Kategori: Når kroppen husker

HVORDAN FINNER EN REBELL SIN VEI?

Forleden skrev jeg en artikkel basert på en klienthistorie med tittelen:

«Din vilje er i min bukselomme».

Denne taleformen kommer stadig opp som et utsagn i samtaler og må ha vært en kjent taleform for mange.
I den historien ble barnet en redd «pleaser» og et offer.

Hva skjer så med de mer rebelske barna når de voksne prøver å kneble deres vilje?

MIN VILJE!
Barnet som nekter å la seg knekke kan fort lære å leve et dobbeltliv, hvor den rebelske delen som ikke lar seg overstyre lever ut alt det forbudte bak en mur av utallige løgner.
Samvittigheten, stresset og frykten gnager og for å dempe egen smerte og selvforakt kan barnet kompensere for sin skjulte adferd ved å bli usedvanlig tjenestevillig og føyelig på andre områder.

DUALITETEN
Barnet utvikler et mønster hvor det går fra den ene ekstreme ytterligheten til den andre.
Dette mønsteret preger voksenlivet og kan gi forskjellige utslag slik som i følgende historie.

Etter år med selvransakelse og diverse terapi-former forteller en mann hvordan hans liv utartet seg i dette mønsteret.
Han oppdaget hvordan han i nære forhold hadde en grenseløs trang til å tilrettelegge for den andres velbehag og ble ganske selvutslettende i sin streben etter å selv å bli ivaretatt.

Det var som et spill, jeg viser deg hva jeg behøver gjennom alle mine gode intensjoner og handlinger slik at du kan gi meg det jeg behøver.
Motspilleren var komfortabel uvitende og uimottagelig for disse uuttalte spilleregler og halvdøset i en nyvunnet lykkerus av oppvartninger.
Utslitt og såret kryper mannen inn i offerrollen og lider seg småklagende og anklagende gjennom de selvpålagte pliktene. Forholdet blir surt og lite tilfredsstillende og han søker ut til andre før han bryter ut av den slitsomme relasjonen, anklagende og helt uten å være i stand til å formidle egne behov som ikke ble møtt.

Mønsteret gjentar seg år etter år og i forhold etter forhold, han går fullt inn, sliter seg ut og blir skuffet over manglende respons. I flere år søkte han å få dekket sine behov ved gjentagende sidesprang. Han rettferdiggjorde utroskap på grunnlag av sin egeninnsats i forholdet. Når han følte seg urettferdig behandlet i jobbsituasjon rettferdiggjorde han små underslag som kompensasjon for egen arbeidsinnsats. Han var fanget i mønsteret.

BEVISSTGJØRING
I dag konkluderer han med at den ekstreme dominansen som begge foreldre utøvde og til dels utøver den dag i dag, forårsaket en form for personlighetsforstyrrelse i ham.
Han var avhengig av sine foreldre som barn og kunne ikke bryte ut av relasjonen. Det opplevdes til tider som et fengsel og for å overleve og kjenne på et minimum av selvbestemmelse måtte han flykte, inn i det forbudte og løgnen.
Dette gjenspeilet seg senere i par- og arbeidsforhold.
Han har vekslet mellom å være offer som er tvunget til å over-yte og forbli i utilstrekkelige relasjoner og selvgod overgriper(dominant) som tar seg til rette, er utro som partner og ansatt.

EGEN TRAUMEBIOGRAFI
Når han i dag er bevisst sin egen traume-biografi og sitt handlingsmønster er han også i stand til å bryte dette mønsteret og oppleve økt balanse i seg selv og i sine relasjoner. Fysiske spenninger avtar og han har en friskere kropp og lettere sinn.

INTENSJONEN BAK GJENFORTELLINGENE

Alle artikler som deles her er basert på sanne historier. De er iblandet fiksjon og personer er byttet ut, kjønn blir endret, navn og steder er oppdiktet. Jeg kommer i kontakt med mange mennesker i inn og utland og da livshistorier er det som opptar meg mest blir jeg ofte invitert til å lytte til disse. Noen ganger blir jeg bedt om å gjengi og da blir de til historier her. Ønsket er å formidle ord som resonnerer og berører gjenkjennelse i eget liv samt gi håp om egen mulighet for endring.

