Blogg innlegg

MITT LIV SOM TIGGER
– tanker om følelsesmessig knapphet.

«Jeg har levd av smuler og dråper, i umettelig hunger. Hungeren har drevet meg til vanvidd som har ført meg ut i vanvittige handlinger.

Jeg har krøpet ydmykt, underdanig, vært føyelig og har ekstremtøyd meg selv i alle retninger, jeg har rast og protestert, sloss og kjempet, jeg har bydd på alt i meg til altfor mange og jeg har holdt ut, inntil det uutholdelige.

Når hungeren har herjet som verst har jeg såret og utslitt krøpet inn i isolasjon og selvmedlidenhet før jeg i håp om å få stagget min sult har startet en ny tiggerunde, igjen og igjen og igjen….»

Dette er et mønster som kan oppstå når vi har levd i knapphet i relasjoner.

Når følelser og behov bare såvidt blir møtt men aldri helt mettet, etterlater det en følelsesmessig, nesten umettelig hunger i oss.
I opplevelsen av at vi ikke kan få nok kan vi bli klengete, krevende, dominerende eller selvutslettende.

Knapphet gir god grobunn for selvforakt og skam og da er vi igjen inne på de mest destruktive følelser, som er den beste næring for selv-sabotøren i oss og som utrettelig hvisker,

«Du er ikke verdt mer.
Skam deg over å kreve mer enn din verdi.»

I et forsøk på å høyne egen verdi kan vi bli grenseløse, uten respekt for den nødvendige beskyttelsen sunne grenser er ment å gi.
Vi blir utflytende, utydelige og selvsaboterende, oftest uten selv å vite det.

På nettsidene for noen online-spill må spilleren sette en grense for maksimum innsats pr dag, uke eller måned for å beskytte seg selv mot spillegalskap.

Jeg tenker dette er en lærerik handling å ta med inn i livet.
Hvor høy er din grense?
Står innsats i samsvar med mulighet for gevinst?

Hva er din verdi?

I vår innerste kjerne er vi alle uvurdelig verdifulle.

Noen ganger kan det være umulig å se vår egen verdi og da trenger vi hjelp til å speiles gjennom anerkjennelse, aksept og empati.

Bak skam og selvforakt ligger egenkjærlighet og egenverdi og det er når vi er i kontakt med disse at gamle mønster kan endre seg til det bedre for oss selv og for våre relasjoner.

Du ER verdifull! 🍀

– Zenoba

JEG VELGER LIVET!

• refleksjoner om den frie vilje

Det sies at vi som mennesker har fri vilje. På et tidspunkt i livet, når vi ikke lenger er avhengig av våre omsorgspersoner for å overleve rent fysisk og har oppnådd en bevissthet rundt livet vi lever, stemmer nok det for de fleste.

Vi styres av følelses- og adferdsmønster som ofte har oppstått i tidlig barndom og som kan virke umulige å komme ut av fordi de ligger så dypt i den underbevisste programmeringen.

Å sette merkelapper starter som regel i barndommen:

«Du er flink, du er pliktoppfyllende, du er hjelperen, du er udugelig, du er lur, du er umulig, du er for mye, du er sterk, du tåler mye, du er hissig…»

Vi blir tidlig lært opp til å godta oss selv slik vi er blitt definert, med eller uten ord eller gjennom egen oppfatning av hvordan det ble forventet at vi burde være.

Merkelappene blir betegnende for hvem vi er og hvilke beslutninger vi tar og blir til selvoppfyllende profetier. 

Om vi er heldige våkner vi en dag opp og oppdager at vi lever som en svært snever definisjon av oss selv. Det vi definerer som vår personlighet, er de adferdsmønstrene vi har utviklet over tid.

Kanskje du opplever å bli fanget i dine mønster, i livet, jobb, relasjoner, kropp og i deg selv? 

Der kommer det frie valget inn.

Vi kan velge å forbli i gamle mønster ELLER vi kan velge oss ut.

Det krever stort mot og dedikert innsats å søke kontakt med vårt autentiske SELV som ligger bak alle lag av påførte oppfatninger av hvem vi er. Veien inn kan være lang og smertefull, men innerst inne i oss ligger det noe helt, autentisk og unikt som ønsker å komme frem.

Da går vi fra å overleve i en tilpasset definisjon av oss selv til å leve kontakt med et autentisk selv.

