Å SITTE FAST I SINE RØTTER

Jeg har lenge vært opptatt av epigenetikk og det er med glede jeg ser at dette nå får mer oppmerksomhet i Norge.

Epigenetikk beskrives som nedarvede følelser/traumer som legger seg rundt vårt DNA.

Om vi blir trigget av opplevelser som kan minne om hva våre forfedre og – mødre har opplevd, blir en del av vårt DNA aktivert og vi kan få litt uforståelige reaksjoner som skaper uheldige mønster, følelsesmessig og fysisk ubalanse i oss.
I rosenmetoden bruker vi utrykket «å bære for andre» og det kan nok være beskrivende her.

Heldigvis kan disse DNA- aktiveringene «skrues av» gjennom trygg bevisstgjøring og aksept.

Med rosenmetoden møter vi kroppens underbevisste minner helt ned på cellenivå og da kan det være mulig å revisere forstyrrende aktiveringer som ikke har noen hensikt for oss.

I et familietre springer vi som grener ut fra en stamme. Noen ganger er grenene såpass infiltrert i hverandre at de ikke gir plass til luft og lys for å utvikle seg fritt.
Da kan det være fint å løsrive seg fra det som holder oss fastlåst, muligens helt ned på cellenivå.

I SENTRUM AV VÅRT VÆRENDE

Hva vil det si å være i sentrum av vårt værende?
Å være i sitt autentiske jeg?
Forandringen fra den man tror man er til den man virkelig er?

Jeg fikk noen aha-opplevelser på min reise i sommer som jeg har lyst til å dele.
Som de fleste vet er noen kulturer mer influert av «lureri» enn andre og selvom jeg har erfaring med denne finurlige væremåten, blir jeg fortsatt litt lurt.
Når dette skjer fører det gjerne til en kaskade av hendelser.

Jeg har reflektert over hva som skjer med meg i det øyeblikket jeg lar meg lure.
I etterkant av disse opplevelsene viser det seg at min første impuls har vært
«her er det noe som ikke stemmer»,
«jeg kan ikke stole på deg»,
«nå lyver du»,
«nå lurer du meg».

Så hvorfor ignorerer jeg denne viktige impulsen?
Rett og slett av veloppdragenhet, innlært høflighet og medfølelse!
Alle disse gode verdiene som skulle forme meg til et empatisk medmenneske, tar over kontrollen og overdøver et øyeblikk min naturlige, sunne reaksjonsevne og jeg lar meg lure…

I dag, når sinne, komplikasjoner og skuffelsen over både dem og meg selv har lagt seg, er jeg takknemlig for lurendreierne som åpnet for denne lærdommen, som har blitt en uvurderlig erfaring å ta med videre.

Jeg tenker at å være i sentrum av vårt værende, å være i vårt autentiske jeg,
er de gangene vi er i stand til å lytte,
føle og handle ut fra vår indre stemme, vår intuisjon som er ment å være vårt indre kompass på denne livsreisen vi alle er på.

Jeg tror at vi ofte må moderere det tillærte for at vi skal bli i stand til å komme i kontakt med den autentiske delen i oss, den som ofte er skjult bak tillært atferd og som vet,
fordi den er i kontakt med vår indre visdom.

Marion Rosen sa om rosenmetoden:
«Dette dreier seg om forandringen fra den vi tror vi er til den vi virkelig er.»

En spennende og virkningsfull metode

FULLFØRT GRUNNUTDANNELSE I
Identitetsorientert psykotraumeteori og -terapi.

Sliten og preget av helgens intensive traume-arbeid, men mest av alt glad og takknemlig for dyp indre forståelse og forløsning og ny faglig innsikt.

Jeg ser frem til fortsettelsen!

 

LIVET STARTER NÅR DU KOBLER DITT INDRE BARN PÅ DEN FRISKE, VOKSNE BEVISSTHETEN

Dette var overskriften på en artikkel om traumearbeid jeg nettopp leste og den beskriver godt det som ofte skjer i behandling når vi opplever å få en ny start.