– Med de beste intensjoner for deg og oss alle.
Zenoba

DIN VILJE ER I MIN BUKSELOMME

Dette er for mange et kjent uttrykk fra barneårene.

Hva gjør det med er barn når vi blir fratatt viljen?

Forleden dag kom denne setningen opp i en IOPT-behandling og gjennopplevelsen av barnets følelse var dyp krenkelse, å bli ydmyket og være fanget.
Hun opplevde faren som overlegen, autoritær og nedlatende og lærte svært tidlig å alltid peile seg inn på fars ønsker og bli et barn som behager far og hans behov for et prakteksemplar av et barn som han stolt kan vise til sin egen mor.

Bak denne historien ligger det et nedarvet psykotraume som føres videre i generasjoner, såkalt epigenetikk.

På Sørlandet har vi i lange tider emigrert til Amerika når ting er blitt utfordrende i gamlelandet. Det har hovedsakelig vært fattigdom som har vært utdriveren, men det var også en god fluktmulighet for dem som trengte å flykte fra livet sitt.

Mange bærer på historier om svik fra de emigrantene man trodde var omkommet og som siden ble observert i beste velgående over dammen.

Bestemoren til min klient bar på en slik historie.
Hun ble forlatt av sin far, sørget og trodde han var død inntil budskapet om en observert, høyst levende far i USA nådde den norske småbyen.
Skammen blandet seg inn i sorgen og som kjent er skam den følelsen vi helst vil skjule.
Med høyt hevet hode og tilgjort stolthet hevet den lille forlatte familien seg over småbysnakk og skam og utviklet en utsøkt og tillært fornemhet.

I IOPT sies det at den perfekte fasaden skjuler løgner og i denne familien ble fasaden deres overlevelse. Bak det blankpussede ytre lå tapstraume, svik og skam.

Den lille forlatte jenten vokste til en vakker kvinne, giftet seg og ble mor til en gutt, som ble formet i hennes kropp og følelser i ni lange måneder, direkte i kontakt med morens undertrykte men absolutt eksisterende vonde følelser.
Han ble daglig finpusset til en perfekt liten utgave av en veloppdragen gutt som mor stolt kunne pryde sin fasade med. Han ble det ytre tegnet på hennes vellykkethet som godt gift mor.

Den lille gutten blir en dag far…
-og historien gjentar seg.

Han frastjeler den lille hennes vilje, krenker, ydmyker og former henne til en redd liten viljeløs «pleaser» som ikke har annet valg enn å behage far før hun som voksen vandrer ut i den store verden og behager helt til kroppen kollapser og sier stopp.

Selv da, fra en utmattet, ekstremt sliten og syk kropp er det en indre driv som vil behage, i et lite, gammelt og desperat håp om å bli likt, anerkjent og sett!

Etter denne bevisstgjøringen av sammenhenger mellom ubevisste handlinger skjer det en endring i henne, en omprogrammering av den feilprogrammeringen som kom inn i familiesystemet for så lenge siden.
Gjennom denne omprogrammeringen kan hun fri seg selv og sine etterkommere fra de nedarvede traumer som ubevisst har styrt familien på fjerde generasjon.

Med beste ønsker for denne vakre, modige kvinnen som har valgt å dele sin opplevelse og for alle hennes etterkommere. 💙

Å KOMME INN TIL SJELEN
– noen refleksjoner på en søndagsmorgen

Vi kommer alle inn i denne verden med en unik sjel, et autentisk Selv, som vet hvem vi er, hva vi ønsker og behøver og som kjenner vår sannhet.

De fleste av oss er født inn i familier som behøver at vi skal være noe spesielt for dem. Dette noe, kan være helt annerledes enn hva vi egentlig er.
Våre omsorgspersoner kan projisere ubearbeidede traumer, følelser og livs-sannheter på oss og gjennom denne projiseringen blir vi «spurt» om vi kan bære deres vonde følelser, møte deres udekte behøv, være på en spesiell måte og delta i den dynamikken de er fanget i.

Barnet behøver tilhørighet for å overleve og er ofte villig til total Selvutslettelse for å oppnå en viss tilhørighet, allerede fra fosterstadiet. Da går vi fra vårt autentiske Selv og inn i en overlevelsesdel.

