Kategori: Når kroppen husker

M O R S – 

R E L A S J O N E N

Relasjoner….

Det er vel det mest utfordrende vi mennesker må forholde oss til? 

Helt fra fosterliv preges vi av relasjonen. 

Til mor.

Var barnet ønsket?

Hvordan var mors relasjon til barnefaren?

Har mor vært påkoblet det voksende barnet under hjertet?

Hvordan har hun bearbeidet sin egen historie FØR hun ble gravid?

Hva slags sinnsstemning var hun i?

Levde hun i trygge, omsorgsfulle relasjoner eller misnøye og frykt?

Var hun bekymret, i sorg?

Har hun mistet barn tidligere?

Forskning har lenge vist at barnet formes følelsesmessig allerede som foster. 

Vi bruker uttrykket «å marineres i mors følelser». 

Allerede her kan det oppstå sensasjon av å være forlatt, frykt, symbiose, sorg, stress etc.

Følelser som kan påvirke våre kommende  relasjoner i livet.

«Mor» er et tilbakevendende tema i behandling. 

Mor er vår første relasjon.

Vårt anker i livet.

Vårt følelsesmessige speil.

Vår tilknytning.

Vår oppfattelse av livet.

Vårt grunnlag for selvfølelse.

Hvordan har den relasjonen vært fra begynnelsen av? 

De fleste av oss bærer på et snev av savn.

Ønske om at noe skulle vært annerledes.

Mer anerkjennelse.

Større respekt for behov, grenser og begrensninger.

Tilstedeværelse og følelsesmessig tilgjengelighet.

Forståelse og medfølelse.

Listen kan være lang…

Og vi kommer tilbake hit, til mor, gang på gang.

I behandling inviterer vi ofte barne-delene inn. Lytter til de historiene og oppfatninger som disse delene sitter fast i. 

Lytter med oppmerksomhet.

Medfølelse.

Anerkjennelse.

Av det som var. Den gang.

Slik kan sår heles.

Vi blir helere.

Noen relasjoner kan repareres.

Sees i nytt lys.

Andre, der forsoning er umulig, kan vi oppnå større mulighet til å forsone oss med vår egen historie og hvordan den har påvirket oss.

Økt indre fred. Med oss selv og det som var slik at vi kan leve friere i nåtid.

UTSTRÅLINGER

Har du kjent på ubehaget eller velværet du kan oppleve rundt noen personer?
Noen mennesker vil vi kanskje unngå mens andre tiltrekker oss.

Slik som lyset gir gjenspeil i vannet utstråler også vi mennesker energi. Lav, høy, negativ og positiv.
Vi utstråler det vi er fylt med.

Mennesker i indre smerte påfører ofte andre smerte.

Krenkende personer blir gjerne krenkere.

Setter man høye krav til seg blir man kanskje nedlatende og hard mot sine medmennesker.

Er det viktig med kontrollbehov er det lett å falle i fellen av bedreviter som irettesetter andre.

Har man vært offer vipper man muligens over til å bli overgriper, verbalt, psykisk eller fysisk.

Er vi på et godt sted i oss selv møter vi kanskje med større raushet.
Lykke gjør oss helst mildere innstilt til våre omgivelser.

Behandler vi oss selv med respekt, anerkjennelse og mykhet kan forståelsen for og medfølelsen med andre få bedre levevilkår.

Det ligger alltid en historie bak en adferd.
Når vi møter en krenker, kravfull, bedreviter eller overgriper kan det være til hjelp å vite at deres adferd ikke alltid har noe med oss å gjøre. Det er ikke personlig.

Vi blir bare katalysator for deres indre tilstand.
Det betyr ikke at vi behøver å akseptere en slik adferd.
Forståelse kan gjøre det lettere å stå i situasjoner uten å bli dradd inn i den andres indre drama som utspiller seg i ulike, uheldige former.

Det sies at før en tanke kommer en følelse. Agerer vi ubevisst fra følelser blir muligens vår adferd en smule tankeløs?

Gjennom psykoterapeutisk kroppsbehandling søker vi bevisstgjøring slik at vi bedre kan stå trygt i oss selv, både i møte med vårt indre, vår historie og andre mennesker.

Alt godt!