Kroppen husker det vi har glemt i vårt bevisste minne. Mange av oss har erfart å brenne oss på en varm kokeplate. I det vi brenner oss programmeres minnet vårt til å huske at dette ble smertefullt og beskytter oss fra å gjenta hendelsen.
Slik fungerer vi også følelsesmessig, vi beskytter oss for å unngå ubehagelige minner og vonde følelser.

Når vi har behov for å stenge av er det viktig å forstå at det engang har vært en nødvendighet for å slippe å kjenne på det uutholdelige.
Da oppstår det gjerne en splitt i oss, hvor vi spalter bort (gjemmer) den smertefulle delen, som en overlevelsesmekanisme, slik at vi skal slippe å føle.

I terapi er det ofte barne-delen i oss som dukker opp. Små barn har ikke ord til å uttrykke seg, vi absorberer inntrykk, stemninger og opplevelser og hjernen formes av disse, da aller mest i de første barneårene. Disse opplevelsene kan legge grunnlag for handlings og reaksjonsmønster for resten av livet.

Jeg vil bruke et eksempel tatt fra et barnehjem.
Rundt om hundre spedbarn lå i hver sin seng på en sovesal. Det var helt stille, ingen barn gråt eller laget lyder.
Det ble fortalt at når barna først kom til barnehjemmet gråt de i timesvis, men etter en ukes tid stoppet de.
Barna kapitulerte fordi de hadde forstått at ingen vil komme, ikke nå, kanskje aldri.

Følelsen av å være forlatt, oppgitthet og manglende tro på at det nytter kan da bli grunnleggende følelser, som styrer fra underbevisstheten gjennom livet. Det er da et spedbarns følelser som lever i en voksen kropp.

Når vi lærer å undertrykke og stenge av for vonde følelser er vi i kronisk beredskap, (overlevelse) alltid på vakt slik at de uønskede følelsene holdes nede.
Dette er en veldig belastende tilstand som kan føre til blant annet uro, irritasjon, depresjon, sinne, tristhet og sykdom.

Følelser kan oppleves som truende fordi de trigger minnet om tidligere, vonde opplevelser, i dette tilfellet et spedbarn som gråter hjelpeløst uten å oppnå kontakt og den følelsen dette utløste i barnet.

Forsvaret (overlevelsesdelene) vårt vil jobbe hardt for å unngå dette og vi kan komme i konflikt med oss selv, mellom den trygge delen som ønsker å føle og den utrygge som gjemmer seg bak en følelsesmessig mur.

Ofte vender anklager, frustrasjon og sinne i feil retning. Siden vi ikke har kunne rette det mot omsorgspersoner vi er lojale mot og kanskje elsker, rettes gjerne de vonde følelsene innover, mot oss selv, mot det hjelpeløse barnet i form av kritikk, irritasjon, selvsabotering mm.
Andre kanaliserer disse følelsene gjennom forskjellige «kampsaker» slik som politikk, stå opp for de svake, religion, trening, kroppskontroll etc.

Det krever et enormt mot å våge å føle på det vonde i oss og gi rom for smerten, sinnet, anklagen, bitterheten..
I dette møtet er det lettere å møte vårt indre emosjonelle barn med kjærlig anerkjennelse for de autentiske følelsene barnet opplevde.
Vi når inn til barnet gjennom å identifisere de følelsene barnet hadde, da kan vi møtes i forståelse og aksept.
Barnet forstår ikke voksnes rasjonelle tanker eller språk og må møtes på barnets nivå med sine barnlige behov.

Det er en modningsprosess å komme forbi vårt følelsesmessige forsvar og det er viktig å akseptere at denne prosessen kan ta tid og ikke pushe, det er tross alt et følelses- barn inni oss som trenger trygghet.

Gjennom rosenberøring kan vi få tilgang til de kroppslige minner vi har behov for å bearbeide og få økt bevissthet rundt.
Det åpner for muligheten til å oppnå indre heling, større kroppslig og emosjonell frihet.
Vårt indre barn får mulighet til å vokse opp slik at vi blir helere voksne.