I IOPT (identitetsorientert traumeteori og terapi)
er teorien at vårt morsforhold vil prege oss mest i livet og reflekteres i alle våre relasjoner. Med denne teorien dukker det gjerne opp noen Aha-opplevelser for de fleste av oss…

I tilpasningen til å bli den personen omgivelsene trenger at vi er, mister vi stadig mer kontakt med vårt autentiske Selv, vår sjel, vår sannhet, vårt indre navigasjonssystem.
Når vi lever som den tillærte versjonen kommer vi i en indre konflikt som vil prege våre valg, relasjoner, selvfølelse og på sikt vil vises i kroppen, gjennom muskelspenninger, skjelett-smerter, uro, depresjoner, hodepine, utmattelse, avstand til egen kroppskontakt, hormonforstyrrelser, autoimmune sykdommer mm.
Vi er i krig med oss selv.

Vårt Selv er utholdende og trofast og vil hele tiden finne små sprekker i fasaden hvor det prøver å komme frem og vise oss sannheten om hvem vi er, hva som er våre autentiske drømmer, følelser og oppfatninger.

I Selvet finnes fred og trygghet til å leve i harmoni med vårt indre,
i dagliglivet, i våre relasjoner, i vår kropp og i samfunnet.

Med rosenmetoden og identitetsorientert terapi ønsker vi å gjenopprette kontakten med Selvet, å komme helt inn i sjelen, til din egen livspust.

Marion Rosen definerte rosenmetoden slik:
«Dette arbeidet er forvandlingen fra den vi tror vi er til den vi egentlig er.»

*Sjelen defineres som livspust i medisinsk leksikon.

EN OPPDSGELSESREISE I TID

Formålet med all behandling er å oppnå et best mulig liv her og nå.
For å komme dit må vi ofte reise litt frem og tilbake i tid, på vår egen tidslinje.

Som små barn er vi sanselige vesener som påvirkes og formes via sansene våre allerede fra fosterliv. Denne formingen gir grunnlag for følelsesmessige oppfatninger og vi «programmeres» til en virkelighetsoppfatning som kan prege livet vårt og føre oss inn i gjentagende mønster og hendelser som går som en rød tråd gjennom livet.

Når ting butter i voksenlivet ligger det gjerne ubearbeidede hendelser i vår fortid som trenger vår oppmerksomhet.
Da er det nyttig og nødvendig å ta denne tidsreisen hvor vi går på oppdagelsesferd i oss selv for å gjenkjenne og på nytt møte de hendelser som har formet oss på uheldig vis.

Denne reisen er for mange skremmende og motstanden kan være massiv. Kroppens forsvars og overlevelsesmekanismer har arbeidet hard for å beskytte oss fra de opplevelser og inntrykk som har blitt for mye for oss og må trygges for at vi skal våge å møte på nytt.

Da kan det være betryggende å vite at noe har endret seg, nemlig at vi i dag også har en sunn og klokere voksendel hvor vi kan føle oss tryggere, at vi har overlevd det som en gang var og at det i dag kun er minner vi møter.
Når vi tør å møte barnets autentiske følelser og inntrykk med vår voksne del, øker muligheten for å «omprogrammere» og endre de følelsesmessige oppfatningene og mønstrene vi er blitt fanget i.

Hvor går din reise på din tidslinje?

Trenger du reisefølge er jeg tilgjengelig i vinterferien og du er varm velkommen!

MITT LIV SOM TIGGER
– tanker om følelsesmessig knapphet.

«Jeg har levd av smuler og dråper, i umettelig hunger. Hungeren har drevet meg til vanvidd som har ført meg ut i vanvittige handlinger.

Jeg har krøpet ydmykt, underdanig, vært føyelig og har ekstremtøyd meg selv i alle retninger, jeg har rast og protestert, sloss og kjempet, jeg har bydd på alt i meg til altfor mange og jeg har holdt ut, inntil det uutholdelige.

Når hungeren har herjet som verst har jeg såret og utslitt krøpet inn i isolasjon og selvmedlidenhet før jeg i håp om å få stagget min sult har startet en ny tiggerunde, igjen og igjen og igjen….»

Dette er et mønster som kan oppstå når vi har levd i knapphet i relasjoner.

Når følelser og behov bare såvidt blir møtt men aldri helt mettet, etterlater det en følelsesmessig, nesten umettelig hunger i oss.
I opplevelsen av at vi ikke kan få nok kan vi bli klengete, krevende, dominerende eller selvutslettende.