HIGET ETTER ANERKJENNELSE

Vi ønsker å bli anerkjent. Helst for den vi er i vår autentiske natur.
Opplever vi ikke det vil vi som oftest tilpasse oss forventninger, uttalte og uuttalte.
Slik oppnår vi tilknytning.
For barnet er tilknytningen livsnødvendig. Og higet etter anerkjennelse pusher oss bort fra oss selv og inn i tillærte mønster og adferd.

Ettersom vi vokser til, kanskje til og med vokser oss temmelig gamle, kan det skurre for noen av oss.
Vi får det ikke helt til.
Livet.
Relasjonene.
Familien.
Jobben.
Drømmene.

Kanskje kroppen begynner å trøble. Den gode søvnen uteblir. Uroen legger til noen ekstra hjerteslag.

Blir lidelsen for stor søker vi muligens hjelp.
Hjelp til å pakke oss ut igjen.
Lag på lag med tilpasninger. Hendelser.
Forsvar. Overlevelse. Sorg. Frykt. Skam.

Inn der igjen, innerst inne. Til det autentiske. Det vi måtte gjemme og glemme.
Leter oss inn. Finner de glemte ordene, undertrykte følelser, behov, drømmer og ønsker.

Veien inn kan være kronglete. Tidslinjen vår er full av erfaringer. Erfaringer som har lært oss å leve i tilpasning. Slik har vi lært å avvise oss selv.

Gjennom bevisstgjøring ser vi bakenfor.
Relasjoner kan sees i nytt lys.
Noen vokser seg sunnere og sterkere i denne nye ærligheten.
Andre brytes for en tid. Noen for alltid.

Vi blir sårbare i vår sanne natur.
Samtidig blir vi sterkere.

Mer bevisst på hva vi behøver. Ønsker.
Og ikke ønsker.

Gjennom vår egen aksept og anerkjennelse av oss selv og våre opplevelser blir behovet for andres anerkjennelse dempet. Vi pålegger ikke lenger andre å tilfredsstille våre udekte behov fra barndommen.
Det kan bli lettere å akseptere at våre nærmeste muligens aldri kan anerkjenne oss slik vi behøver.

Relasjoner kan være utfordrende å forholde oss til. Det er ikke uten grunn vi har fått begrepet «relasjonstraumer».

Noen relasjoner kan vi velge bort.
Andre har sterkere bånd,
Jeg følger mange i valgets kval og observerer hvor smertefullt det kan være både å bli og å bryte ut.

Gjennom å bli bevisst våre ubevisste handlingsmønster kan vi ofte finne nye og bedre måter å være i våre relasjoner.

Relasjoner er samspillet mellom mennesker. Da blir det vakrest når alle er lydhøre og tonene harmonisk utfyller hverandre.

OPP AV FORNEDRELSEN.

For et ord! 

Fornedrelse. 

Det bærer preg av fordums tid. Noe mørk. 

Skittent. Uverdig.

Mitt ord i den siste behandlingen.

Underlig ord.

Det defineres slik:

«Ydmykelse eller fornedrelse er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Ettersom det reduserer selvfølelsen og egoet, er det vanligvis en ubehagelig opplevelse.»

Jeg ser det så tydelig nå, hvor det kommer fra. Når selvfølelsen min snudde og jeg ble redusert til ubehag.

Den spirende troen på at jeg ikke har noe valg, fordi viljen tidlig ble tatt fra meg.

Troen på at jeg ikke fortjener bedre etter utallige krenkelser.

Troen vokste seg sterk.

Rigid. Fanatisk.

Mens livet passerer i revy der jeg ligger på benken, kjenner jeg sorgen, skammen og krenkelsen langt inn i ryggraden. 

For en kontinuerlig krenkelse jeg har levd i.

Hva jeg har tillatt.

Utsatt meg for.

Skam. 

Åh, skam…

Tårene forløser og gir rom til noe nytt.

Noe mykere.

Medfølelse.

Tilgivelse.

Forståelse.

Kjærlighet.

Trøst.

Til meg.

Mitt Selv.

Et nytt ord former seg.

Ære.

Jeg VIL ære meg selv.

TA TILBAKE VILJEN!

NÅ løsriver jeg meg.

Fra fornedrelsen. Påført og selvpåført.

Fra dette øyeblikket har jeg et valg.

Å SLIPPE INN FOR Å GI SLIPP

Du har nok hørt det før. Mange ganger. 

At vi må gi slipp. 

Gi slipp på fortid.

Gi slipp på spenninger.

Gi slipp på negative tanker.