En klient som møtte sine verste barndoms mareritt uttalte dette:

«det er fantastisk å få lov til å møte det verste i meg i et trygt rom og med den støtten og forståelsen jeg aldri hadde da det skjedde. Det utgjør en stor forskjell.»

PSYKOTRAUME, fra foredrag med Frantz Ruppert.

Ved å møte våre traumatiserte/undertrykte/glemte/avspaltete deler i anerkjennelse og medfølelse med oss selv kan den sunne delen i oss vokse.

Overlevelsesdelene lever i konstant stress.
De består av forsvar vi har bygd opp og som har vært helt nødvendig for å overleve en gang.
Overlevelsesdelene beskytter oss fra å møte og føle på det som har forårsaket smerte/traume og kan kun gi slipp når vi føler oss trygge og er klare for å gi slipp/møte.

Både i rosenmetoden og IOPT møter vi overlevelsesdelene med respekt og forståelse uten å fremtvinge noe vi ikke er klar for.

ROSENMETODEN SOM FREDSBEVARENDE «STYRKE» OG BROBYGGER

For elleve år siden ble rosenmetoden introdusert for helsevesenet i Sarajevo i Bosnia Herzegovina.
Marion Rosen, som var jøde og som selv hadde unnsluppet etnisk renskning i Tyskland under andre verdenskrig, følte sterkt for den brutale krigen på Balkan.
Etter hennes ønske holdes det i dag to årlige kurs i Sarajevo, basert på frivillig innsats fra en trofast gruppe lærere fra Sverige. Flere lokale deltakere er blitt sertifiserte terapeuter og er nå under lærerutdanning. Det dukker stadig opp nye Rosenforeninger som tilbyr kurs og utdannelser på Balkan, blant annet i Beograd i Serbia.

Jeg har tatt deler av min utdannelse i Sarajevo og blitt dypt berørt av historier fra en av de grusomste kriger, av å se tidligere fiender side om side med et felles ønske om å lege sine sjels sår, finne fred og forsoning i seg selv og med hverandre. Det er magisk å oppleve hvordan hatet renner ut og gir rom for kjærlighet.
Rosenmetoden gir resultater! 💗

Stadig nye helsearbeidere, leger, psykologer, psykiatere, fysioterapeuter og sykepleiere anerkjenner rosenmetoden som en unik mulighet til heling. Det holdes foredrag på universitetet og en av psykologene der har skrevet bok om metoden.

I disse dager søker mennesker fra hele eks Jugoslavia til vakre Sarajevo i tro på Rosenmetodens myke imøtekommenhet, i håp om en fremtid i fred og med hjerter som igjen tør å åpne seg i tillit og kjærlighet.
De har erfart at om vi ønsker å se endringer i våre omgivelser må vi begynne med oss selv!

Fred & 💗 til Sarajevo i disse kursdager.

Om viktigheten av autonomi

For å begrense stress i et forhold som er truet, kan en av partene gi opp en del av sin egen autonomi. Dette er imidlertid ikke noen god oppskrift på helse, siden tap av autonomi i seg selv fører til stress. Dersom jeg kronisk undertrykker mine egne emosjonelle behov for å gjøre meg mer «akseptabel» for andre, øker jeg risikoen for å måtte betale prisen i form av sykdom.

En annen måte å beskytte seg selv mot den belastningen et truet forhold representerer, er ved følelsesmessig avstengning. For å føle seg trygg vil den sårbare trekke seg unna andre mennesker og stenge av for nærhet. Denne mestringsstrategien beskytter muligens mot frykt og stenger den subjektive opplevelsen av stress ute, men ikke de fysiologiske følgene. Emosjonell nærhet er en psykologisk og biologisk nødvendighet. De som bygger murer mot nærhet, er ikke selvregulerende, bare følelsesmessig nedfrosset. Stressnivået som følger slike utilfredsstilte behov, vil være høyt.

-Uttdrag fra boken «Når kroppen sier nei» av Gabor Maté

Fortsett å lese «Om viktigheten av autonomi»

JULEMASKEN

Hvordan har du det i førjulstiden?