Knapphet gir god grobunn for selvforakt og skam og da er vi igjen inne på de mest destruktive følelser, som er den beste næring for selv-sabotøren i oss og som utrettelig hvisker,

«Du er ikke verdt mer.
Skam deg over å kreve mer enn din verdi.»

I et forsøk på å høyne egen verdi kan vi bli grenseløse, uten respekt for den nødvendige beskyttelsen sunne grenser er ment å gi.
Vi blir utflytende, utydelige og selvsaboterende, oftest uten selv å vite det.

På nettsidene for noen online-spill må spilleren sette en grense for maksimum innsats pr dag, uke eller måned for å beskytte seg selv mot spillegalskap.

Jeg tenker dette er en lærerik handling å ta med inn i livet.
Hvor høy er din grense?
Står innsats i samsvar med mulighet for gevinst?

Hva er din verdi?

I vår innerste kjerne er vi alle uvurdelig verdifulle.

Noen ganger kan det være umulig å se vår egen verdi og da trenger vi hjelp til å speiles gjennom anerkjennelse, aksept og empati.

Bak skam og selvforakt ligger egenkjærlighet og egenverdi og det er når vi er i kontakt med disse at gamle mønster kan endre seg til det bedre for oss selv og for våre relasjoner.

Du ER verdifull! 🍀

– Zenoba

JEG VELGER LIVET!

• refleksjoner om den frie vilje

Det sies at vi som mennesker har fri vilje. På et tidspunkt i livet, når vi ikke lenger er avhengig av våre omsorgspersoner for å overleve rent fysisk og har oppnådd en bevissthet rundt livet vi lever, stemmer nok det for de fleste.

Vi styres av følelses- og adferdsmønster som ofte har oppstått i tidlig barndom og som kan virke umulige å komme ut av fordi de ligger så dypt i den underbevisste programmeringen.

Å sette merkelapper starter som regel i barndommen:

«Du er flink, du er pliktoppfyllende, du er hjelperen, du er udugelig, du er lur, du er umulig, du er for mye, du er sterk, du tåler mye, du er hissig…»

Vi blir tidlig lært opp til å godta oss selv slik vi er blitt definert, med eller uten ord eller gjennom egen oppfatning av hvordan det ble forventet at vi burde være.

Merkelappene blir betegnende for hvem vi er og hvilke beslutninger vi tar og blir til selvoppfyllende profetier. 

Om vi er heldige våkner vi en dag opp og oppdager at vi lever som en svært snever definisjon av oss selv. Det vi definerer som vår personlighet, er de adferdsmønstrene vi har utviklet over tid.

Kanskje du opplever å bli fanget i dine mønster, i livet, jobb, relasjoner, kropp og i deg selv? 

Der kommer det frie valget inn.

Vi kan velge å forbli i gamle mønster ELLER vi kan velge oss ut.

Det krever stort mot og dedikert innsats å søke kontakt med vårt autentiske SELV som ligger bak alle lag av påførte oppfatninger av hvem vi er. Veien inn kan være lang og smertefull, men innerst inne i oss ligger det noe helt, autentisk og unikt som ønsker å komme frem.

Da går vi fra å overleve i en tilpasset definisjon av oss selv til å leve kontakt med et autentisk selv.

Med rosenmetoden inviteres du til i medfølelse og aksept å utforske og møte det som engang har skapt begrensninger for deg.  Gjennom bevisstgjøring kan gamle følelses-og adferdsmønster endres slik at du får mer plass til det LIVET du lengter etter å leve.

EN LITEN OPPKLARING OM ROSENMETODEN

Etter å ha møtt noen kommentarer i eget og andres kommentarfelt og blitt fortalt at i visse kretser advares det mot rosenmetoden, ønsker jeg å dele denne beskrivelsen av metoden igjen. Kommentarene og advarslene er oftest basert på tro og jeg vil derfor presisere at jeg har den største forståelse for at det akkurat for troende kan være spesielt skremmende å søke hjelp i en ukjent behandlingsform.
Det finnes mange underlige energier som kan oppleves ubehagelige og vi gjør lurt i å kjenne etter hvor det er godt for oss å være.

Før du kommenterer vil jeg be om at kommentarfeltet behandles med respekt for alle lesere og for hva denne siden representerer, en psykoterapeutisk kroppsbehandling.