Med rosenmetoden inviteres du til i medfølelse og aksept å utforske og møte det som engang har skapt begrensninger for deg.  Gjennom bevisstgjøring kan gamle følelses-og adferdsmønster endres slik at du får mer plass til det LIVET du lengter etter å leve.

EN LITEN OPPKLARING OM ROSENMETODEN

Etter å ha møtt noen kommentarer i eget og andres kommentarfelt og blitt fortalt at i visse kretser advares det mot rosenmetoden, ønsker jeg å dele denne beskrivelsen av metoden igjen. Kommentarene og advarslene er oftest basert på tro og jeg vil derfor presisere at jeg har den største forståelse for at det akkurat for troende kan være spesielt skremmende å søke hjelp i en ukjent behandlingsform.
Det finnes mange underlige energier som kan oppleves ubehagelige og vi gjør lurt i å kjenne etter hvor det er godt for oss å være.

Før du kommenterer vil jeg be om at kommentarfeltet behandles med respekt for alle lesere og for hva denne siden representerer, en psykoterapeutisk kroppsbehandling.

Rosenmetoden er en forholdsvis ukjent behandlingsform for mange og blir ofte knyttet til de mest kjente navnene.
Flere utøvere av rosenmetoden tilbyr i tillegg andre metoder, som ikke er knyttet til Rosenmetoden.
Jeg har selv delt teori og erfaringer fra mitt studie i identitetsorientert psykotraumeteori og terapi, IOPT.

Muligens dette er grunnlaget for en del misoppfatninger rundt selve Rosenmetoden, derfor ønsker jeg her å komme med en liten oppklaring.

I ROSENMETODEN BENYTTER VI IKKE
krystaller, tarotkort, englekort, krystallkule, trommer, musikk, røkelse, aromatiske oljer eller andre remedier. Vi utfører ikke healing eller reiki, det er ikke en spirituell eller religiøs handling og vi leser ikke aura eller energier.

En Rosenbehandling foregår på benk, i et stille rom og består av respektfull berøring og samtale og kan defineres som en psykoterapeutisk kroppsbehandling.

Rosenterapeuter kommer fra ulike bakgrunner, med ulike interesser, trosretninger, evner og livserfaringer.
De som studerer metoden i Sarajevo i Bosnia, hvor jeg selv har tatt deler av utdannelsen, er i stor grad psykologer, psykiatere, fysioterapeuter og andre helsearbeidere, som har funnet ut at metoden er et unikt supplement innen deres fagfelt.

Dette er en spennende utvikling for metoden.
Som utøvere ønsker vi å integrere metoden i eksiterende offentlig helsearbeid og være et supplement til sådanne.
Metoden benyttes i dag blant annet innen geriatri og lindring og resultater viser til økt avspenning, bedre søvnmønster, mer våkenhet og økt velvære.
Det finnes flere kristne Retreat-sentere som tilbyr rosenmetoden med usedvanlig gode resultater.
Rosenterapeuter har oftest en annen jobb og da også som prester, menighetsleder og menighetsarbeidere.

METODENS UTVIKLING

Marion Rosen var fysioterapeut.
I samarbeid med en gruppe psykoterapeuter ønsket hun å utvikle en metode som kunne løsne emosjonelle spenninger som hadde satt seg i kroppen og som stadig kom tilbake etter fysikalsk behandling eller psykoterapi.
Hun dedikerte livet sitt til metoden og oppdaget stadig nye innsikter i menneskets helhetlige samspill, kropp og følelser, bevissthet og underbevissthet.

For mer info om metoden: www.rosenmetoden.no

Rosenmetoden er en avspenningsmetode som består av respektfull berøring.
Vi møter muskelspenninger og kroppens ubalanse for å minne kroppen på at her finnes det muligheter for å slippe spenninger, la «sovende» muskler våkne til liv, gi rom for at blodårer og nervetråder ikke ligger i klem slik at blodgjennomstrømning flyter slik den skal, nevrologiske signaler når sine målorganer, den store pustemuskelen, diafragma, slapper av slik at indre organer får rom til bevegelse og pusten bli friere.
I denne prosessen kommer det ofte opp gamle hendelser som kroppen har reagert på slik at det har oppstått muskelspenninger eller avstand til egen kropp.
Gjennom berøring og bevisstgjøring kan gamle opplevelser, traumer og spenninger frigjøres.

Dette er rosenmetoden!

KROPPENS FORSVAR PÅ TRUSSEL, FARE, SORG, UNDERTRYKTE FØLELSER OG BEHOV.

