å forholde oss til. Det er ikke uten grunn vi har fått begrepet «relasjonstraumer».

Noen relasjoner kan vi velge bort.
Andre har sterkere bånd,
Jeg følger mange i valgets kval og observerer hvor smertefullt det kan være både å bli og å bryte ut.

Gjennom å bli bevisst våre ubevisste handlingsmønster kan vi ofte finne nye og bedre måter å være i våre relasjoner.

Relasjoner er samspillet mellom mennesker. Da blir det vakrest når alle er lydhøre og tonene harmonisk utfyller hverandre.

OPP AV FORNEDRELSEN.

For et ord! 

Fornedrelse. 

Det bærer preg av fordums tid. Noe mørk. 

Skittent. Uverdig.

Mitt ord i den siste behandlingen.

Underlig ord.

Det defineres slik:

«Ydmykelse eller fornedrelse er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Ettersom det reduserer selvfølelsen og egoet, er det vanligvis en ubehagelig opplevelse.»

Jeg ser det så tydelig nå, hvor det kommer fra. Når selvfølelsen min snudde og jeg ble redusert til ubehag.

Den spirende troen på at jeg ikke har noe valg, fordi viljen tidlig ble tatt fra meg.

Troen på at jeg ikke fortjener bedre etter utallige krenkelser.

Troen vokste seg sterk.

Rigid. Fanatisk.

Mens livet passerer i revy der jeg ligger på benken, kjenner jeg sorgen, skammen og krenkelsen langt inn i ryggraden. 

For en kontinuerlig krenkelse jeg har levd i.

Hva jeg har tillatt.

Utsatt meg for.

Skam. 

Åh, skam…

Tårene forløser og gir rom til noe nytt.

Noe mykere.

Medfølelse.

Tilgivelse.

Forståelse.

Kjærlighet.

Trøst.

Til meg.

Mitt Selv.

Et nytt ord former seg.

Ære.

Jeg VIL ære meg selv.

TA TILBAKE VILJEN!

NÅ løsriver jeg meg.

Fra fornedrelsen. Påført og selvpåført.

Fra dette øyeblikket har jeg et valg.

Å SLIPPE INN FOR Å GI SLIPP

Du har nok hørt det før. Mange ganger. 

At vi må gi slipp. 

Gi slipp på fortid.

Gi slipp på spenninger.

Gi slipp på negative tanker.

Gi slipp på vonde følelser.

Gi slipp på mennesker.

Listen kan være uendelig lang.

Uoverkommelig.

En kontinuerlig jobb.

Utmattende.

Det er ikke bare å gi slipp!

For å kunne gi slipp må vi først slippe inn.

Slippe inn alt det vi forsøker å holde på avstand i et forsøk på å gi slipp.

Når vi slipper inn og gir oss tid til å bli kjent med og forstå hvorfor vi tenker, føler, har kroppslige smerter og handler som vi gjør, da kan det bli lettere å gi slipp på det vi ikke lenger behøver.

Med berøring inviterer vi inn å for lettere kunne gi slipp.

PÅ ANDRE SIDEN AV FRYKT

For noen år siden hadde vi en rotte i huset. Jeg kunne høre hvordan den kravlet inni veggene, i taket, rundt meg, på alle kanter, mellom bordlagene.

Jeg ble fylt av vemmelse, frykt, sinne, kampånd og apati, alltid med fokus på rotta. 

Hører jeg den nå?

Hvor er den? 

Kan den komme helt inn?

Plutselig en natt våknet jeg av vill krafsing og et kvin etterfulgt av et dunk. 

Så ble det stille. Det er fremdeles stille.

Rotta er litt som frykten. 

Den tar vårt fokus, styrer følelsene, gjør oss både handlingslammet og aktivert, samtidig.

Noen ganger er det stille. 

Vi avventer. 

Lytter. 

Hvor er den? 

Så hører vi fjerne, gjenkjennende lyder. 

Joda, der var den jo.

Når stillheten har vart en stund stiger motet og vi våger kanskje å åpne den døren som var lukket på gløtt. 

Med ett trues frykten og lager et øredøvende rabalder.

Prøv deg! 

Frykt er nyttig! 

Den skal varsle om farer slik at vi kommer oss i trygghet. Når vi er trygge skal frykten skrues av.

Det skjer ikke alltid med oss mennesker. 

Vi forblir i over-aktivering,

På vakt.

Søker kontroll.

Unngår.

Forblir i det kjente.

Det kontrollerbare.

Med berøring kan aktiveringer dempes!

Frykten kan minske.

Den kan blir håndterbar.

Du kan styre livet ditt.

Frykten styrer ikke deg.

Alt vi ønsker er på den andre siden av frykten. 

Med de beste ønsker for deg fra meg.

Zenoba

SYKDOM SOM TERAPI?

Oppmerksomheten følger smertene som forflytter seg i kroppen. Det er mest intenst der jeg har hatt skader. 

Minnene strømmer på. Fra den gang jeg slo knærne kraftig som barn til smertefulle inngrep og følelsesmessige minner som fremdeles ligger i kroppen.

Smertene inviterer til en reise i tid og i lett feberdøs gjenopplever jeg hendelse etter hendelse. 

Jeg har tid og stillhet til å gå dypere nå. 

Bakenfor den rasjonell forståelsen og alle bortforklaringer. 

Jeg samler løse tråder fra livet.

Gjennom dyp bevissthet vever jeg sammen noen hull.

Etter noen dager står jeg opp.

Helere.

Mer innsiktsfull.

Friere.

Takknemlig!