Mange elsker julen, forventninger, pynt og glitter, gaver og sosiale sammenkomster, men for mange sniker det seg inn en vond følelse jo mer det nærmer seg den store høytid.
Den kan være vanskelig å vise i all julegleden, det er liksom ikke helt lov til å ta frem de andre følelsene da.
Følelsen kan være sorg, savn, sinne, bitterhet, skam eller en uforståelig cocktail av dem alle og som helst bør svelges ned før julemiddagen.

Familier i oppløsning deler seg opp, savnet etter egne barn kan være sårt, kunstige smil dekker over anstrengte relasjoner, sorgen over de man har mistet kan ligge tung, krav om kostbare gaver og måltider kan føre til stress osv, osv.

Da tar vi frem masken med de passende jule-følelsene, smiler over det ekstra glasset, takker pent for forsoningsgaver og spiser en krumkake til før vi pakker med oss gaver og den vonde klumpen i magen og tusler hjem for å finne krefter til neste dags julebrunsj.

Alle følelser og påkjenninger setter seg i kroppen!

SMERTEFRI FRA KRONISK, UHELBREDELIG SYKDOM

«Enhver fysisk reaksjon starter med en følelse» er en setning som går igjen i bla nevrofysiologi, epigenetikk, rosenmetoden og IOPT.

Det kjente eksemplet er når nervesystemet aktiveres av frykt og kroppen gjør seg klar til å kjempe, flykte eller gå i frys.
Da øker adrenalinet og blodomløpet, daglig kroppslig vedlikehold blir skrudd ned, vi blir årvåkne og øker smertegrensen.

Denne reaksjonen skal «skrues av» når faren er over.
Dyr «rister av seg opplevelsen» slik at den frigjøres fra kroppen.
Mennesket er litt mer komplisert og trenger å trygges, møtes med anerkjennelse og forståelse og få uttrykt seg for at opplevelsen skal slippe i kroppen og nervesystemet igjen kan stabiliseres.
Dette skjer ikke alltid og da oppstår det ubalanser som kan slite på kroppen og føre til ubehag og sykdommer.
(Økte mengde stresshormoner forblir i kroppen)
Ubearbeidede opplevelser og traumer påvirker vårt DNA og føres videre til neste generasjon.
Dette kan gi utslag i uforklarlige følelser, begrensninger og sykdommer som trigges av egne opplevelser og utløses av vår epigenetiske arv.
Dette er stort og uforståelig for mange, men jeg nevner det som en viktig faktor.

Forleden, i et av mine mange «egen-studier» kom jeg over historien til en mann som hadde lidd i uutholdelig smertehelvete på grunn av Bekhterevs sykdom (Ankyloserende spondylit)
Jeg har selv denne diagnosen og opplevde gjenkjennelse i deler av hans smerteskildring.

En dag, sier han, sto han med kun to valg, å avslutte livet eller finne en vei ut av smertene.
Han valgte livet og en ti års kamp mot et smertefritt liv begynte.

Gjennom dypdykk i sitt indre, sin historie og følelser, med stadig økt bevissthet rundt situasjoner som trigget smertene, ble han gradvis bedre og lever i dag et smertefritt liv fra en uhelbredelig diagnose!
Han uttaler at han i dag er takknemlig for at det ikke fantes en pille som kunne gjøre ham smertefri, for da ville han tatt den og aldri blitt kjent med seg selv på et så dypt plan at han ble smertefri og fri.

Historien gir meg ytterligere bekreftelse på at det finnes mulighet for helbredelse av det uhelbredelige!

Denne historien, min egen historie og utallige klient-historier opp gjennom tidene, bekrefter alle at det nytter å gå gjennom kroppen og inn i vårt ubevisste, møte det som ligger i oss med anerkjennelse og respekt og bli fri.

Jeg ønsket å formidle håp, ingen løfter, men håp.
Det finnes supplerende behandlingsformer som sammen med tradisjonell medisin (om du er medisinert eller under behandling) kan gi økt innsikt som igjen kan føre til økt emosjonell og kroppslig frihet.

Det finnes håp og ofte en vei, men veien kan være lang og til tider smertefull å gå.

Rosenmetoden har hjulpet meg!

Med de beste ønsker for deg.

~ Zenoba