Gi slipp på vonde følelser.

Gi slipp på mennesker.

Listen kan være uendelig lang.

Uoverkommelig.

En kontinuerlig jobb.

Utmattende.

Det er ikke bare å gi slipp!

For å kunne gi slipp må vi først slippe inn.

Slippe inn alt det vi forsøker å holde på avstand i et forsøk på å gi slipp.

Når vi slipper inn og gir oss tid til å bli kjent med og forstå hvorfor vi tenker, føler, har kroppslige smerter og handler som vi gjør, da kan det bli lettere å gi slipp på det vi ikke lenger behøver.

Med berøring inviterer vi inn å for lettere kunne gi slipp.

PÅ ANDRE SIDEN AV FRYKT

For noen år siden hadde vi en rotte i huset. Jeg kunne høre hvordan den kravlet inni veggene, i taket, rundt meg, på alle kanter, mellom bordlagene.

Jeg ble fylt av vemmelse, frykt, sinne, kampånd og apati, alltid med fokus på rotta. 

Hører jeg den nå?

Hvor er den? 

Kan den komme helt inn?

Plutselig en natt våknet jeg av vill krafsing og et kvin etterfulgt av et dunk. 

Så ble det stille. Det er fremdeles stille.

Rotta er litt som frykten. 

Den tar vårt fokus, styrer følelsene, gjør oss både handlingslammet og aktivert, samtidig.

Noen ganger er det stille. 

Vi avventer. 

Lytter. 

Hvor er den? 

Så hører vi fjerne, gjenkjennende lyder. 

Joda, der var den jo.

Når stillheten har vart en stund stiger motet og vi våger kanskje å åpne den døren som var lukket på gløtt. 

Med ett trues frykten og lager et øredøvende rabalder.

Prøv deg! 

Frykt er nyttig! 

Den skal varsle om farer slik at vi kommer oss i trygghet. Når vi er trygge skal frykten skrues av.

Det skjer ikke alltid med oss mennesker. 

Vi forblir i over-aktivering,

På vakt.

Søker kontroll.

Unngår.

Forblir i det kjente.

Det kontrollerbare.

Med berøring kan aktiveringer dempes!

Frykten kan minske.

Den kan blir håndterbar.

Du kan styre livet ditt.

Frykten styrer ikke deg.

Alt vi ønsker er på den andre siden av frykten. 

Med de beste ønsker for deg fra meg.

Zenoba

SYKDOM SOM TERAPI?

Oppmerksomheten følger smertene som forflytter seg i kroppen. Det er mest intenst der jeg har hatt skader. 

Minnene strømmer på. Fra den gang jeg slo knærne kraftig som barn til smertefulle inngrep og følelsesmessige minner som fremdeles ligger i kroppen.

Smertene inviterer til en reise i tid og i lett feberdøs gjenopplever jeg hendelse etter hendelse. 

Jeg har tid og stillhet til å gå dypere nå. 

Bakenfor den rasjonell forståelsen og alle bortforklaringer. 

Jeg samler løse tråder fra livet.

Gjennom dyp bevissthet vever jeg sammen noen hull.

Etter noen dager står jeg opp.

Helere.

Mer innsiktsfull.

Friere.

Takknemlig!

INTEGRERING

Jeg var ikke klar over hvor splittet jeg var før jeg begynte i behandling. 

Da så jeg tydelig hvordan jeg har delt meg selv opp i fragmenter. 

Jeg opplevde meg selv som en koordinator som var travelt opptatt av å passe på og kontrollere hvilket fragment som kunne passe inn i settingen jeg var i. 

Men ALDRI kunne alle deler av meg samles. 

Ikke i offentligheten. Ikke med andre.

Etter behandling gikk jeg for meg selv.

Samlet delene mine.

Ble hel.

Fullstendig.

For en liten stund.

Inntil jeg igjen måtte ut, i fellesskapet.

Jeg ble bevisst på hvor innarbeidet dette mønsteret var og hvor det kom fra. 

Som ganske liten forstod jeg at det ikke var rom for hele meg. Jeg har minner fra et rådvilt barn, alene i skogen, som desperat måtte finne en vei inn igjen.

I fellesskapet. Tilknytningen. Til sin flokk.

Så lærte jeg å gjemme bort de delene som ikke passet inn. Dissosiere, fragmentere.

Og slik passerte årene, mange år, livet.