Rosenmetoden er en forholdsvis ukjent behandlingsform for mange og blir ofte knyttet til de mest kjente navnene.
Flere utøvere av rosenmetoden tilbyr i tillegg andre metoder, som ikke er knyttet til Rosenmetoden.
Jeg har selv delt teori og erfaringer fra mitt studie i identitetsorientert psykotraumeteori og terapi, IOPT.

Muligens dette er grunnlaget for en del misoppfatninger rundt selve Rosenmetoden, derfor ønsker jeg her å komme med en liten oppklaring.

I ROSENMETODEN BENYTTER VI IKKE
krystaller, tarotkort, englekort, krystallkule, trommer, musikk, røkelse, aromatiske oljer eller andre remedier. Vi utfører ikke healing eller reiki, det er ikke en spirituell eller religiøs handling og vi leser ikke aura eller energier.

En Rosenbehandling foregår på benk, i et stille rom og består av respektfull berøring og samtale og kan defineres som en psykoterapeutisk kroppsbehandling.

Rosenterapeuter kommer fra ulike bakgrunner, med ulike interesser, trosretninger, evner og livserfaringer.
De som studerer metoden i Sarajevo i Bosnia, hvor jeg selv har tatt deler av utdannelsen, er i stor grad psykologer, psykiatere, fysioterapeuter og andre helsearbeidere, som har funnet ut at metoden er et unikt supplement innen deres fagfelt.

Dette er en spennende utvikling for metoden.
Som utøvere ønsker vi å integrere metoden i eksiterende offentlig helsearbeid og være et supplement til sådanne.
Metoden benyttes i dag blant annet innen geriatri og lindring og resultater viser til økt avspenning, bedre søvnmønster, mer våkenhet og økt velvære.
Det finnes flere kristne Retreat-sentere som tilbyr rosenmetoden med usedvanlig gode resultater.
Rosenterapeuter har oftest en annen jobb og da også som prester, menighetsleder og menighetsarbeidere.

METODENS UTVIKLING

Marion Rosen var fysioterapeut.
I samarbeid med en gruppe psykoterapeuter ønsket hun å utvikle en metode som kunne løsne emosjonelle spenninger som hadde satt seg i kroppen og som stadig kom tilbake etter fysikalsk behandling eller psykoterapi.
Hun dedikerte livet sitt til metoden og oppdaget stadig nye innsikter i menneskets helhetlige samspill, kropp og følelser, bevissthet og underbevissthet.

For mer info om metoden: www.rosenmetoden.no

Rosenmetoden er en avspenningsmetode som består av respektfull berøring.
Vi møter muskelspenninger og kroppens ubalanse for å minne kroppen på at her finnes det muligheter for å slippe spenninger, la «sovende» muskler våkne til liv, gi rom for at blodårer og nervetråder ikke ligger i klem slik at blodgjennomstrømning flyter slik den skal, nevrologiske signaler når sine målorganer, den store pustemuskelen, diafragma, slapper av slik at indre organer får rom til bevegelse og pusten bli friere.
I denne prosessen kommer det ofte opp gamle hendelser som kroppen har reagert på slik at det har oppstått muskelspenninger eller avstand til egen kropp.
Gjennom berøring og bevisstgjøring kan gamle opplevelser, traumer og spenninger frigjøres.

Dette er rosenmetoden!

KROPPENS FORSVAR PÅ TRUSSEL, FARE, SORG, UNDERTRYKTE FØLELSER OG BEHOV.

Mennesket er sammensatt og samspillet mellom kropp og følelser er en fantastisk mekanisme som beskytter og redder oss i utsatte situasjoner. Uten sansene og forsvarssystemet vårt ville vi nok ikke overlevd.
Når kroppen automatisk beskytter seg for fysisk eller emosjonell skade, strammer vi musklene.
Dette kan gjerne være dyp muskulatur som ikke kjennes så godt i det «ytre skall» og ofte forblir spenningene i kroppen lenge etter at faren er over.
Noen opplevelser er så sterke at vi mentalt flykter og distanserer oss til kroppen. Da mister vi kontakt med og ignorer kroppens signaler slik at kroppen kjennes følelsesløs og nummen.