Mennesket er sammensatt og samspillet mellom kropp og følelser er en fantastisk mekanisme som beskytter og redder oss i utsatte situasjoner. Uten sansene og forsvarssystemet vårt ville vi nok ikke overlevd.
Når kroppen automatisk beskytter seg for fysisk eller emosjonell skade, strammer vi musklene.
Dette kan gjerne være dyp muskulatur som ikke kjennes så godt i det «ytre skall» og ofte forblir spenningene i kroppen lenge etter at faren er over.
Noen opplevelser er så sterke at vi mentalt flykter og distanserer oss til kroppen. Da mister vi kontakt med og ignorer kroppens signaler slik at kroppen kjennes følelsesløs og nummen.

Når vi møter kroppen med Rosenberøring ønsker vi å møte hele mennesket med alle følelser og behov, den underbevisste og bevisste delen av oss, med aksept for at det som en gang var har ført til at ting er blitt som de er i dag. Kroppen kan vise vei til underbevisste minner som vi har fortrengt.

UNDERBEVISSTHETEN

Vanskelige opplevelser blir ofte lagret i underbevisstheten.
Dette er en av kroppens mange fantastiske overlevelsesmekanismer. Det betyr ikke at hendelsene forsvinner fra kroppen selvom vi har fortrengt dem fra vårt bevisste minne, levd i overlevelse slik at minnene ikke lagres i bevisstheten eller kun bearbeidet dem kognitivt.

Kroppen husker det vi gjerne vil glemme.

Dette skaper mange forskjellige ubalanser som kan føre til sykdom, kroniske tilstander, søvnløshet, mangel på energi etc, tilstander som ikke gir patologiske funn og betegnes som psykosomatiske tilstander. Disse tilstandene kan skyldes ubearbeidede minner i underbevisstheten.
Det blir stadig flere mennesker som lider av fysiske plager uten patologiske funn.

Det er ofte følelser av skam, skyldfølelse, frykt og lite egenverdi som vises i behandlingsrommet.

Dette gjør noe med oss!

AKSEPT

Min opplevelse av Rosenmetoden er at svarene vi trenger ligger i oss selv og at veien inn dit er aksept av det som engang var og som som har ført til at ting er blitt slik det er i dag, uten bagatellisering eller bortforklaringer, kun ærlig aksept og medfølelse med oss selv.

Da blir ikke gamle hendelser noe vi må bruke krefter på å kjempe mot, undertrykke, holde på avstand eller glemme.
I aksept ligger muligheten før økt frigjøring.
I aksept ligger mulighet for å møte vårt sanne selv med egenkjærlighet, omsorg og empati.

Med Rosenmetoden ønsker vi å møte og favne hele mennesket i ærlighet, respekt, medmenneskelig kjærlighet og aksept for alt som har vært, er og som kan bli.

Zenoba

REFLEKJONER RUNDT KJÆRLIGHET OG DET Å LA SEG ELSKE

Vi har hørt det mange ganger, kanskje til det kjedsommelige, at vi må elske oss selv for å elske andre.
Jeg er faktisk litt usikker på den teorien etter å ha sett mange mennesker som til daglig utøver stor kjærlighet og elsker andre,
men ikke seg selv.

Når vi er blitt sviktet følelsesmessig, elsket betingelsesfullt, krenket, undertrykket, begrenset eller kritisert har vi lett for å tro at det er noe med vår natur som ikke er verdt å elske.

Da blir det dårlig flyt i kjærlighet.

Når våre elskede og omsorgspersoner ikke evner å logge seg på våre følelser og behov og utøver kjærlighet på en annen måte en vi behøver, når ikke kjærligheten frem.
Ofte utøver vi kjærlighet utifra egne behov og da kan det lett bli litt feiltolkninger i kjærlighets-språket vårt.
Om du er norsktalende og blir gitt kjærlighetserklæringer på mandarin er det ikke sikkert at budskapet når inn.

Jeg hører stadig setningen:
«jeg vet at jeg blir elsket, men jeg føler det ikke«.
Da blir vi sannsynligvis elsket gjennom et språk som vi ikke relaterer til.

Lite gjør så vondt som å elske uten å oppleve seg elsket tilbake.

Idet vi opplever oss avvist og lite elsket oppstår forskjellige følelser, beskyttelsesmønster og overlevelsesmekanismer i oss, som å stenge for kjærligheten til oss selv.

Et par utpregede følelser er skammen og skyldfølelsen.