Det er med dyp sorg jeg skriver den siste setningen.

Sorg over alt ulevd liv! Men jeg kjenner også takknemlighet, glede og håp.

Takknemlig over den endringen som daglig finner sted.

Glede, åh, for en glede å kunne heles tilbake til livet. Jeg omfavner håpet om å gjenopprette min fullkomne tilstand! 

• Erfaring delt av klient.

«Verbet å integrere betyr å fullføre, gjøre fullstendig eller å gjenopprette en fullkommen tilstand.» 

Kilde: Norsk leksikon, Dag Østerberge 1977.

ZdRosentouch.com

K J Æ R L I G H E T !

Jeg lengter. Har lengter hele livet.

Drømt. Åh, som jeg har drømt!

Lett. Høy og lavt. På kryss og tvers i verden.
Eksponert meg forbi alle grenser. Bydd på meg selv lang inn i skam og selvforakt.
Lekt. Til tider lystig. Andre ganger forsert og påtatt velvillig.
Underkastet meg andre. Min ide om hva som må til.

Undertrykt. Åh, som jeg har undertrykt meg selv.

Latt meg undertrykke.

Kjærligheten har blitt introdusert i livet mitt slik. Tidlig har barnet lært at kjærlighet undertrykker.

Kjærlighet gir makt!

Kjærlighet må jobbes for. Den er som balsam for en sår sjel når den kommer. Den kommer i små drypp. Akkurat nok til at håpet gir styrke til underkastelse til neste kjærlige dråpe drypper. Mens jeg selv øser og ødsler min kjærlighet ut.

Programmert fra starten av, dypt inn i nervesystemet, tankesett, handlingsmønster og
EGENVERDI.
Min sannhet, mitt livsløp.

Jeg kjenner på sorg og skam når jeg snakker om det. Sorgen over at kjærligheten, den rene, vakre kjærligheten, er blitt så besudlet.
At sannheten om min verdi er blitt så forvrengt.
At store deler av livet har jeg vært fanget av en sannhet som ikke er sann.

Jeg ser tydeligere nå. Hvorfor det ble slik. Nye sannheter får plass. Integreres dypt inn i essensen av min eksistens.
Jeg et blitt verdig.
Kjærlighet.
Fra meg selv og andre.
Forsiktig åpner jeg opp.
Titter inn bak stengslene.
Det er i grunnen ganske fint her inne.
I SELVET mitt. I det urørte. Rene. Vakre.
Kjærlighetsfullt.
Trygt.

Her vil jeg være. I min kjærlighet. Handle og tenke herfra, fra sannheten. Kjærligheten.
Jeg er verdig!
I kraft av å være meg selv.
Her kan jeg la meg elske.
For hvem jeg er.

• «Tanker rundt kjærlighet basert på manges erfaringer.»

DEN UFORKLARLIGE ADFERDEN

Har du kjent på den?
Undringen over følelser og mønster du ikke forstår?
Det som ikke vil endre seg?
Kan det være epigenitikken som er blitt aktivert?

Forskning viser at vi kan arve følelser og adferd fra flere generasjoner tilbake i tid.
Det er fra naturens side et smart trekk men det virker ikke alltid til sin hensikt.

EKSEMPEL
En dag ble en ni år gammel gutt forlatt av den voksne som hadde ansvar for å passe på ham.
Det var kun i en overgang på en halvtime inntil foreldrene kom hjem.
I utganspunktet burde ikke dette være en overveldende opplevelse, om den voksne hadde gjort det riktige, forklart og avklart dette med barnet.
Det ble ikke gjort.

Barnets egen opplevelse av å være totalt forlatt ble aktivert.
I tillegg bar barnet på en nedarvet opplevelse fra far som ble bortplassert og forlatt av sine foreldre som niåring.
Når denne delen av DNA-et i tillegg ble aktivert ble opplevelsen en overveldende forlatthetsfølelse.

Hendelsen førte til et emosjonelt traume og utviklingen av sterk seperasjons-angst, mistillit, nedstemthet og psykosomatiske smerter.
I dag, flere år senere, har barnet, som nå er en voksen mann, utfordringer med tilknytning.

Det fine med denne såre historien er at det over år har pågått en gradvis deaktivering av epigenitikken.
Han kan lettere skille mellom egenopplevde og nedarvede hendelser og blir ikke så lett styrt av ubevisste følelser og handlingsmønster.