Når vi møter kroppen med Rosenberøring ønsker vi å møte hele mennesket med alle følelser og behov, den underbevisste og bevisste delen av oss, med aksept for at det som en gang var har ført til at ting er blitt som de er i dag. Kroppen kan vise vei til underbevisste minner som vi har fortrengt.

UNDERBEVISSTHETEN

Vanskelige opplevelser blir ofte lagret i underbevisstheten.
Dette er en av kroppens mange fantastiske overlevelsesmekanismer. Det betyr ikke at hendelsene forsvinner fra kroppen selvom vi har fortrengt dem fra vårt bevisste minne, levd i overlevelse slik at minnene ikke lagres i bevisstheten eller kun bearbeidet dem kognitivt.

Kroppen husker det vi gjerne vil glemme.

Dette skaper mange forskjellige ubalanser som kan føre til sykdom, kroniske tilstander, søvnløshet, mangel på energi etc, tilstander som ikke gir patologiske funn og betegnes som psykosomatiske tilstander. Disse tilstandene kan skyldes ubearbeidede minner i underbevisstheten.
Det blir stadig flere mennesker som lider av fysiske plager uten patologiske funn.

Det er ofte følelser av skam, skyldfølelse, frykt og lite egenverdi som vises i behandlingsrommet.

Dette gjør noe med oss!

AKSEPT

Min opplevelse av Rosenmetoden er at svarene vi trenger ligger i oss selv og at veien inn dit er aksept av det som engang var og som som har ført til at ting er blitt slik det er i dag, uten bagatellisering eller bortforklaringer, kun ærlig aksept og medfølelse med oss selv.

Da blir ikke gamle hendelser noe vi må bruke krefter på å kjempe mot, undertrykke, holde på avstand eller glemme.
I aksept ligger muligheten før økt frigjøring.
I aksept ligger mulighet for å møte vårt sanne selv med egenkjærlighet, omsorg og empati.

Med Rosenmetoden ønsker vi å møte og favne hele mennesket i ærlighet, respekt, medmenneskelig kjærlighet og aksept for alt som har vært, er og som kan bli.

Zenoba

REFLEKJONER RUNDT KJÆRLIGHET OG DET Å LA SEG ELSKE

Vi har hørt det mange ganger, kanskje til det kjedsommelige, at vi må elske oss selv for å elske andre.
Jeg er faktisk litt usikker på den teorien etter å ha sett mange mennesker som til daglig utøver stor kjærlighet og elsker andre,
men ikke seg selv.

Når vi er blitt sviktet følelsesmessig, elsket betingelsesfullt, krenket, undertrykket, begrenset eller kritisert har vi lett for å tro at det er noe med vår natur som ikke er verdt å elske.

Da blir det dårlig flyt i kjærlighet.

Når våre elskede og omsorgspersoner ikke evner å logge seg på våre følelser og behov og utøver kjærlighet på en annen måte en vi behøver, når ikke kjærligheten frem.
Ofte utøver vi kjærlighet utifra egne behov og da kan det lett bli litt feiltolkninger i kjærlighets-språket vårt.
Om du er norsktalende og blir gitt kjærlighetserklæringer på mandarin er det ikke sikkert at budskapet når inn.

Jeg hører stadig setningen:
«jeg vet at jeg blir elsket, men jeg føler det ikke«.
Da blir vi sannsynligvis elsket gjennom et språk som vi ikke relaterer til.

Lite gjør så vondt som å elske uten å oppleve seg elsket tilbake.

Idet vi opplever oss avvist og lite elsket oppstår forskjellige følelser, beskyttelsesmønster og overlevelsesmekanismer i oss, som å stenge for kjærligheten til oss selv.

Et par utpregede følelser er skammen og skyldfølelsen.

Skammen over å være feil og ikke verdig kjærlighet og skyldfølelsen over å være en skuffelse for våre nærmeste.

Skam er sannsynligvis den mest skadelige følelsen for egenkjærlighet og for å tørre å bli elsket.

Det er den følelsen som vi minst uttaler fordi den er skamfull, den gjennomsyrer egenverdien og selvaktelsen og ligger som et panser rundt kjærlighetens mottakssenter i oss.

For at kjærligheten skal flyte fritt i oss selv og mellom oss som mennesker må vi arbeide oss gjennom skammen.
Forskere på skam mener at alle bærer på skam i større eller mindre grad og den gir seg utslag i forskjellige væremåter som ikke alltid er de mest sjarmerende (verdensmester, krenker, dominerer) eller sunneste (jeg er ikke verdt noe).