Skammen over å være feil og ikke verdig kjærlighet og skyldfølelsen over å være en skuffelse for våre nærmeste.

Skam er sannsynligvis den mest skadelige følelsen for egenkjærlighet og for å tørre å bli elsket.

Det er den følelsen som vi minst uttaler fordi den er skamfull, den gjennomsyrer egenverdien og selvaktelsen og ligger som et panser rundt kjærlighetens mottakssenter i oss.

For at kjærligheten skal flyte fritt i oss selv og mellom oss som mennesker må vi arbeide oss gjennom skammen.
Forskere på skam mener at alle bærer på skam i større eller mindre grad og den gir seg utslag i forskjellige væremåter som ikke alltid er de mest sjarmerende (verdensmester, krenker, dominerer) eller sunneste (jeg er ikke verdt noe).

Min refleksjon på det nåværende tidspunkt er at mangel på egenkjærlighet kan skape en enveisflyt i kjærligheten, vi kan elske andre men har vanskelig for å la oss elske tilbake.

Hva behøver du for å åpne for kjærligheten til deg selv?

Love out,
Love in,
Love-flow! 💗

FRA NÅ AV
står årets 365 dager ubrukte og venter på å fylles med det livet vi velger å leve.
Hva vil du fylle dine dager med?

Overganger er for meg tid for refleksjon og jeg har igjen, som så ofte før, søkt til havet hvor jeg ruslet barbeint og tar inn lys, sol, salt havluft og livet.

Jeg tenker på valg jeg tok i året som var og kjenner på glede og takknemlighet for de gangene jeg valgte å søke enda litt dypere inn og oppnådde å leve i større tillit, ro og glede uten så mye planlegging og kamp for å kontrollere livet.
Samtidig observerer jeg og forsøker å møte den selvsaboterende delen i meg, som innimellom kommer frem gjennom mindre sunne valg, og ber om forståelse og medfølelse.

Det er blitt så tydelig for meg hvor avgjørende det er for livsutfoldelsen vår at vi bevisst velger hvordan vi ønsker å møte de opplevelser livet byr på.

Livet i seg selv ser jo ofte ut til å utfolde seg ut fra en egen vilje og kan virke overveldende og ukontrollert.
Da er det enkelt å gå inn i offerrollen og gi opp eller inn i kampmodus og kjempe mot det uunngåelige.
Min erfaring er at ingen av delene fører til annet enn stagnasjon og slit.
Heldigvis finnes andre veier å gå, kanskje litt ukjente og uvante, men de fører til steder som kan gi oss nye opplevelser og innsikter.
Vi kan velge, gjennom tillit og trygghet, å la livet utfolde seg og møte overgangene med undring og forventning til hva de fører til av nye hendelser i vårt liv.

Mitt ønske for våre neste 365 dager er at vi bevisst kopler oss på oss selv, vår indre livs-GPS og lever i flyt med livet som utfolder seg, i gode og vonde dager.
GOD FLYT OG MYE GLEDE I 2019! 🍀

Jeg flyter litt løst rundt på en øy i havet denne uken men gleder meg veldig til å være tilbake i behandlingsrommet på IFlyt senteret fra neste uke.

DEN TRYGGE FRYKTEN

Det høres selvmotsigende ut, gjør det ikke?
Hvordan kan frykt gjøre oss trygge?

Frykt er en mektig og nødvendig følelse som skal varsle om reell fare slik at vi kan flykte, kjempe eller beskytte oss.
Når vi har opplevd skremmende eller smertefulle hendelser kan noen ganger frykten forbli aktivert i oss.
Den minner oss på faren og forhindrer at vi går der de ubehagelige opplevelsene trigges, finnes eller truer.

Frykten styrer oss trygt bort fra alt det som engang ble overveldende og for mye for oss.

Mange av oss lever i både bevisst og ubevisst frykt som hindrer oss i å leve fullt ut.

Frykten kan beskytte oss
fra å vise hele oss, noe som det kanskje ikke var aksept for,
uttale følelser, behov, ønsker og meninger som ikke ble møtt og respektert,
frykten for å i det hele tatt å våge å kjenne på følelser og behov for da igjen å oppleve seg avvist,
frykten for å elske uten å oppleve seg elsket tilbake, frykten for å feile og bli latterliggjort eller ikke leve opp til egne eller andres forventninger, frykten for å ikke være rettroende og ende i evig fortapelse, frykten for den negative sosiale kontroll, frykten for å gi slipp på kontroll og leve i tillit… Listen er «uendelig».