Min refleksjon på det nåværende tidspunkt er at mangel på egenkjærlighet kan skape en enveisflyt i kjærligheten, vi kan elske andre men har vanskelig for å la oss elske tilbake.

Hva behøver du for å åpne for kjærligheten til deg selv?

Love out,
Love in,
Love-flow! 💗

FRA NÅ AV
står årets 365 dager ubrukte og venter på å fylles med det livet vi velger å leve.
Hva vil du fylle dine dager med?

Overganger er for meg tid for refleksjon og jeg har igjen, som så ofte før, søkt til havet hvor jeg ruslet barbeint og tar inn lys, sol, salt havluft og livet.

Jeg tenker på valg jeg tok i året som var og kjenner på glede og takknemlighet for de gangene jeg valgte å søke enda litt dypere inn og oppnådde å leve i større tillit, ro og glede uten så mye planlegging og kamp for å kontrollere livet.
Samtidig observerer jeg og forsøker å møte den selvsaboterende delen i meg, som innimellom kommer frem gjennom mindre sunne valg, og ber om forståelse og medfølelse.

Det er blitt så tydelig for meg hvor avgjørende det er for livsutfoldelsen vår at vi bevisst velger hvordan vi ønsker å møte de opplevelser livet byr på.

Livet i seg selv ser jo ofte ut til å utfolde seg ut fra en egen vilje og kan virke overveldende og ukontrollert.
Da er det enkelt å gå inn i offerrollen og gi opp eller inn i kampmodus og kjempe mot det uunngåelige.
Min erfaring er at ingen av delene fører til annet enn stagnasjon og slit.
Heldigvis finnes andre veier å gå, kanskje litt ukjente og uvante, men de fører til steder som kan gi oss nye opplevelser og innsikter.
Vi kan velge, gjennom tillit og trygghet, å la livet utfolde seg og møte overgangene med undring og forventning til hva de fører til av nye hendelser i vårt liv.

Mitt ønske for våre neste 365 dager er at vi bevisst kopler oss på oss selv, vår indre livs-GPS og lever i flyt med livet som utfolder seg, i gode og vonde dager.
GOD FLYT OG MYE GLEDE I 2019! 🍀

Jeg flyter litt løst rundt på en øy i havet denne uken men gleder meg veldig til å være tilbake i behandlingsrommet på IFlyt senteret fra neste uke.

DEN TRYGGE FRYKTEN

Det høres selvmotsigende ut, gjør det ikke?
Hvordan kan frykt gjøre oss trygge?

Frykt er en mektig og nødvendig følelse som skal varsle om reell fare slik at vi kan flykte, kjempe eller beskytte oss.
Når vi har opplevd skremmende eller smertefulle hendelser kan noen ganger frykten forbli aktivert i oss.
Den minner oss på faren og forhindrer at vi går der de ubehagelige opplevelsene trigges, finnes eller truer.

Frykten styrer oss trygt bort fra alt det som engang ble overveldende og for mye for oss.

Mange av oss lever i både bevisst og ubevisst frykt som hindrer oss i å leve fullt ut.

Frykten kan beskytte oss
fra å vise hele oss, noe som det kanskje ikke var aksept for,
uttale følelser, behov, ønsker og meninger som ikke ble møtt og respektert,
frykten for å i det hele tatt å våge å kjenne på følelser og behov for da igjen å oppleve seg avvist,
frykten for å elske uten å oppleve seg elsket tilbake, frykten for å feile og bli latterliggjort eller ikke leve opp til egne eller andres forventninger, frykten for å ikke være rettroende og ende i evig fortapelse, frykten for den negative sosiale kontroll, frykten for å gi slipp på kontroll og leve i tillit… Listen er «uendelig».

Frykten har engang vært helt reel og nødvendig og har kanskje vært det vi har behøvd for å overleve fysisk, mentalt eller emosjonelt.
Spørsmålet er om vi virkelig trenger den så sterkt i livet vårt i dag?

Finnes det en mulighet til å gi litt slipp?

Når frykten dempes øker muligheten for å komme i kontakt med en trygghet i oss selv som gjør oss bedre rustet til å møte livet med det det innebærer.