Frykten har engang vært helt reel og nødvendig og har kanskje vært det vi har behøvd for å overleve fysisk, mentalt eller emosjonelt.
Spørsmålet er om vi virkelig trenger den så sterkt i livet vårt i dag?

Finnes det en mulighet til å gi litt slipp?

Når frykten dempes øker muligheten for å komme i kontakt med en trygghet i oss selv som gjør oss bedre rustet til å møte livet med det det innebærer.

Tilgi deg selv for det sviket du engang måtte påføre deg selv i overlevelse og tilpasning.

Tilgi deg selv for å ha måttet undertrykke dine autentiske følelse og behov.

Tilgi deg selv for å leve ut i fra ytre forventninger og ikke innenfra.

Tilgi deg selv for ubevisste handlinger, mønster og overlevelsesstrategier du har tatt i bruk.

Tilgi deg selv for alle kreftene du har brukt på å bære pålagt skyld som ikke var for deg å bære.

Tilgi deg selv for at frykten har tappet motet til å stå opp for deg selv.

Hva enn du bærer på,
tilgi deg selv,

slik at du kan komme helt hjem,
til deg selv. 💗

https://www.facebook.com/895685023803545/posts/2074271339278235/

Jeg har lenge vært opptatt av epigenetikk og det er med glede jeg ser at dette nå får mer oppmerksomhet i Norge.

Epigenetikk beskrives som nedarvede følelser/traumer som legger seg rundt vårt DNA.

Om vi blir trigget av opplevelser som kan minne om hva våre forfedre og – mødre har opplevd, blir en del av vårt DNA aktivert og vi kan få litt uforståelige reaksjoner som skaper uheldige mønster, følelsesmessig og fysisk ubalanse i oss.
I rosenmetoden bruker vi utrykket «å bære for andre» og det kan nok være beskrivende her.

Heldigvis kan disse DNA- aktiveringene «skrues av» gjennom trygg bevisstgjøring og aksept.

Med rosenmetoden møter vi kroppens underbevisste minner helt ned på cellenivå og da kan det være mulig å revisere forstyrrende aktiveringer som ikke har noen hensikt for oss.

I et familietre springer vi som grener ut fra en stamme. Noen ganger er grenene såpass infiltrert i hverandre at de ikke gir plass til luft og lys for å utvikle seg fritt.
Da kan det være fint å løsrive seg fra det som holder oss fastlåst, muligens helt ned på cellenivå.

Hva vil det si å være i sentrum av vårt værende?
Å være i sitt autentiske jeg?
Forandringen fra den man tror man er til den man virkelig er?

Jeg fikk noen aha-opplevelser på min reise i sommer som jeg har lyst til å dele.
Som de fleste vet er noen kulturer mer influert av «lureri» enn andre og selvom jeg har erfaring med denne finurlige væremåten, blir jeg fortsatt litt lurt.
Når dette skjer fører det gjerne til en kaskade av hendelser.

Jeg har reflektert over hva som skjer med meg i det øyeblikket jeg lar meg lure.
I etterkant av disse opplevelsene viser det seg at min første impuls har vært
«her er det noe som ikke stemmer»,
«jeg kan ikke stole på deg»,
«nå lyver du»,
«nå lurer du meg».

Så hvorfor ignorerer jeg denne viktige impulsen?
Rett og slett av veloppdragenhet, innlært høflighet og medfølelse!
Alle disse gode verdiene som skulle forme meg til et empatisk medmenneske, tar over kontrollen og overdøver et øyeblikk min naturlige, sunne reaksjonsevne og jeg lar meg lure…

I dag, når sinne, komplikasjoner og skuffelsen over både dem og meg selv har lagt seg, er jeg takknemlig for lurendreierne som åpnet for denne lærdommen, som har blitt en uvurderlig erfaring å ta med videre.

Jeg tenker at å være i sentrum av vårt værende, å være i vårt autentiske jeg,
er de gangene vi er i stand til å lytte,
føle og handle ut fra vår indre stemme, vår intuisjon som er ment å være vårt indre kompass på denne livsreisen vi alle er på.

Jeg tror at vi ofte må moderere det tillærte for at vi skal bli i stand til å komme i kontakt med den autentiske delen i oss, den som ofte er skjult bak tillært atferd og som vet,
fordi den er i kontakt med vår indre visdom.

Marion Rosen sa om rosenmetoden:
«Dette dreier seg om forandringen fra den vi tror vi er til den vi virkelig er.»